Når dette skrives i slutten av mai 2020 er verdien på oljefondet rundt 10 000 milliarder kroner (ti tusen milliarder).
Rundt 15. mai kom revidert nasjonalbudsjett. Her fremkommer det at Staten allerede har pådratt seg forpliktelser som er like store som verdien av oljefondet – se denne artikkelen i Nettavisen: Alvorlige utfordringer med bærekraften: “I revidert nasjonalbudsjett beskriver Finansdepartementet at de beregner at staten i 2020 har pådratt seg fremtidige pensjonsforpliktelser på 9088 milliarder kroner – et tall som har økt med 366 milliarder kroner fra året før. I tillegg har staten 918 milliarder i forpliktelser til uføre- og etterlattpensjoner. Det betyr at statens samlede forpliktelser til pensjon er over 10.000 milliarder kroner. Tallet forventes å fortsette å øke år for år.”
Hvordan oppstår pensjonsforpliktelser? Dette er rett og slett ansattavtaler mellom de som jobber i stat og kommune og fylkeskommune, og deres arbeidsgiver – “staten”. Det kalles Offentlig tjenestepensjon. Dette er en ytelsesbasert pensjon. Det vil si at den ansatte er garantert en viss sum (avh. av lønn) hvert år fra de pensjonerer seg til de dør. Man kan enkelt anslå statens forpliktelser ved å se på de inngåtte avtalene, pensjonsalder, gjennomsnittlig levealder osv. Slik jeg forstår det så er det oljefondet som skal finansiere disse forpliktelsene. Oljefondets offisielle navn er jo også Statens pensjonsfond (Government Pension Fund of Norway).
I Norge er det også Privat tjenestepensjon. Dette er ikke et system der ansatte i privat sektor får penger fra oljefondet eller fra staten. Selv om navnet muligens skulle tilsi det og således kan være forvirrende og villedende. Det er en lov der de fleste private bedrifter pålegges å sette 2% av hver ansatts lønn inn på en sparekonto. Det er noe frihet i hvordan konto man velgerr, fondssparing er vanlig. Pengene skal utbetales når den ansatte pensjoneres. Dette er ikke et ytelsesbasert sytsem men et innskuddsbasert system – når man blir pensjonist får man penger inntil kontoen er tom. Det er et system finansiert av private arbeidsgivere og ikke av staten. Små aksjeselskap der eieren er eneste ansatt er unntatt fra Privat tjenestepensjon loven.
I tilegg har vi Folketrygden. Dette er et system som dekker diverse velferdsytelser som sykepenger. Og minstepensjon. Folketrygden finansieres av arbeidsgiveravgiften (14,1% av lønnen) og av skattepengene fra lønnsmottakere. 8% av den skatten en lønnsmottaker betaler går til Folketrygden. Dette er ikke et system der staten skaper seg fremtidige forpliktelser. Reglene for hvilke verferdsordninger som til enhver tid gjelder kan endres fra år til år. For eksempel avhengig av hvor mye penger det er i kassa. Man er ikke garantert en minstepensjon.
Staten har altså allerede pensjonsforpliktelser på 10 000 milliarder kroner – det samme som verdien av oljefondet. Altså – oljefondet er kun for de som er ansatt i staten.
Jeg definerer her bærekraft litt løst – som et system der ikkefornybare naturressurser ikke forbrukes i særlig grad, men gjenvinnes. Man kan spørre seg om et system som baserer seg på oljefondet er bærekraftig i det hele tatt. Oljefondet er et resultat av rovdrift på ikke-fornybare ressurser der alt pumpes opp så fort som mulig og selges og brennes. Når forpliktelsene overstiger oljefondet er det åpenbart ikke bærekraftig.
Årsaker til at denne situasjonen oppstår i Norge:
- Det er altfor mange ansatt i stat, kommune, fylkeskommune.
- De bevilger seg selv for mange ytelser. De skal ha både korte arbeidsdager, høy lønn, mye pensjon, lang ferie etc etc. Før var det nøkterne betingelser for statlig ansatte der det var lav lønn og korte arbeidsdager. Dette har endret seg de siste 20-30 årene. I denne perioden har fagforeningene hele tiden arbeidet for at statlig ansatte skal få i pose og sekk – de skal fortsatt ha korte arbeidsdager, men lønnsbetingelser som er konkurransedyktige med det private næringsliv. Og politikerne sier ja og åpner oljefondet fordi de er redde for å miste stemmer.
- Politkerne er korrupte. Deres hovedprioritet er ikke landets beste, men å bli gjenvalgt. Istedenfor å ta potensielt upopulære kostnadsreduserende beslutninger tar de fra oljefondet. De fleste av dem er livredde for å miste stemmer.
Hvordan finansieres dette systemet? Oljefondet bringer kapital inn i systemet ved at olje og gass eksporteres. Statlig ansatte betaler inn skatt og avgifter men får dette tilbake i lønn fra staten. Privat næringsliv betaler inn skatter og avgifter. Staten bygger veier, skoler osv. Ser vi bort fra Oljefondet finansieres systemet av verdiskapningen i privat næringsliv. Når andelen offentlig ansatte blir for stor, og de bevilger seg for mange goder, går ikke dette regnestykket opp. Utgiftene blir for store og inntektene for små. Og skjevheten er selvforsterkende. Fordi jo flere som jobber i offentlig sektor, jo flere vil stemme på de partiene som ikke vil kutte i offentlig sektor.
I Oslo så river politikerne Y-blokka, Et fullt fungerende bygg som i tillegg er arkitektonisk unikt. For å bygge et nytt gigabygg til seg selv. Politikerne har ingen hemninger når det gjelder å bruke skattepenger og oljefondspenger på seg selv og sine. Er det i det hele tatt lov?
I Grunnloven paragraf 112 står det: “Alle har rett til eit helsesamt miljø og ein natur der produksjonsevna og mangfaldet blir haldne ved lag. Naturressursane skal disponerast ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som tryggjer denne retten òg for kommande slekter.”
Det er interessant å se hvordan politikerne glatt setter Grunnloven til side når det gjelder å bevilge seg selv ytelser. De raner fremtidige generasjoner.
Bildet av Statfjord A og B øverst i innlegget, tatt 23. mars 2005, er lovlig lånt fra wikipedia, https://no.m.wikipedia.org/wiki/Fil:Statfjord_B_and_Statfjord_A_-_panoramio.jpg
Oppdatering 26/6-2020. Statoil i USA, 200 milliarder kroner. Helge Lund om pengesløsingen: Jeg ergrer meg nå i ettertid at vi ikke så det tidligere.
Oppdatering 26/6-2020. 100 bistandsmillioner, finansiert av skattebetalerne, satt inn på feil kontonummer og tapt. Norfund ble svindlet for 100 millioner: – Dette er dobbelt så stort som Nokas-ranet.
Oppdatering 8. april 2022. Aftenposten. Stortingets kontrollorgan NIM (Norges Institusjon for Menneskerettigheter) mener at å godkjenne nye oljefelter er i strid med Grunnloven paragraf 12. NIM er et uavhengig organ underlagt Stortinget. Andre slike kontrollorganer er Sivilombudet, Riksrevisjonen og EOS-utvalget. For et par år siden første flere miljøorganisasjoner et søksmål mot Staten der de mente tildeling av flere utvinningstillatelser brøt Grunnloven paragraf 12. Miljøorganisasjonene tapte i Høyesterett den 22. desember 2020. Men i sin dom kom Høyesterett med uttalelser rundt Statens miljøforpliktelser. PUD står for Plan for utbygging og drift. Før man får bygge ut et funn i et oljefelt, må en plan for utbygging og drift av petroleumsforekomst (PUD) godkjennes av myndighetene. Flertallet i Høyesterett forutsetter at de globale klimavirkningene «vil bli konsekvensutgreidde ved en eventuell søknad om PUD». NIM mener loven krever at klimavirkningen av eksporterte forbrenningsutslipp konsekvensutredes på PUD-stadiet. Dette er ikke omtalt i dagens PUD-veileder. Den er sist oppdatert i mars 2018 – altså lenge før høyesterettsdommen falt. Olje- og energidepartementet mottok NIM utredningen 18. mars 2022. Dagen før varslet regjeringen at den legge til rette for videre oljeleting i Barentshavet – også nord for iskanten. Oppdaterte vitenskapelige kilder tilsier at det ikke er rom for å godkjenne ny produksjon av olje og gass innenfor det gjenværende karbonbudsjettet for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Derfor bør slike godkjennelser gitt etter at dommen falt 22. desember 2020, behandles på nytt. Ytterligere søknader bør stilles i bero. Kommentar: i valgkampen var global oppvarming tilsynelatende det viktigste temaet. Ikke minst ifølge Arbeiderpartiet. Det er interessant å se de er villige til å bryte landets lover for å forurense mer.
Oppdatering 5. august 2023. Aftenposten, Stiftelsene er et supplement til staten. Offentlig sektor eser utover alle grenser. Samtidig stikker politikerne kjepper i hjulene for stiftelsene – det idealistiske supplementet til både stat og marked. Selv i Solberg-regjeringens åtte år vokste det offentliges andel av norsk økonomi markant. I år utgjør den rekordhøye 62 prosent. Det er ti prosent mer enn Sverige og Danmark. Stadig mer makt blir konsentrert i stat, fylkeskommuner og kommuner. Det kan gå utover nyskapingen og redusere handlingsrommet andre steder i samfunnet, i næringslivet og i sivilsamfunnet.