I terapi 3

Ved kronisk sykdom er det ofte mange rotårsaker. Ofte ender man med at de viktigste er på det psykologiske området. Jeg er igang med å se på hvilke slike faktorer som har påvirket mitt sykdomsforløp, og hva jeg kan gjøre for å behandle det.

i-terapi-3-01-banner-vann-20210226_094005

Som det står mye om på denne bloggen opplevde jeg uventet helseproblemer i voksen alder. Noe er av åpenbart nevrologisk art – søvnproblemer og elektrosensitiv. Jeg har også hatt mye problemer med fordøyelse. Årsaken her kan også gjerne være nevrologisk. Det er kjent at autister, en kognitiv, nevrologisk lidelse, også har problemer i magen.

Jeg tror det er et sett av årsaker til at det hele utviklet seg for min del. Men en hovedårsak tror jeg ligger i et traumatisk første leveår. Barneårene er de viktigste formative årene og jo tidligere, jo viktigere. Mine far forlot min mor da hun var på sykhuset rett etter fødselen. (Hvem gjør noe slikt?) Man må kunne lure på om hvordan de foregående 9 månedene hadde vært for de, moren min, og meg spesielt. Faren min har brutt all kontakt med egen familie, og moren min døde da jeg var 8, så jeg har dessverre ikke god informasjon om denne tiden. Etter fødselen flyttet vi til familiegården i Bærum, der vi bodde hos mine besteforeldre og tantefamilie. Moren min er jurist og da jeg var 3 måneder begynte hun i ny jobb i Tønsberg, som dommerfulmektig. Hun ukependlet mellom Oslo og Tønsberg – var bare hjemme hos meg i helgene. I ukedagene var jeg hos hennes to søstre – hos den ene på dagtid og den andre på kveldstid. Dette varte i 1 år.

Jeg tror at dette fraværet av mor i første leveår er en viktig rotårsak til mine helseplager i voksen alder. Dette er noe jeg har blitt klar over de siste par årene, siden omtrent 2018. Nervesystemet utvikles på stimuli, litt på samme måte som en muskel. Bare at her er ikke stimulien vektløfting, men sensorisk (visuelt, lyd, berøring, lukt, smak etc). Når små barn ikke har en primær omsorgsperson å forholde seg til opplever de utrygghet. Dette gjør at nervesystemet utvikles på en ikkeoptimal måte.

Nervesystemet er helt sentralt for alle kroppslige funksjoner fordi dette er et styresystem for organer og annet. Informasjon og tilbakemeldinger går over nervesystemet. Hvis et organ ikke fungerer optimalt behøver det ikke være organet som er defekt. Istedet kan det være feil i nervene som kontrollerer organet. Hvis en bil ikke starter kan det være noe galt med startmotoren – eller det kan være startmotoren er ok men at den ikke får riktige strømsignaler. Ved lavt stoffskifte er man rask med å si at skjoldbruskkjertelen ikke fungerer. Kanskje er den ok men nervesignalene ikke gode. Feil i nervesystemet kan dermed føre til varierte plager. Jeg ble for alvor klar over dette etter å ha lest boken “Body keeps the score” av Bessel van der Kolk. Det er også gjort en stor undersøkelse, ACE studien (Adverse Childhood Event) der det dokumenteres at man er mer utsatt for sykdom i voksen alder dersom man har opplevd traumer i barndommen. Mange mener det er en sammenheng mellom barndomstraumer og positiv kryptopyroluria (HPU – Hemopyrolaktam-uria) jeg har testet positivt på dette.

Jeg har skrevet mer om dette andre steder på bloggen. Når dette skrives, mars 2021, er jeg midt i en prosess der jeg hele tiden lærer mer om disse problemstillingene. En viktig faktor her er – hva gjør man for å bli bedre? Rett og slett få bedre helse og bedre funksjon. Terapilandskapet ser litt ut som – det er mange mulige terapier men ingen fasit på hva som vil fungere. Man må rett og slett prøve seg litt frem.

Et problem med å behandle traumer fra de første leveårene er at man ikke husker noe fra denne tiden. Man må eksempelvis høre med andre som var tilstede og eldre for å få klarhet i hendelsesforløp.

Når man har diffuse lidelser og går til legen ender det ofte med at legen ikke forstår så mye og anbefaller deg å ta kontakt med en psykolog. Denne beskjeden fikk jeg flere ganger da min helsereise begynte, i årene rundt 2010. Tilslutt tenkte jeg at ok la meg teste psykolog og se hvordan det fungerer. I 2012 gikk jeg til terapi hos to forskjellige psykologer: Anne Brit Sylvareik, som er noen år eldre enn meg. Og Per Frick Høydal som er enda noen år eldre. (Disse to løpene er terapi 1 og 2, mens dette blogginnlegget er altså om tredje terapiforsøk). Jeg likte begge to godt og jeg likte å gå til dem. Men ingen av dem var istand til å løse mine problemer. Det var hyggelige og interessante møter men heller ikke så mye mer.

Hos begge var mye basert på samtaleterapi. Sylvareik hadde også fysiske øvelser. Når man ikke bare prater men er over på det mer fysiske hos psykologen kalles det ofte somatisk behandling. Sentralt er mindfullness øvelser. Og i dette tilfellet også TRE – Trauma Release Exercise. Jeg liker alt dette. Men følte at det ikke løste mine problemer. Nå i etterkant, når dette skrives, tror jeg somatisk behandling har noe for seg for meg. Men det er en komplisert behandlingsform som må gjøres riktig for at det skal fungere. Det har lav risiko.

Jeg har også gått til kraniosakral terapi, hos Trine Hamnvik. Dette hadde en merkbar effekt etter hver behandling, men ikke permanente endringer.

Jeg vet jeg har et underskudd på kroppskontakt. Rett og slett hudkontakt. Jeg er ikke så flink til å ta eller bli tatt på, bortsett når jeg er i et kjærlighetsforhold. Da liker jeg blant annet hudkontakt hele natten igjennom når man sover. Jeg vet at jeg kan massere meg selv på punkter i hodet, spesielt pannen, og det føles bra. Så summasumarum lurer jeg på om en form for berøringskontakt er verdt å prøve. Jeg leste litt på nettet om “neuroaffektiv touch”. En terapiform utviklet av Aline LaPierre og Lawrence Edwards.

Rett før jul ringte jeg Sylvareik og fortalte om de nye tingene jeg hadde oppdaget rundt første leveår. Og spurte hva hun syntes om nevroaffektiv touch. Hun ba meg kontakte Cecilie Jørner. Hun hadde dessverre ikke tid og ba meg kontakte Therese Clemetsen. Som satte meg opp på en time. Therese jobber med neuroaffektiv touch og somatisk experiencing.

Den første timen gikk vi gjennom det viktigste i min helsehistorie. Deretter prøvde vi neuroaffektiv touch. Jeg lå på en benk og hun berørte hodet og deler av kroppen med hendene. Jeg merker med en gang at berøring i hoderegionen er veldig behagelig og muligens fundamentalt. Så dette var veldig spennende.

To uker senere hadde vi en ny time.

Dessverre var det brukt antibac i rommet av han som brukte rommet før oss. Jeg er sensitiv for kjemikalier og merket det med en gang. Tror ikke Therese har så mye erfaring med slike sensitiviteter så vi brukte litt tid på å snakke rundt det. Hun syntes det var bra jeg sa ifra fordi det har med grensesetting å gjøre.

Vi gjorde en enkel test av nervesystemet, der hun berørte mine håndflater med sine håndflater. Jeg merker at berøring i håndflater, sannsynligvis også under føttene, og i hoderegionen, har en sterk effekt på meg. Jeg har ofte en “dirrende”, “knitrende” følelse i håndflater og under føttene og disse flatene føles som flater for å gi og motta energi.

Deretter snakket vi litt rundt sinne. Jeg har opplevd tidligere, og opplever fortsatt, at bestemte situasjoner kan trigge sinne.

  • Før ble det trigget av både kjente og ukjente, uten noen annen grunn enn at vi var i en samtale.
  • Jeg følte jeg ble sviktet av et familiemedlem i forbindelse med et arveoppgjør i 2007. Nærvær av denne personen kan trigge sinne. Tanker rundt disse tingene kan også trigge sinne men det forsøker jeg å unngå. Jeg opplevde dette senest høsten 2020 på en familiemiddag og det kom ganske overraskende.

Dette med sinne er veldig konkret for meg og jeg tror muligens det har med tidlig barndom å gjøre. Så det er noe å ta tak i.

Tilslutt gjorde vi neuroaffektiv touch. Jeg synes det er veldig digg å bli berørt i hoderegionen. Men ikke like godt å bli berørt på andre steder av kroppen. Noe er ok, noe ikke. Hun forsøkte å holde meg under ryggen litt som en mor holder et barn og det føltes helt feil. Totalt en meget interessant og bra time.

Vi avtalte ny time. Noen dager før ny time fikk jeg email om at hun kansellerte timen og ikke ønsket å fortsette behandlingen. Det kom helt overraskende på meg. Hun er selvsagt fri til å velge sine klienter. Men når man først har begynt så forplikter det til en viss grad. Fordi som pasient forteller man om helt private ting. Og de som kommer som pasienter har altså ting de ønsker hjelp med og er ofte i en sårbar situasjon. Da er denne type avslutning av behandlingen ikke ok fordi det føles som et svik. Det kan tilogmed føre til retraumatisering. Jeg hadde gledet meg og sett frem til timen og ble lettere sjokkert da jeg fikk emailen. Så brukte jeg 3-4 dager på å føle litt på det hele, tenke litt på det hele, og legge det bak meg. Andre er kanskje ikke like bevisste. Det er terapi å skrive om det!

Det beste hadde vært å gått til Therese minst 5 eller 6 ganger fordi da får man ofte gjort et mer fullstendig arbeide. Men uansett var de 2 gangene nyttige og ga innsikt i hva slags terapi som kan fungere for meg.

Den siste uken har jeg sett Bodyelectricsummit2 med Christine Schaffner. Dag2 var det foredrag om Esogetics ved Peter Mandel og en terapeut Rosemary Bourne. De snakket om traumer, berøringspunkter i hodet og annen helbredende nervesystemstimuli. Kanskje dette blir neste skritt for meg. På hjemmesiden var det en video om en “veteran”, altså en tidligere soldat som hadde vært i krigssituasjoner og nå var tilbake i sivilit liv. Han led av PTSD hadde høy TSH hormonnivå. Akkurat samme som jeg har hatt mange ganger. Han opplevde også ukontrollert sinne – også som meg. De sa det var på grunn av ubalanse i hypothalamus-pituitary aksen. Med høy TSH sier leger at man har lavt stoffskifte og setter en gjerne på livslang hormonbehandling. Det begynner å bli klarere og klarere at det ikke er riktig for meg. Kanskje er det en ubalanse i hypothalamus eller noe annet i hjernen – ikke på grunn av krigstraumer men fra barndomstraumer. Rosemary Bourne ønsker et bilde av tungen som en begynnelse. Det er kjent at tungen kan brukes for diagnostisering av kroppen.

i-terapi-3-02-portrett-20210226_094131

Leste akkurat boken Disconnected Kids av Robert Melillo. Den er om autiske og andre kognitive lidelser hos barn (ADHD etc). Han skriver at de to hjernehalvdelene ikke utvikler seg samtidig men i etapper, hver for seg. Når man opplever traume, i form av vaksine, bortfall av omsorgsperson, dødsfall eller noe annet, fører det til at den utviklingen som er igang stopper opp. Og man får en ubalanse i hjernen. Høyre hjernehalvdel er “big picture” mens venstre er “detalj forståelse”. Hvis traumet inntreffer i en periode høyre hjernehalvdel vokser tror jeg man typisk får autist symptomer der man er opptatt av detaljer men ikke helt forstår mer overordnete sammehenger. Nå etter jeg har satt meg litt inn i disse tingene ser jeg på meg selv som 10% autist, pga det jeg opplevde. Jeg har alltid vært detaljfokusert. Flink på skolen men ikke så flink i livet.

Autister har ofte problemer med magen. Hvorfor? For meg virker det rimelig at det ikke er magen i seg selv som er problemet, men noe som har med nervesystemet å gjøre.

  • Det er kjent at det er nevroner (altså hjerneceller) også i magen. Kanskje utvikels disse også, i tillegg til de i hjernen, suboptimalt når traumer inntreffer? Og fører til mageproblemer.
  • Feil i sentralnervesystemet kan føre til feil signaler i det perifere nervesystemet og dermed til feilfunksjon i organer og andre steder. Feilen kan ligge i styresystemet og ikke i selve organet.

Det er også kjent at det er nevroner i hjertet. Så kanskje fører traumer til underutvikling i disse nevronene også.

