Innflammasjon og hydrogenvann

Ofte hører man begrep som inflammasjon, oksidasjon og frie radikaler. Og ofte er det litt uklart hva dette egentlig betyr. I dette innlegget vil jeg forsøke å si noen ord rundt dette, fra eget hode.

Skogbilde tatt fra fly banner

Den siste uken har jeg hørt på Bodyelectricsummit, arrangert av Dietrich Klinghardt og Christine Schaffner. Her var det et foredrag med Kelly Halderman, om “Molecular Hydrogen Water” (hydrogenvann). Det snakkes mye om inflammasjon, oksidasjon, frie radikaler. Jeg diskuterte foredraget med en venn på facebook. Dette innlegget er tatt fra den diskusjonen.

Nå har jeg hørt det foredraget et par ganger. Det var egentlig veldig bra. Hvis jeg skal prøve å oppsummere. Hydrogenvann er vann med ekstra hygrogengass (H2). Poenget her er hydrogenet og ikke vannet. Vannet er bare en måte å levere H2 til kroppen. Man kan eksempelvis bruke en nesespray med H2 og få det på den måten. Men den beste måten å gjøre det på er å tilsette H2 til vann og så drikke vannet. Man kan tilsette H2 til vann på flere måter. 1) kjøpe tabletter som oppløses i vannet. 2) kjøpe en maskin som behandler vannet og tilsetter H2. Noen maskiner kan samtidig rense vannet (for klor, glyphosphate etc) etc så muligens sånne maskiner er ekstra bra. H2 har den egenskapen at det er et veldig lite molekyl (stemmer, ifølge sånn jeg også ser kjemi) og det kan derfor enkelt komme rundt i hele kroppen, også hjernen. H2 har den egenskapen at det reduserer innflammasjon. Kronisk innflammasjon forårsakes ofte av stoffer som kalles “free radicals”. Free radicals er stoffer kroppen selv produserer, og er en del av immunsystemet.

Kronisk innflammasjon er ofte årsak og pådriver for kroniske sykdommer. Inflammasjon det samme som det vi kaller betennelse på norsk. Dette kan vi observere når vi får et myggestikk – da oppstår det en betennelsesreaksjon ved huden der immunsystemet forsøker å fjerne fremmedstoffer i myggestikket. Dette gjøres ofte ved at immunsystemet genererer “free radicals”. Dette er stoffer som kan ta livet av patogene bakterier, ofte ved å oksidere dem (se nedenfor). Et eksempel på en mekanisme er at ved oksidering så ødelegges bakteriens ytre barriere (bakteriens hud) slik at den dør. Inflammasjon/betennelse kan også forekomme inni kroppen. Et eksempel er en betent akillessene. Denne merker vi at gjør vondt. Tarmen kan ha inflammasjon. Her er det flere typer, blant annet Crons sykdom. I utgangspunktet er betennelse bra – det er kroppens egen måte å fjerne fremmedstoffer og patogene bakterier. Men hvis man har kronisk betennelse i kroppen er det ikke bra. Jeg tror årsaken til dette er at en betennelsesreasjon er ikke 100% spesifikk. Det vil si, den fjerner ikke bare patogene bakterier. Samtidig ødelegges også vev etc (“kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg”). I en kortvarig betennelsesreaksjon spiller ikke dette så stor rolle – man blir kvitt bakteriene, og så repareres vevet. Men i en kronisk betennelsesreaksjon er dette ikke bra, fordi da får man vevsendringer hele tiden. Jeg tror vanlige årsaker til kronisk betennelse er tungmetaller og annen forgiftning, og infeksjoner.

“Oxidative stress” er et begrep man ofte hører. Slik jeg forstår det så er dette det samme som inflammasjon, eller det er en undergruppe av inflammasjon. Det vil si, oxidative stress er inflammasjon, og det finnes også andre typer inflammasjon. Jeg tror uttrykket “oxidative stress” henspiller på at betennelsesreaksjoner i kroppen ofte er oksidasjons reaksjoner. I en oksidasjons reaksjon er det et stoff som oksideres (elektroner mistes og oksidasjonstallet øker) mens ett stoff reduseres (elektroner mottas og oksidasjonstallet minker). Dette er reaksjoner der “free radicals” (altså stoffer generert fra immunsystemet) fjerner elektroner fra patogene bakterier, og også altså vev. Når dette skjer sier man at vevet “oksideres”. Dette har ikke nødvendigvis noe med oksygen å gjøre (selv om det ofte har det). Årsaken til begrepet er historisk. Det har å gjøre med at stoffet oksygen, som er nr 16 i det periodiske system, mangler to elektroner i ytterste skall. Dette stoffet har derfor en sterk driver til å motta elektroner, slik at ytterste skall blir fullt. Oksygen har lett for å selv reduseres, og dermed et sterkt oksiderende stoff (sterke evne til å oksidere andre stoffer). Man kaller derfor slike reaksjoner, der elektroner overføres, for redoks reaksjoner – reduksjons-oksidasjons reaksjoner. Også i reaksjoner der det oppstår kovalente bindinger, og elektroner altså ikke overføres fullstendig, snakker man om redoks reaksjon.

Et annet relatert begrep er oksidasjonstallet til et stoff eller et molekyl. For et molekyl kommer man frem til dette ved å anta at all deling av elektroner i molekylet er ionisk (og altså fullstendig overførte). Da er oksidasjonstallet lik ladningen til hvert enkelt stoff/delmolekyl (dette var litt for kort, fordi det er ytterligere regler for hvordan oksidasjonstallet bestemmes.) Blant annet har ett enkelt atom oksidasjonstall 0 når det ikke har ladning. I O2 har hvert molekyl oksidasjonstall 0. “Free radicals” molekyler inneholder ofte oksygen (eksempelvis OH hydroxyradical og O2H2 hydrogenperokside), men ikke nødvendigvis. Man snakker om oksidasjon allikevel.

En viktig “free radical” i kroppen er OH molekylet (og altså ikke OH- ionet hydrogenoksid). H2 kan reagere med OH slik at dette ikke lenger forårsaker kronisk betennelse. Dermed går betennelse/inflammasjon i kroppen ned. Dette er et viktig poeng med hydrogenvann.

Graden av inflammasjon i kroppen kan man vissnok måle med en blodprøve, CRP, C-Reactive-Protein. Jeg er usikker på hvor bra dette målet er. Jeg har hatt både tungmetall forgiftning og infeksjoner, men CRP kommer alltid tilbake ok. Enten stemmer ikke denne testen så bra (i likhet med mange andre blodprøver) eller så er det en annen forklaring.

Skogbilde tatt fra fly
Skogbilde tatt fra fly. “Overflaten” på en skog minner litt om overflaten på tynntarmen, der det er folds, villi og microvilli for å ta opp næringsstoffer.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *