July 2019 – Helsetypen

Amalgamsanering

Amalgam er et materiale som benyttes i tannpleien. Får man hull i en tann (karies) vil tannlegen borre i tannen for å fjerne karies, og deretter legge i en fylling. En fylling fyller opp hullet slik at tannen ikke forfaller videre, og slik at tannen kan brukes til å tygge med. Det finnes mange forskjellige fyllingsmaterialer.

I Norge var amalgam lenge det vanligste fyllingsmaterialet. Fra og med 1. januar 2008 ble amalgam forbudt. Forbudet ble initiert av Miljøverndepartementet. Årsaken til forbudet var fordi amalgam inneholder kvikksølv, som man ønsket å forby av miljøvernhensyn. Av dette fulgte det at det også ble forbudt å bruke som tannfyllingsmateriale. I USA er det fortsatt lov å bruke amalgam som fyllingsmateriale, og det gjøres ofte.

Kort kommentar: Staten unnlater å påpeke at amalgam som tannfyllingsmaterie er farlig, men oppnår allikevel et forbud. Statens holdning her til lands er dermed at det er greit å putte kvikksølv i tennene på folk, men dersom man søler kvikksølv eksempelvis på en skole kjemilab, må skolen stort sett evakures. Årsaken til at det er slik er fordi mange er har blitt skadet av kvikksølv oppigjennom årene, og Staten er livredde for omfattende søksmål. Spesielt har det vært oppmerksomhet rundt tannlegesekretærene. Disse ble utsatt for amalgamdamp på arbeidsplassen når de preparerte amalgam for tannlegen. De siste årene har noen av disse vunnet igjennom med søksmål.

Amalgam inneholder rundt 50% kvikksølv. Amalgam er ikke en kjemisk legering, men altså en “amalgam” – en tettpakket masse av forskjellige metaller. En amalgamfylling vil hele tiden lekke kvikksølv slik at man får det i seg – ved at kvikksølvdamp pustes inn, og ved at kvikksølv svelges. Å få i seg kvikksølv er ikke heldig. Det kan føre til alvorlige og langvarige helseplager som det er vanskelig å diagnostisere og vanskelig å bli frisk av.

Typiske årsaker til at man ønsker å sanere amalgam:

Den ovenfornevnte angående helse
Fylling som er skadet på grunn av slitasje etter mange år

En amalgamsanering foregår ved at tannlegen borrer ut den gamle amalgamfyllingen, og legger i en ny fylling av et annet materiale. Utborring og innlegging skjer gjerne iløpet av samme tannlegetime.

Selve saneringen er ikke risikofri. Når en amalgamfylling borres ut frigjøres store menger kvikksølv – både i form av partikler og damp. Dersom pasienten (eller tannlegen) får dette i seg mens saneringen foregår, er det risiko for akutt kvikksølvskade. Man kan fort ende opp med å gjøre vondt verre – en relativt frisk pasient med amalgamfyllinger ender opp som meget syk etter sanering. Og da var kanskje ikke så lurt å sanere.

Før man sanerer amalgam må man vurdere følgende:

Beskyttelsestiltak ved sanering. Sanering skal skje med tilstrekkelige beskyttelsestiltak. Det finnes protokoller for holistiske tannleger på hvordan dette skal gjøres. Det skal være et luftavsug ved munnen der utborringen skjer slik at kvikksølvdamp ikke pustes inn. Det skal selvsagt også være et luftavsug i rommet. Tannlegen skal bruke en kofferdamsduk når utborringen skjer. Dette er en duk med et hull i som legges i munnen. Bare tannen det borres i skal gå igjennom hullet. Dermed ender utborrede amalgampartikler i duken og ikke i munnen til pasienten. Dette er de to viktigste kriteriene, det finnes også flere. Man må på forhånd spørre tannlegen om hvilke beskyttelsestiltak som vil bli benyttet. Jeg sanerte 4 middels store fyllinger og 3 små i tre omganger i 2009-2010. Det ble benyttet avsug både lokalt i munnen og i rommet, men ikke kofferdamduk (jeg kjente ikke så godt til disse tingene på den tiden, og var ikke grundig nok i forberedelsene). Jeg ble hverken friskere eller sykere etterpå. Det tar jeg som et tegn på at saneringen gikk uten problemer. Jeg kjenner folk som har blitt kronisk syke etter amalgamsanering på grunn av manglende beskyttelsestiltak. Amalgamsanering er et sjansespill (som mye annen behandling, og mye annet i livet ellers også), med mulighet for å redusere risikoen dersom man er grundig i forberedelsene.
Amalgamfyllinger bør saneres i en bestemt rekkefølge, avhengig av spenningspotensialet over fyllingen. Dette er beskrevet i den meget interessante boken “It’s all in your head” av Hal Huggins (som var han som startet antiamalgam bevegelsen). Det eksisterer en spenning mellom amalgamfyllinger og et nullpunkt – bløtvevet i munnen (gjerne under tungen). Spenningen kan være positiv eller negativ. Den er positiv dersom ladningen på fyllingen er positiv. Spenningen er negativ dersom ladningen på fyllingen er negativ. Når en fylling utlades vil en negativ spenning sende elektroner inn i kroppen (bløtevet). Disse skal saneres i en bestemt rekkefølge avhengig av denne spenningen: negativt ladede fyllinger saneres først. Han skriver at for de fleste er det gunstig å sanere en kvadrant i munnen om gangen, og begynne med den som har høyest negativ spenning. Deretter saneres de andre kvadrantene som har negative spenninger. Deretter saneres den kvadranten med høyest positive spenninger (s. 114). For folk med leukemi eller ALS er det best å sanere en og en tann, fra høyest negativ til null, og deretter fra høyest positiv til null. Eksempelvis: -12, -9, -2, +20, +10, +3 (s. 126). Her hopper man altså gjerne fra kvadrant til kvadrant for hver tann.
Materialene som skal benyttes istedenfor amalgam. Man bør vurdere hva slags materiale som skal benyttes istedenfor amalgam – både for selve fyllingen og for eventuell sement. Helst bør man teste for allergi mot et utvalg materialer og så finne det som er best for en selv. Gjør man ikke dette kan man igjen gjøre vondt verre. Clifford laboratorium, BioCompLabs. Muligens kan man teste med kinesiologi. Jeg har selv gjennomført test hos BioCompLabs (2019). Da jeg sanerte amalgam i 2009-2010 ble det satt inn Tetric Evo-Ceram, som var standard fyllingsmateriale. I 2019 sanerte jeg to Tetric Evo-Ceram fyllinger og erstattet disse med halvkroner av Cerec fyllingsmateriale og Saremco cmf bond sement. Jeg synes at jeg fikk mer energi etter dette, og har konkludert med at disse materialene er mer biokompatible for meg enn Tetric Evo-Ceram. Ved saneringen i 2019 hadde jeg valget mellom Tetric Evo-Ceram og Cerec. Tetric Evo-Ceram var betydelig billigere. Problemet med mine tenner var at fyllingen var sterkere enn tannen, slik at tannen ble slitt men ikke fyllingen. Så tanken min var at jeg ønsket noe som kunne dekke hele tyggeflaten, slik at jeg ikke igjen ville oppleve at deler av tyggeflaten slites ned fortere enn andre deler. Dette var det bare Cerec som kunne gjøre. Så da valgte jeg det. En bakdel med dette var at inngrepet i tannen ble større fordi Cerec er en halvkrone. Det er vanskelig å vite sikkert hva som hadde vært beste alternativ. I etterkant opplevde jeg mer energi og tror dette har med at Cerec er mer biokompatibelt for meg. Så jeg angrer ikke så mye på dette valget.