Oppdatering 5. mars 2021. Childhood trauma perhaps leads to a nonoptimal development of the brain, or you can call it brain imbalance. Which in turn can lead to physical symptoms like hormone imbalances – some hormones too high and too low. And it can maybe also lead to nonoptimal nerve signaling for instance to the gut which shows up as IBS and other physical symptoms. Autistic children, a nevrologic condition, very often also have problems with their gut. For instance they are constipated. Or the opposite. Or both. There are neurons in the gut too so maybe those neurons also develop nonoptimally and that is the reason for gut problems, I do not konw.

En eks kjæreste opplevde seksuelle overgrep som barn. Faren var gjerningspersonen. Det startet da hun var 6 år og sluttet da hun var 12. Hun hadde Chrons sykdom i voksen alder. En tarmsykdom, som kan være alvorlig. Ingen vet helt årsak og mekanismene i Chrons. For meg virker det sannsynlig at barndomstraumene er årsaken.

Hun reddet forresten livet mitt. To ganger. Først fordi uten henne hadde jeg ikke forstått at jeg var elektrosensitiv og hadde sikkert blitt boende i leiligheten på Majorstua. Og ett par år senere da jeg hadde vondt i magen og hun på telefon fikk meg til å dra til legen. Et par timer senere sprakk blindtarmen.

Oppdatering 24. november 2021. De siste månedene har jeg blitt oppmerksom på at kroppen har overflater som er spesielt sensitive. Jeg har merket det i forbindelse med

  • hudkontakt med andre mennesker, spesielt kvinner. Som en type energi.
  • kaldvannsbading. Som kulde, og varme når jeg etterpå varmer meg hjemme.

Håndflatene er en slik flate. Jeg kan holde andre mennesker, spesielt kvinner, i hånden og føle at jeg lades opp på en god måte i hele kroppen. Når jeg bader i kaldt vanner håndflatene ett av de punktene som blir kalde. Man kan varme opp hele kroppen ved å varme opp håndflatene. Dette siste hørte jeg også på podcasten til Andrew Huberman.

Også undersiden av føttene er en slik flate. Og ansiktet. Og også andre deler av hodet. Min venninne Dr. Aimie Apigian er inne på hudkontakt og holding hands. Hennes fokus er litt annerledes enn mitt. Hun skriver om å bruke berøring for å få en person til å føle seg trygg og akseptert. Hun skriver også om berøring for å styrke en persons selvregulering. Eller containment.

Jeg har forsøkt meg litt på cuddlecomfort.

Oppdatering 17. februar 2022. How Kayaking Is Helping Heal Mental Illness. This shouldn’t come as a surprise. Symmetrical, repetitive activities like cross-country skiing and inline skating are widely recognized as particularly effective therapy for PTSD. Kayaking’s steady left-right-left-right tempo works in the same way, enabling both halves of the brain to work together to process traumatic memories.

Oppdatering 15. mars 2022. Harvard medical Martin Teicher psykolog. Selected Principles of Pankseppian Affective Neuroscience.

Oppdatering 25. november 2022. Idag leser jeg til eksamen i Anatomi. Samt leger en kneskade. Kom over The power of Proprioception. En nettside laget av Gretchen Goerlitz, gretchengoerlitz dot com. Her var det mye bra.

Human beings do not have a single organ for proprioception. Instead, the sense is processed by the entire nervous system as a whole. Inside every muscle and joint lie tiny meters called muscle spindles and Golgi tendons that constantly measure the amount of tension and degree of contraction. This information travels up a discreet highway in the spinal cord called the spinocerebellar tract, and makes its way to the cerebellum. The cerebellum accepts information from every muscle and joint in the body, and calculates where the limbs must be in space. The system is not perfect, but gives a rough estimate to allow for basic task completion. We can use our vision to confirm limb position for more technically demanding tasks. Since this is processed by our nervous system, when there is disruption to our nervous system through trauma, anxiety, stress, injury, shaming etc our proprioception is also affected. Such experiences affect the entire system. It changes the way a person perceives themselves in their environment. Proprioception is impaired by diseases or injuries affecting the musculoskeletal system, like an ankle sprain or diabetic neuropathy and strokes. Patients suffering from these types of conditions are predisposed to falls and repeat injuries.

I hold a post-graduate certification from the Trauma Center of the Justice Resource Institute founded by Bessel van der Kolk, MD, as a Trauma Center Trauma-Sensitive Yoga Facilitator (tctsy). gretchengoerlitz dot com/5packtctsy og traumasensitiveyoga dot com. Vi gutta kan klage over traumer men kvinner er mer utsatt. Sister, you are meant to be here, now gretchengoerlitz dot com/embodied-woman. Bok David Emerson Overcoming Trauma through Yoga Reclaiming Your Body, 2011.

To veier hjernen lagrer minner

Oppdatering 11. april 2023. Jeg faster for tiden og leser en bok om arketyper av den kjente psykologen Carl Gustav Jung. Han skriver om hvordan hjernen er delt i tre – en bevisst del, en personlig ubevisst og en kollektiv ubevisst del. Den kollektive delen husker arketyper. Arketyper er arvet og ikke tilegnet minne og består av kunnskap alle kjenner til uten å ha måttet lære det. For eksempel forskjellen på snill og ond. For eksempel at kvinner er omsorgspersoner som skaper nytt liv. Jung henter sine beviser fra historie og myter. Så leste jeg en artikkel på internett som muligens omhandler dette. På kjemisk nivå. Både Jung og artikkelen er forklarende i forhold til mine tidlige barndomstraumer.

August 18, 2015 | By Marla Paul How traumatic memories hide in the brain, and how to retrieve them. Special brain mechanism discovered to store stress-related, unconscious memories. Dr. Jelena Radulovic, the Dunbar Professor in Bipolar Disease at Northwestern University Feinberg School of Medicine.

In the experiment, scientists infused the hippocampus of mice with gaboxadol, a drug that stimulates extra-synaptic GABA receptors. “It’s like we got them a little inebriated, just enough to change their brain state,” Radulovic said. Then the mice were put in a box and given a brief, mild electric shock. When the mice were returned to the same box the next day, they moved about freely and weren’t afraid, indicating they didn’t recall the earlier shock in the space. However, when scientists put the mice back on the drug and returned them to the box, they froze, fearfully anticipating another shock. “This establishes when the mice were returned to the same brain state created by the drug, they remembered the stressful experience of the shock,” Radulovic said. The experiment showed when the extra-synaptic GABA receptors were activated with the drug, they changed the way the stressful event was encoded. In the drug-induced state, the brain used completely different molecular pathways and neuronal circuits to store the memory. “It’s an entirely different system even at the genetic and molecular level than the one that encodes normal memories,” said lead study author Vladimir Jovasevic, who worked on the study when he was a postdoctoral fellow in Radulovic’s lab. This different system is regulated by a small microRNA, miR-33, and may be the brain’s protective mechanism when an experience is overwhelmingly stressful. The findings imply that in response to traumatic stress, some individuals, instead of activating the glutamate system to store memories, activate the extra-synaptic GABA system and form inaccessible traumatic memories.

Bessels forløper Judith Herman

Oppdatert 27. april 2023. She Redefined Trauma. Then Trauma Redefined Her. Psykologen Judith Herman skrev boken Trauma and recovery i 1992. Hun studerte primært incest og andre overgrep innenfor husets 4 vegger. På denne tiden var oppfatningen at PTSD var noe som oppsto i ekstreme krigssituasjoner. Herman forsto at de samme mekanismene var virksomme for overgrep innenfor husets 4 vegger. Denne essensielle innsikten bygger Bessel van der Kolk videre på i sin bok Body keeps the score. Herman mener og mente at problemet var primært politisk der menn har makt og privilegier overfor kvinner. Mens Bessel skriver om hvordan overgrepene manifisterer i kropp og hode og om hva slags terapier som kan hjelpe den enkelte.

Rett etter bokutgivelsen opplevde Judith Herman et fall der hun skadet kneet. Dette førte til store nervesmerter og mange problemer. Hun kunne ikke jobbe mer og var borte fra nyhetsbildet i 30 år (!) I 2019 fikk hun kjennskap til en nyutviklet operasjon. Denne reddet henne. Hun er nå tilbake med en ny bok, Truth and repair.

