First Price entrecote fra Namibia

Før jul var det en diskusjon rundt First Price produkter på facebook. Hvorfor er de billigere enn andre produkter? Går det på bekostning av kvaliteten? Merkingen på pakken var også noe uklar. Det aktuelle produktet var en entrecote fra Namibia, fra en Meny butikk. Jeg kontaktet Unil, som sto oppført som forbrukerkontakt på pakken.

Diskusjonen på facebook var i slutten av Oktober 2019. Og det var rundt denne tiden jeg kontaktet dem med spørsmål på email fra innsendingsfunksjonen på deres hjemmeside. Jeg måtte purre dem og fikk tilslutt svar 18. november så det tok lang tid. Sånn var det hele tiden for de 4-5 mailene vi sendte. Først idag 29. januar 2020 har jeg fått svar på det viktigste jeg lurte på. Det tok altså 3 måneder. Ikke imponerende!

Som pakken viser så er storfeet fra Namibia og slaktet der. Det er skåret i større stykker, pakket i vakuum og så sendt med båt til Norge. På båten lagres kjøttet i kjølecontainer i temperatur mellom 0 og 2 grader Celsius. Dette kalles “superkjøl”. Overfarten til Norge tar rundt 2 måneder. Fremme i Norge skjæres kjøttet til forbrukerstørrelse på Fatland slakteri og pakkes og merkes med etikett og sendes til butikk.

I første omgang er jeg opptatt av helsen til forbrukeren. Noen tanker:

1. Det er risikabelt å kjøpe kjøtt fra Namibia fordi man har liten kontroll med hva slags fôr dyrene der får. Hva er föret spøytet med? I Afrika brukes det helt andre sprøytemidler enn hertillands. Det som sprøytes på fôret går inn i kjøttet, det som er i kjøttet går inn i den norske forbrukeren. Akkurat som det er risikabelt å kjøpe eksotisk frukt – man vet ikke hva det er sprøytet med. I Norge er det forbudt å importere genmodifisert frukt/grønt. Men det er ikke forbudt å importere frukt/grønt som har vært sprøytet med sprøytemidler som er ulovlige å bruke her tillands (for eksempel DDT).
2. Overfarten på 2 måneder uten nedfrysning var en overraskelse. Jeg visste ikke at dette var mulig uten at kjøttet ble bedervet. Jeg ville trodd at for en båttransport på 2 måneder så måtte kjøttet fryses ned. Det er nesten så jeg tror at man bruker en form for konserveringsmiddel. Jeg spurte Unil om dette. De svarer at det benyttes ikke konserveringsmiddel for å gi denne holdbarheten. Fravær av oksygen, god hygiene og lav nok temperatur er avgjørende faktorer.
3. Jeg spurte dem om hvorfor de ikke fryste ned produktet. De oppbevarer varene på superkjøl for å kunne selge det som kjølevare og ikke frysevare. De mener de har en bedre råvare når den ikke fryses, og det er større etterspørsel av ferskt enn fryst kjøtt på det norske markedet.
4. I butikken ligger kjøttet i vakuumpakning, i kjøledisken. Det fremstår som ferskt. Det er umulig å vite at det er over 2 måneder gammelt. Det er ingen merking på pakken som indikerer dette. Kanskje bortsett fra at det står at det er fra Namibia. En helsebevisst og informert forbruker vil muligens stille seg et par spørsmål. Men ikke den typiske First Price kunden. Jeg opplever dette som villedende for forbrukeren. Jeg opplevde noe tilsvarende i den betjente fiskedisken på Coop Ullevål. En flaggskipbutikk. Store stykker med ferskfisk på is i betjent fiskedisk (ikke kjøledisk med ferdigpakker). Alt indikerer at dette er relativt fersk fisk. Men så viser det seg at den ble fisket for over 3 uker siden og ble fryst ned på fiskebåten. Når den kommer til Meny blir den tint opp og lagt på is i fiskedisken. Dette var merket i fiskedisken – det sto en lapp med “Har vært nedfryst”. Poenget mitt er: man informerer så lite man kan, og holder seg akkurat innenfor loven. Bedre informasjon ville ført til mer informerte og muligens mer lojale kunder. Men kanskje andre hensyn veier tyngre.

På meg virker det som at First Price kjøttet kan selges billig fordi det kuttes i produksjonsutgiftene. På måter som reduserer kvaliteten.

Nummeret 141 på pakken kalles et eftanummer. Det sier noe om hvem som har produsert produktet og hvor det kommer fra. Det er et godkjenningsnummer for en norsk produsent. Man kan slå det opp på en nettside efta.handlelisten.no og få navnet på produsenten. Når jeg legger inn 141 her får jeg opp Fatland Ølen AS, 5580 Ølen. Også på nettsidene til Kjøtt og Fjørfebransjens landsforbund kan man søke på norske efta numre. Også her på Mattilsynet kan man finne det. Linket til fra Produkter og Virksomheter Mattilsynet godkjenner.

Det Namibiske godkjenningsnummeret 22 kan man søke opp her (https://webgate.ec.europa.eu/sanco/traces/output/non_eu_listsPerCountry_en.htm). Klikk på riktig land. Da får man opp en liste med pdf-dokumenter i venstre side. Velg for eksempel Section VI : Meat products (21/11/2018) linken. Da kommer man til dokumentet https://webgate.ec.europa.eu/sanco/traces/output/NA/RPM_NA_en.pdf (link her). Her finner man igjen koden NA22. Altså Namibia 22. Vi ser det refererer til bedriften Meatco Namibia. Det er her kjøttet har blitt slaktet i Namibia. Dette er hjemmesiden til Meatco. Det må være disse Unil i Norge kjøper First Price entrecotene fra.

Andre refleksjoner:

• Fra hvilken gård i Namibia kommer dyret? Hvordan er dyrevelferden der? Og menneskevelferden?
• Å hente kjøtt fra Namibia er ikke akkurat kortreist og medfører masse forurensning. Det er et stort tankekors at dette er måten å gjøre det på for å få det billigst mulig. Her er det en systemsvikt.

Bildet øverst i artikkelen, nærbilde av entrecote charloais, er lovlig lånt fra https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Entrecôte_charolais_01_fcm.jpg

Oppdatering 27/1-2020. Det er ikke bare kjøtt som transporteres frem og tilbake over kloden. Dette gjelder også for fisk. Norsk ufiletert torsk sendes til Kina. Der fileteres den og fylles med vann og kjemikalier. For å gi høyere salgsvekt, øke holdbarheten og et hvitere utseende. Så sendes fisken til frysedisker i Frankrike. For et system, og Norge er i høyeste grad medskyldige, vi er pådrivere. Denne torsken sendes sikkert også tilbake til Norge og havner i en Findus pakke i Rema sin frysedisk. Norge er veldig forsiktige med å kritisere noe som har med fisk å gjøre fordi vi er en stor aktør når det gjelder å eksportere forurenset fisk (oppdrettslaks, ethoxyquin og andre kjemikalier, Morgenbladet ved Simen Sætre og Kjetil Østli har en veldig bra sak om dette, Hva vi ikke vet om laksen).