Specs (amalgamrester). Det er veldig viktig at tannlegen fjerner all amalgam og ikke lar det være igjen rester (specs). Det er mange eksempler på at tannlegen har slurvet og det har blitt værende igjen amalgamrester. Slike rester kan ofte sees på digitale bitewing røntgenbilder – som veldig lyse (nesten som små lys) punkter. Pasienter som er amalgamskadet og ønsker å bli friske, kan oppleve at slike rester gjør det umulig å bli frisk. Dermed man til tannelgen igjen, borre ut de nye fyllingene for å fjerne amalgamet under, osv. Dette er ikke en ønskelig situasjon – hverken økonomisk, tidsmessig, helsemessig eller emosjonelt. Under saneringen bør man helst spørre om å få ta bitewings etter utborring, slik at man kan forsikre seg om at det ikke er specs igjen før man legger i ny fylling. På facebook er det en Andy Cutler gruppe der man kan laste opp sine bitewing røntgenbilder og få dem sjekket av erfarne tannleger. Jeg gjorde dette i 2019 og det ble konkludert med at det ikke var amalgamrester. Det var en lettelse.
Skader på tannen ved borring. Når man bytter en fylling må den gamle borres ut. Samtidig vil det borres ut litt mer av selve tannen. Skaden på selve tannen øker altså litt for hver gang man bytter en fylling. Dette er ugunstig. Dersom man ved utborring ender med å komme helt inn til “pulpa” i tannen, det vil si der nervene i tannen er, kan det være risiko for at nervene skades og dør, og at man ender opp med en rotfylling. Eller at man rett og slett velger å trekke tannen – fordi rotfyllinger er kjent for å være ugunstige for kroppens helse. Hvis man var frisk på forhånd og ender opp på denne måten, har man fort gjort vondt verre. Fra røntgenbilder kan man få en formening om risikoen for dette. Jeg har som beskrevet ovenfor to tenner der det først var amalgam, deretter Tetric Evo-Ceram, og tilslutt Cerec. Hver gang med mer skade på tannen. Da det ble satt inn Cerec var de to tennene ømme å tygge på i flere måneder etterpå. Jeg tror dette er fordi vi begynte å nærme oss nervene i de to tennene. Når dette skrives, 9 måneder senere, er de to tennene ikke ømme lengre. Jo mer man skader den opprinnelige tannen med borring og annen tannbehandling, jo større er risikoen for at tannen vil sprekke og ødelegges når man senere tygger på den. En tann som borres i vil få en annen kraftoverføring enn en inntakt tann. Dette avhenger blant annet av hvordan tannens overflate rekonstrueres.
Om man vil sanere med en ny fylling, eller med en halvkrone eller en helkrone er også noe man må ta stilling til. Det er plusser og minuser med alle alternativene. En ny fylling vil gjerne føre til mindre økning i skaden på tannen. Jeg gjorde ingen bevisst vurdering av dette da jeg sanerte fordi jeg var ikke klar over disse tingene da.
Det er ikke lurt å sanere mange fyllinger på en gang. Fordi dosen kvikksølv man får i seg kan bli stor. Og traumet slik tannbehandling er for kropp og sjel øker muligens også. Det er lurt å sanere en eller to om gangen, så vente et par måneder, og så ta en eller to til, osv. Da jeg sanerte amalgam gjorde jeg det på denne måten.
I ukene og månedene før man sanerer er det lurt å styrke kroppen med sunn mat, vitaminer, nok og god søvn, avgiftning, tid i naturen, tid til fysisk aktivitet, tid med partner og andre gode relasjoner etc. Slik at man optimerer helsen før saneringen. På saneringsdagen kan man ta diverse tilskudd som bedrer avgiftningen, og som binder kvikksølv. For eksempel C-vitamin og chlorella (av god kvalitet). Dette kan man ta også samme dagen etter inngrepet. Da jeg sanerte amalgam gjorde jeg ikke noe av dette. Men ville gjort det dersom jeg skulle gjort det hele omigjen. Optimalt sett bør dette vært en del av tannlegens protokoll ved amalgamsanering.

Boken “It is all in your head” av Hal Huggins anbefalles. Her gås det igjennom amalgam historikk, og det er mange praktiske tips.

“Amalgam illness – diagnosis and treatment” av Andrew Hall Cutler (Andy Cutler) er en annen meget bra bok om dette temaet, og relaterte temaer.

Drikkevannet i Asker og Bærum

Asker og Bærum betjenes av samme vannverk – ABV – Asker og Bærum Vannverk IKS (Inter Kommunalt Selskap). Jeg er opprinnelig fra Bærum og vil i dette innlegget se litt på vannbehandlingen her. En bakgrunn for at jeg er opptatt av drikkevannet er fordi jeg tar hårprøve (Hair Mineral Analysis) hvert halvår og har gjort det i nesten 10 år – og prøven kommer alltid tilbake høy i aluminium. Så jeg lurer på om drikkevannet inneholder aluminium.

Fre hjemmesiden ser vi at vannkildene er ganske forskjellige fra på Vinterbro. På Vinterbro er kilden Gjersjøen, et vann som ligger midt i et område med stor forurensning. For Asker og Bærum er det to kilder, Holsfjorden og Aurevann. Holsfjorden er en arm av Tyrifjorden. Aurevann ligger i Lommedals marka. Rund Holsfjorden går det bilveier og den grenser til Hønefoss – så det er endel forurensningskilder. Slik er det ikke for Aurevann – dette vannet ser ut til å ligge i god avstand fra nærmeste kilde, Lommedalen.

Vannet fra Holsfjorden UV behandles og tilsettes klor i form av hypokloritt (ClO-, et reaktivt anion som kan forme HClO hypoklorittsyre salter, eksempelvis natriumhypokloritt NaClO og kalsiumhypokloritt Ca(ClO)2).

Vannet fra Aurevann tilsettes først CO2 (karbondioksyd) og Ca(OH)2 (kalsiumhydroksyd/hydratkalk) for å alkaliseres – for å beskytte ledningsnettet mot korrosjon. Deretter tilsettes aluminiumsulfat (Al2(SO4)3) og polymer for å fjerne organisk materiale – slik at humus bindes og kan felles ut. Dette gjør at fargen på vannet blir bedre. Tilslutt desinfisering med klor og en ny justering av surheten med kalsiumhydroksyd.

Jeg hørte litt med vannverket. De svarte bra på alle spørsmål. Vannbehandlingen er forskjellig fordi råvannet er forskjellig (naturlig nok). Holsfjorden inneholder mindre oppløst organisk materiale enn Aurevann. Oppløst organisk materiale kommer fra nedbrutte planterester. Det brukes aluminiumsulfat Al2(So4)3 og polymer i vannbehandlingen på Aurevann for å fange opp det organisk materiale. Ved å tilsette aluminiumsulfat og polymer til råvannet, klumper det oppløste organiske materialet seg sammen slik at det lar seg filtrere bort i filtreringsprosessen i vannbehandlingsanlegget.

Selv om aluminium tilsettes i prosessen så er aluminiumsmengden vissnok lavere i behandlet vann enn i råvannet som kommer inn på anlegget. Organisk materiale, aluminium og polymer samles i slammet som dannes i prosessen. Dette slammet fraktes til Grønn Vekst Norge, som bruker dette som jordforbedringsmateriale. Nivået av organisk materiale i Holsfjorden er lavt, slik at det derfor ikke er behov for å fjerne dette fra vannet. Polymer tilsettes før filtrene på Aurevann som et hjelpefellingskjemikalie til aluminiumsulfat. Det brukes Magnafloc LT22S-DWI på Aurevann.

Det sendes inn vannprøver ukentlig til analyse av aluminium i behandlet vann og månedlig til analyse av råvann, ubehandlet. Dette analyseres på et akkreditert laboratorium. Analyseresultater for 2019 viser gjennomsnittsverdier i råvann på (før behandling): 207 µg Al/l og behandlet vann: 47 µg Al/l. Grenseverdi i Drikkevannsforskriften: 200 µg Al/l for behandlet vann. Det er altså godt under grenseverdien i Drikkevannsforskriften. Årsaken til forskjellen mellom råvann og behandlet vann er at tilsatt aluminium, og naturlig, bindes opp i slammet i koagulerings og filtreringstrinnet i vannbehandligsprosessen. Det bindes til partikler som festes i filtrene og spyles ut som slam som så sendes bort fra anlegget og brukes til jordforbedringsmateriale.

De tester på total aluminium Al(III) , dvs alt som er bundet og ubundet. Det skilles altså ikke på bundet og labilt, reaktivt aluminium. Når humusen er fjernet i vannet (sammen med bundet Al), vil forekomsten av restaluminium hovedsakelig være som hydroksider. Små mengder humusmolekyler i vannet vil altså binde opp Al-ionet. Ved normal pH, som er i drikkevannet, vil ikke aluminium gjøre skade på fisk eller andre organismer i vannet. Ved lav pH (<6) vil Al-ionet gå over i fri form (reaktivt) og være skadelig for fisk og organismer, men da snakker vi om mye høyere konsentrasjoner.

I paragraf 14 i Drikkevannsforskriften står det at Mattilsynet godkjenner hvilke kjemikalier som kan brukes til vannbehandling.

Jeg hørte litt med Mattilsynet om dette. Liste over godkjente vannbehandlingskjemikalier finner man på Mattilsynets hjemmesider. I Drikkevannsforskriften § 13 står det en del om vannbehandlingsmetoder. Ved klorering bør mengde restklor være over 0,05 mg Cl2/l. Fritt klor over 0,05 mg/l etter minst 30 minutters kontakttid gir normalt en tilfredsstillende hygienisk barriere mot bakterier og virus. Hvis klorering er eneste hygieniske barriere bør dosen økes, men likevel ikke overskride 5 mg Cl2/l. Se Veiledning til drikkevannsforskriften, paragraf 13.

Økt tilførsel av organisk materiale til vannet øker klorbehovet. Det som er igjen av klor etter reaksjonen med organisk materiale er klor til desinfeksjon såkalt fritt klor/restklor og dette skal kunne måles til 0,05mg/l etter en halvtime. Bundet klor er kloret som «tas opp» av det organiske materialet, men dette har svært liten desinfiserende evne. Det er omtrent ikke fritt klor igjen etter en tid i ledningsnettet. 1 ppm = 1 mg/l. Jeg ser på akkurat dette som potensielt problematisk. Fordi det betyr at organisk materiale øker klorbehovet – ikke fordi klor fjerner organisk materiale, men fordi organisk materiale reagerer raskt med klor og reduserer restklor/fritt (som skal ta bakterier). Det er krav til nivå på restklor/fritt klor. Så folk som får vann fra trygge kilder med ingen bakterier men mye organisk materiale ender opp med mye klor i drikkevannet og dermed et ødelagt drikkevann. Skadelig for innbyggernes helse fordi klor tar også knekken på bakterier i tarmen (microbiome, microbiota).

Drikkevannsforskriften paragraf 1: “Formålet med forskriften er å beskytte menneskers helse ved å stille krav om sikker levering av tilstrekkelige mengder helsemessig trygt drikkevann som er klart og uten fremtredende lukt, smak og farge”. Jeg synes denne formålsparagrafen er dårlig formulert. Menneskers helse beskyttes ved å levere tilstrekkelige mengder helsemessig trygt drikkevann. Det vil si uten for høye verdier av uheldige mikroorganismer, tungmetaller (og skadelige lettmetaller som aluminium), kjemikalier og andre forurensninger. Men om vannet er klart og uten fremtredende lukt, smak og farge har ikke nødvendigvis noe med det helsemessige å gjøre. Resultatet blir at mye av behandlingen på vannverkene går på å endre klarhet, lukt, smak og farge slik at det blir ifølge forskriften. Man tilsetter gjerne kjemikalier for å “forbedre” disse parametrene. Det viktigste for meg når jeg tapper vann i kranen er at det er vann som er sunt for meg å drikke. Om vannet blir sunnere av å tilsette aluminiumsulfat og polymer for å fjerne humus er jeg usikker på. Jeg vil heller ha vann med litt brunfarge og noe smak og lukt enn vann med tilsatte kjemikalier.

Jeg ville foretrukket av vi beskyttet vannkildene våre slik at det ikke var nødvendig å tilsette klor. Jeg ville foretrukket et vann som er så nær en ren, naturlig kilde (uten menneskeskapt forurensning, rensing eller annen inngripen) som mulig. Det er slikt vann kroppene våre er tilpasset å innta gjennom evolusjonen og dermed best istand til å utnytte.

Jeg var akkurat i England. Der har de ødelagt vannet sitt – vannet i kranen stinker klor og er ikke i nærheten av å kunne drikkes (koker man vannet forsvinner klorlukten). Når man tar en dusj stinker det klor så man lurer på om det er sunt å puste inn. Jeg håper Norge ikke havner her.

WHO skriver litt om Aluminium in drinking-water Background document for development of WHO guidelines for drinking-water quality. Det er en gjennomgang av endel studier der jeg synes konklusjonen virker forutinntatt – Al er ikke farlig, uansett hva disse studiene finner. De skriver også litt om at man skal være forsiktig med å bruke aluminiumsulfat på vannverket fordi man risikerer høyere verdier i vannet ut. Det var en alvorlig hendelse rundt dette i Camelford i England i 1988. Chris Exley er opptatt av vann og aluminium, og aluminium generelt.

En ting man må unngå er situasjoner som den som utspiller seg på Askøy i Bergen for tiden, der folk blir syke fra bakterier i drikkevannet. Bakterier som sannsynligvis kommer fra menneskeavføring (kloakk).

Oppdatering 6/11-2019: Her er en artikkel Sykt godt drikkevann fra NRK som handler om ledningsnettet for vann i Norge. Dette er på totalt 4800 mil, og er kort sagt lekk. På landsbasis forsvinner 30% av drikkevannet (!) i ledningsnettet mellom vannverk og forbruker. Vann og rør for kloakkavløp ligger gjerne side-om-side. Hvis begge er lekk kan man tenke seg at det kommer kloakk i drikkevannet. Vanligvis er det et overtrykk i vannledningen og da vil ikke dette skje. Men ved brudd i vannledningen forsvinner trykket og da kan dette skje. Rør fra 70 og 80-tallet er de verste, de er utsatt for lekkasjer. Dette vet jeg selv fra boligvisninger. Er blokken bygget på tidlig 80-tall er rørene i blokken enten allerede byttet ut, eller det er problemer med lekkasjer. Folkehelseinstituttet tror at så mange som 100.000 til 200.000 nordmenn hvert år får magesyke av vannet de drikker. State of the nation fra Rådgivende Ingeniørers Forening. Artikkelen skriver også litt om kommunen Onslow i North Carolina der datasystemet for vannkontroll ble hacket.

Oppdatering 27/11-2019: Idag så jeg et interessant video på youtube. Det er et foredrag av Trude Malthe Thomassen (TMM) fra Vannbevegelsen. Foredraget heter Går drikkevannet samme veien som strømmen? Hun snakket om kommersialisering av norsk drikkevann, både nasjonalt og internasjonalt. Tittelen henspiller på deling av strømleveranse i netteier og strømprodusent, der begge er kommersielle aktører. Vil det samme skje med vannet – at det blir forskjellig eier av vannverk og ledningsnett, og begge er kommersielle aktører? I Norge er den tradisjonelle måten å skaffe seg vann på å ha egen brønn. Eventuelt flere naboer går sammen og har sitt eget lille vannverk. Her vil brukerne bare betale for driften, fordi brukerne er også eierne. Nok et alternativ er et større vannverk, fortsatt eid av brukerne, men driftet av kommunen. Og fortsatt organisert slik at brukerne bare betaler for driften av vannverk og ledningsnett. Det vil si: kommunen drifter anlegget til selvkost – de har bare lov til å kreve vannavgift fra brukerne til et nivå som tilsvarer de utgiftene kommunen har hatt med driften. Ingen skal altså tjene penger på at folk må ha vann. Jeg oppfatter det som at det er en slik organisering som er mest vanlig idag. Det er uklart for meg på hvilken måte brukerne (og ikke kommunen) eier vannverket. Dette med selvkost er et regnskapsmessig begrep. TMM sier at politikerne, ved tidligere kommunalmenister Erna Solberg, omdefinerte begrepet på en slik måte at selvkosten ble høyere og dermed ga kommunen muligheten til å øke vannavgiften. Her brukes det en SWAP rente. De økte inntektene kunne brukes på andre oppgaver. Altså regnskapsjuks og en måte kommunen og staten kan øke skatte og avgiftstrykket på befolkningen, og egne inntekter. TMM var også innom Giardia utbruddet i Bergen i 2004. Siste del av foredraget handlet om legging av ledningsnett ut av landet og muligheten for å leve av å eksportere vann når oljen tar slutt.

Oppdatering 26. september 2021. Fluoride will be added to UK drinking water to cut tooth decay. Fluoride is expected to be added to drinking water across the country after Britain’s chief medical officers concluded that the mineral would cut tooth decay. Kommentar: fluor virker ved overflatekontakt med tannen. Ikke systemisk. Så fluor i drikkevann kan ikke fungere. Det gjør derimot skade på kropp og hjerne, og ofte på tennene også.

Oppdatering 10. september 2023. På Løvenskiold skytterbanen på Fossum i Bærum er grunnen forurenset med massive mengder bly fra hagl og annen ammunisjon. Det går inn i bekker og vann og utgjør en fare for dyr og mennesker som drikker dette vannet.