Tirsdag 30. mars 2021, en solfylt og klar morgen, var jeg på vei ned i skogen for å hugge ved. Det lå mengder med relativt fersk, nedkjølt elgmøkk i en skråning. De var like store som en stor pille man klarer å svelge rett ned. Hvorfor ikke prøve? For tiden forskes det mye på menneskets microbiome. Altså bakteriefloraen i tarmen og på andre slimhinner. Noen forsøker en FMT – Fecal Microbial Transplant – fekaltransplantasjon. Man får en frisk persons avføring inn i sin egen endetarm via et enema. En annen måte å gjøre det på er med fekalkapsler. Denne elgmøkken så ut som fekalkapsler. Kanskje det er naturens beste medisin som ligger der? Det var en liten terskel å gjøre det. Brukte et par minutter på å manne meg opp, men så svelget jeg en, og så en til. Begge gikk rett ned. Etterpå merker jeg de var i magen men fikk ikke noe ubehag. Jeg gikk tilbake og tok to til. Den ene tygget jeg. Det smakte ikke så mye, litt slik en hestestall lukter. Den hadde konsistens omtrent som sagflis. Mye fiber.
Jeg spiste totalt 7 stykker. Fikk ikke noe ubehag. Og på kvelden og neste dag merket jeg egentlig ikke noe, hverken i positiv eller negativ retning. Jeg vurderer å gjøre det igjen. Det virket som møkka var spiselig.
Ved å gjøre dette kan man muligens pådra seg parasitter. Men dyr, eksempelvis hunder, spiser ofte avføring. Så kanskje det har en helbredende effekt bare at menneskene har blitt så “kloke” at vi har glemt det. På samme måte som vi sender all egen møkk i kloakk og ut i sjøen istedenfor å bruke det som gjødsel. Et problem Rudolf Steiner tar opp.
Jeg smakte også på skum som var dannet i bekken. Det smakte sterkt, med hint av furu. Det var litt klissete i konsistensen. Kanskje fra furu kvae?