For å forstå samtiden er det *så viktig* å kjenne fortid og historie.

i-terapi-3-03-jh
i-terapi-3-04-jh
i-terapi-3-05-jh
i-terapi-3-06-jh
i-terapi-3-07-jh
i-terapi-3-08-jh

Traumatiske opplevelser kan videreføres til avkommet. The Guardian Fri 21 Aug 2015. Genetic changes stemming from the trauma suffered by Holocaust survivors are capable of Scientific American being passed on to their children, the clearest sign yet that one person’s life experience can affect subsequent generations. The conclusion stems from a research team at New York’s Mount Sinai hospital led by Rachel Yehuda from the genetic study of 32 Jewish men and women who had either been interned in a Nazi concentration camp, witnessed or experienced torture or who had had to hide during the second world war. Guardian Why I’m sceptical about the idea of genetically inherited trauma.

Terapimetoder

Stephen Porges har et audiobasert program Safe and Sound Protocol.

James Pennebaker fant ut at skriving virker terapeutisk. (Det samme har jeg funnet ut). Hans metode kalles Expressive Writing.

Hva er dissociation

Oppdatering 17. oktober 2023. Innen traumeområdet er “dissociation”, på norsk “dissosiere”, et ord som ofte slenges rundt endel uten at man helt vet hva det betyr. Min forståelse av ordet er en slags trance. En mentaltilstand der man er bevisst (og altså ikke bevisstløse eller i søvn) men ikke i kontakt med omgivelsene på vanlig måte. Denne tilstanden kan oppstå når man står overfor en uovervinnelig fare, gjerne livsfare. Et annet ord for dette er freeze. Tilstanden kan måles i form av endret hjerneaktivitet. I boken “Body keeps the score” av Bessel van der Kolk er tilstanden illustrert med et meget godt eksempel. Et kandadisk par kjørte på motorveien på vei hjem. Det var tåke. Plutselig ble tåken fullstendig tett og det var umulig å se noe som helst. De hørte kollisjoner mellom andre biler og forsto at de befant seg i en meget farlig situasjon. Plutselig ble de påkjørt av en trailer. Bilen deres ble totalvrak, begge ble fysisk sittende fast i bilen, og en brann oppsto. En livsfarlig situasjon. De to reagerte forskjellig. Kvinnen dissosierte. Hun ble sittende uten å røre seg. En freeze respons. Mannen slo over i fight-flight. Han forsøkte å åpne bilvraket og komme seg ut før de brant ihjel. Han lyktes med å også få ut sin kjæreste. Begge overlevde. I ettertid opplevde de forskjellige ettervirkninger. På et tidspunkt ble de involvert i en studie. Hjerneaktiviteten deres ble målt mens lyder, lukt, bilder fra bilulykken ble forsøkt gjenskapt i et forsøksrom. Det er kjent at hjernen ofte reagerer likt på slik gjenskapning som på den virkelige hendelsen. Rekreasjonen endret hjerneaktiviteten til de to forsøkspersonene men på forskjellig vis. Kvinnen gikk muligens inn i en freeze respons også i forsøksrommet. Mens mannen opplevde et adrenalin og kortisol rush.

Artikkel fra NYTimes 2023. What Does It Really Mean to Dissociate? En noe feilaktig og rotete forståelse av begrepet. Men kanskje med noen poenger allikevel. Have you ever zoned out? Maybe you have experienced highway hypnosis, with no recollection of having driven from Point A to Point B. Or maybe you have zero memory of something you just read. These are mild forms of dissociation, which is the ability to disconnect from our thoughts, feelings, environment or actions. Dissociation can even help athletes do their jobs, for instance, because it “allows people to focus on the most salient or life-preserving aspects of a situation” without mental interference, said Janina Fisher, a psychologist who has been treating dissociative disorders for decades. But sometimes people experience a major form of dissociation, often in the aftermath of overwhelming trauma. In this case, the dissociative symptoms become more extreme and frequent. Rather than fight or flee in a stressful or threatening situation, some people “freeze,” said Dr. Frank W. Putnam, a professor of clinical psychiatry at the University of North Carolina School of Medicine and an expert on dissociative disorders. “That’s the dissociative state where you shut down and you kind of go away.” Although dissociation can help a person mentally escape during a threat, it can interfere with daily life when people continue to dissociate during benign situations. Some people might find themselves in a new location without knowing how they got there, for example. Frequent experiences like that make dissociation pathological, Dr. Putnam said. It becomes a disorder when you space out and “lose time” long enough that it interferes with your life in a significant way, he added. The three most common and well-known dissociative disorders are: dissociative identity disorder, depersonalization/derealization disorder and dissociative amnesia.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *