Det startet kanskje ikke med meg

Traumer former vår personlighet, vår fysiske helse og og våre liv. Ofte uten at vi er klar over det.

det-startet-ikke-med-meg-bilde01-banner

De siste ukene har jeg lest boken It did not start with you av Mark Wolynn 2017. Forfatteren er traumepsykolog og arrangerer Family Constellation samlinger. Boken handler om helselidelser forårsaket av traumer fra tidlig barndom, svangerskap eller tilogmed tidligere generasjoner. Ubehandlede traumer kan sannsynligvis overføres fra en generasjon til den neste. Også i en ikke direkte nedadgående linje.

Wolynns historie

Opprinnelig drev Mark Wolynn et firma i eventbransjen. Han opplevde dårligere syn. Dette førte han ut på en langvarig søken etter hjelp. Først innen skolemedisinen, deretter i alternative retninger. Fra to meditasjonslærere ble han etterhvert oppfordret til å reparerer forholdet til sine egne foreldre. Noe han gjorde. Og synet kom etterhvert tilbake.

Etter dette utdannet han seg til psykolog. Han gjør idag Family Constellation terapi. Dette er en metode for å bearbeide transgenerasjons traumer. Altså traumer der den traumatiske hendelsen ikke skjedde i pasientens eget liv men et annet sted i familietreet.

Den tyske psykologen Bert Hellinger laget Family Constellation metoden. Jeg har selv deltatt på flere slike grupper i England hos Klinghardt.

Traumers årsak og virkning

Den viktigste traumeboken er 2014 Bessel van der Kolk Body keeps the score. Boken er flittig nevnt på denne bloggen. Den fikk meg til å forstå min egen situasjon på en nye måte. Wolynn bygger mye på den.

Traumer oppstår når mennesker utsette for situasjoner som oppleves som overveldende og man opplever hjelpeløshet. Situasjonen er ofte livstruende men ikke nødvendigvis. Et eksempel er krig. Et annet er overfallsvoldtekt. Et tredje er når små barn forlates av sin mor. Hjernen aktiverer en dorsal vagal respons. Dette er signaler i nedre del av vagusnerven. Signalene inaktiverer deler av kroppen og man fremstår som apatisk. Også kalt frys respons. Freeze på engelsk. Hensikten er å redde livet. Dessverre har responsen følgeskader i form av endringer i hjernen. Muligens fysiske, muligens elektriske, muligens kjemiske. Både hos små barn med uutviklet hjerne, og hos voksne, men muligens ikke samme endringer. Kanskje har moderne livsstil gjort at følgeskadene nå kommer bedre tilsyne.

Traumer kan være årsak til fysiske og psykiske lidelser. Dette ble godt kjent i ACE undersøkelsen (Adverse Childhood Events) 1997. Det ble dokumentert at de med en traumatisk barndom (foreldre i fengsel, alkohol, seksuelt misbruk, vold, lite mat osv) opplevde generelt dårligere helse som voksne (høyt blodtrykk, kreft osv). Flere traumer ga dårligere helse. Bessel van der Kolk viser at også mindre åpenbare traumer, eksempelvis fraværende mor, kan føre til tilsvarende helseproblemer i voksen alder.

Virkning går i arv

Boktittelen It did not start with you viser til at lidelser kan være forårsaket av traumatiske hendelser pasienten ikke engang selv opplevde. Det begynner nemlig å bli kjent at slike lidelser kan gå i en form for arv. Kanskje på samme måte som andre egenskaper. Eller via andre mekanismer.

Et fysisk eller psykisk helseproblem kan ha sin årsak i en traumatisk hendelse som ikke skjedde i eget liv men hos mor eller far, onkel eller tante, besteforeldre, eller enda tidligere generasjoner. På denne måten kan familier oppleve tilsvarende problem igjen og igjen. Eksempelvis depresjon.

Holocaust er det beste eksemplet. Mange etterkommere etter Holocaust overlevere har typiske traume symptomer. Selv om de ikke selv opplevde en traumatisk hendelse. Jeg tror dødsangst, paranoia og klaustrofobi er symptomer Holocaust overleveres barn ofte opplever.

Språk som nøkkel til årsak

Sentralt i boken er metoder for hvordan språk kan brukes til å samle informasjon. Pasienten bes tenke godt igjennom sitt liv, pasienthistorikk, livene til nærstående. For så å formulere kjernen i egen sykdom. Det er metoder for hele tiden å trengen dypere ned i egen sykdomshistorie. Eksempelvis still gjerne spørsmålet “Hvorfor?” hver gang man kommer opp med et svar. Jeg synes denne metoden er meget spennende. Jeg har vært bevisst på viktigheten av dette i ganske mange år nå.

Anta en pasient med endel diffuse helseproblemer og ikkeåpenbar årsak. For eksempel en kvinne med trygg oppvekst, tilsynelatende vellykket voksenliv, men som allikevel er deprimert og lider av fibromyalgi. Hva er årsaken til helseproblemene?

Kanskje mistenker man på bakgrunn av symptomer (og lab tester?) at årsaken er i traumelandskapet. Wolynn mener at ved å stille pasienten granskende spørsmålene, samt ha kunnskap om pasientens historikk, er det mulig å knytte helseutfordringene til traumatiske hendelser hos pasienten selv eller i familietreet. Spørsmålsstillingen er gjerne mer og mer granskende. Og med avstikkere der relaterte temaer kan belyse kjernen i pasientens historie. Hva er din største redsel? Hvorfor?

Metode er kort fortalt:

  • Pasienten må kjenne sin egen historikk godt. Og også sin familiehistorie flere generasjoner tilbake. Er det dramatiske hendelser? Er det mønstre der lidelser eller andre fenomen oppstår gjentatte ganger?
  • Pasienten bes finne de 3 ord eller uttrykk som best karakteriserer egen situasjon. For Wolynn selv da han hadde dårlig syn var det: Alone, helpless, ruined. Dette er kjerneordene. Kan traumatiske hendelser i pasientens eget liv eller tidligere generasjoner assosieres med kjerneordene? Det er dette vi ser etter.
  • Kok kjerneordene ned til kun ett ord for å finne viktigste årsak.

Anta pasienten kommer frem til de tre kjerneordene alone, helpless, ruined. Dette er kjernen i pasientens opplevelse. Første sted å lete er i pasientens eget liv. Er det hendelser der som kan assosieres med kjerneordene? Anta moren iløpet av pasientens første leveår måtte ha en operasjon og lå på sykehus 1 måned. Moren var i denne måneden fraværende for babyen. Babyen opplever fravær av mor som utrygghet. Altså det ene kjerneordet Helpless. Babyen var åpenbart også Alone. Ruined betyr omtrent “ødelagt”. For barn under 2 år er mors omtrent alt her i livet. Så Ruined kan også assosieres med denne hendelsen. Denne hendelsen er derfor en god kandidat som årsak til pasientens depresjon idag.

Vi vil også lete etter kandidat hendelser i familiehistorikken. Hvis eksempelvis en bestefar gikk konkurs og etter det endte som ensom og hjelpeløs er dette en kandidat hendelse.

Kanskje er det flere hendelser som virker sammen.

Min vurdering av bok og metode

Bokens tema er meget interessant. Både dette med å bruke språk og få så mye ut av det som mulig, og dette med arv av traumelidelser. Den er bra men ikke i samme klasse som Body keeps the score.

Body keeps the score genialitet var at den presenterer interessante forskningseksperimenter med åpent sinn. Med resultater og begrenset detaljtolkning. Mye i dette landskapet er ikke så godt kjent. Noe boken ikke legger skjul på. Jeg opplever innimellom episoder i eget liv der jeg relaterer det til et av eksperimentene i Body keeps the score. Og forstår litt mer av hva det var jeg opplevde.

Wolynns bok presenterer også mye forskning. Og det er bra. Boken er litt mer overfladisk selvhjelp. Spesielt metoden for å reparere traumer ble litt for lettvint for meg. Men jeg tror også at ord og språk spiller en stor rolle. Spesielt når det gjelder diagnose. Og også behandling. Hellinger og Klinghardt kaller dette omtrent “Truth statements”. Og det gjorde noe.

Metoden for traumeidentifikasjon har mye for seg. Uten at jeg hadde lest boken i det hele tatt var jeg inne på en liknende metode i bloggposten personlighetsavvik og barndomstraumer. Den bloggposten ble skrevet 12. desember 2021. Wolynn boken bestilte jeg på ebay 28. januar 2022. Det kreves altså at pasienten gjør et dypdykk i sin egen historie. Og også i sin families historie. Begge deler uansett nyttig for å finne ut av egen helse. Jeg har selv de siste 5 årene gått opp mange gamle stier i eget liv for bedre å forstå min historie. Og er igang med å gjøre det samme med familien. Slike øvelser er også terapi i seg selv. Og en tidsreise.

Deretter skal pasienten beskrive sin egen situasjon på en så kortfattet og treffende måte som mulig. Gjerne finne de 3 ordene. Også denne øvelsen er nyttig på flere måter. Med diffuse lidelser er det ofte vanskelig å sette ord på situasjonen. Bare det å si hvilke 3 symptomer som er de viktigste kan være vanskelig. Jeg vet dette så godt selv. Når dette skrives, slutten av mai 2022, er jeg i jobb og ting fungerer stort sett. Men har fortsatt endel ting å jobbe med. Muligens er mageproblemer det viktigste. Jeg har endel mageubehag spesielt i forbindelse med måltider. Magesymptomer har jeg hatt siden studiene, 1995. Det var først for omtrent 5 år siden jeg forsto magen var sentral. Det var mange år jeg visste jeg var syk men klarte ikke å single ut de sentrale symptomene fra bisymptomer. At en erfaren terapeut setter pasienten ned og forsøker å komme frem til de 3 ordene som er mest grunnleggende kan helt klart være en reell hjelp som kan gi resultater.

Mitt språk og min årsak

Som dokumentert på denne bloggen opplever jeg endel helseproblemer i voksen alder. Rundt 2010 var jeg ikke så frisk i det hele tatt. “Batteriene var tomme”. Idag mai 2022 er jeg mye bedre men fortsatt ikke 100%. Da jeg var liten var det endel avvik første og andre leveår. Altså helt tidlig. Det var avvik også etter dette men de to første årene er de viktigste. Det mest sentrale avviket var at moren min flyttet til en annen by for jobb da jeg var 3 måneder gammel. Det året så jeg henne bare i helgene. For små barn oppleves dette som traumatisk. Det påvirker hvordan hjernen utvikles. Jeg har alltid kjent historikken men forsto konsekvensene først etter å ha lest Bessel van der Kolk boken sommeren 2019. Etter det har jeg brukt mye tid på å gå opp helt tidlige barneår, og tiden før, med familie og andre som var tilstede da.

Etter å ha lest Wolynn sin bok har ett nytt moment kommet til. Et moment som skjedde før min tid.

La meg benytte språkmetoden på meg selv. Hvilke 3 ord eller uttrykk er dekkende, karakteriserende, for min situasjon idag og de siste årene? Begrepet anxiety hører man ofte. Altså angst. Jeg har ikke angst og har aldri hatt det. Rundt 2003 hadde jeg ett år der jeg opplevde lett depresjon. Nok til at jeg forsto hva sykdommen er. Det løste seg da jeg byttet jobb. Etter det har jeg ikke opplevd depresjon.

Jeg opplever å slåss mot vindmøller. Jeg er smart og disiplinert, forsøker å sove og spise riktig, jobber så godt jeg kan hver eneste dag, etc etc. Men allikevel er det veldig vanskelig å få reelle gjennombrudd. Det oppleves som nesten umulig å tjene nok egne penger, ha et varig kjærlighetsforhold osv. Ting som andre får til uten for store anstrengelser. For noen kommer ting mer av seg selv. Det gjør det ikke for meg. Jeg opplever det som Håpløshet.

Våren 2012 gjorde jeg en Gerson detox hjemme i 3 måneder. På egenhånd. Gerson er egentlig en kreft protokoll. Men fungerer også for andre ting fordi den virker ved leverdetox. Sentralt i protokollen er ferskpresset økologisk gulrotjuice, 1 glass hver time gjennom hele dagen, med Norwalk juicer. Man gjør også kaffe enemaer hver dag. Metoden hadde en virkning. En dag da jeg hadde lagt meg hadde jeg en visjon der jeg så

  • En film av en dame på en buss. Det var flere på bussen. Damen underholdt de andre og fortalte hun visste hun snakket for mye men hadde blitt bedre av denne uvanen i det siste. Altså mens hun satt og snakket og gjorde akkurat det hun sa hun ikke gjorde mer. Jeg tolket dette som et uttrykk for håpløshet.
  • Et erotisk eksplisitt bilde.

Da jeg studerte var jeg nr 1 og klar for det meste. Så ender jeg mutters alene på et lite småbruk. Det var forresten tidligere eid av kommunen og ble benyttet som fattigbolig for trengende. Jeg liker meg egentlig her. Men jeg vil jo videre. Ender jeg her eller kommer jeg meg videre? Jeg tror jeg kommer meg videre. Men er ikke sikker.

Ord nummer 2 er at jeg opplever meg selv som en egen rase. Ikke som et vanlig menneske. Eksempelvis er jeg elektrosensitiv. Jeg er ikke av de verst rammede. Jeg kan fint ta meg en tur til byen. Jeg kan fint sove hvor som helst noen netter. Men jeg kan ikke bo og sove permanent i en vanlig leilighet slik vanlige folk kan. Jeg har annerledes økonomi både når det gjelder inn og ut. Jeg må bruke mye penger på kosttilskudd og annet for helse. Noen ganger tenker jeg på det som en ekstraskatt. Jeg har problemer med mat og søvn. Ting som er gode og bare er der for de fleste andre. Og det å ha en mor. Og far. Muligens resonnerer nervesystemet mitt på andre frekvenser enn hos de fleste andre? De gangene jeg har hatt kjæreste har jeg vært friskere. Dette er sannsynligvis en del av kuren for meg. Men vanskelig å få når man må bo ute i skogen. Catch22. Håpløshet igjen?

Jeg er veldig mye alene. Men plages ikke av det.

Mine ord:

  • håpløshet
  • utenforskap
  • ensomhet

Hvilket av de 3 ordene er viktigst? Kanskje det er nr 2. Utenforskap. Jeg har alltid gått mine egne veier. Endel av utenforskapen trives jeg med. Jeg er ikke istand til å endre det og ønsker heller ikke endre det. Kanskje er jeg litt som en Hamsun karakter. Håpløshet kunne jeg godt tenke meg å endre.

Ok. Så var det min historikk.

Moren min var på plussiden smart (noe jeg også er), populær, utadvent, morsom (noe jeg også er). På minussiden var hun sta (noe jeg også er), litt for mye likestilling, kanskje ikke så gode instinkter, muligens bortskjemt. Hun ble forlatt av sin mann da jeg var 1 dag gammel. Da jeg var 3 måneder gammel forlot hun meg for en jobb. Dette er helt uvanlig å gjøre og naturstridig. De fleste mødre sloss med nebb og klør for å være nær ungen sin. Kanskje skjedde dette som et resultat av hennes eget traume da hun ble forlatt selv. Hun fikk lungekreft da jeg var 7 og døde 8 måneder senere. Kanskje hadde det gått bedre dersom hun hadde blitt hjemme med meg det første året. Denne hendelsen kan enkelt settes i forbindelse med Utenforskap. Så sant det ikke er juridiske eller fysiske årsaker har alle en mor. Ikke jeg. Hendelsen kan også lett knyttes til Ensomhet. Jeg mistet moren min, den viktigste personen.

Faren min er dessverre helt på trynet. Han arvet en stor gård og tapte alt på dårlige beslutninger. Moren min var vakker og smart. Han kunne hatt alt, men endte med en stygg amerikansk dame samt venne og familieløs nå i en liten leilighet i en småby. Heldigvis er det er lite i hans historie som resonnerer hos meg så langt. Men jeg må passe meg. Ikke gjøre tilsvarende feil selv. Heldigvis har jeg lite av det i meg.

Tilslutt familiehistorikken.

Moren min har 2 søstre. Den ene 5 år eldre. Den andre 5 år yngre. Egentlig var de 4. Den eldste hadde en toegget tvilling. La oss kalle henne Bo. Jeg har alltid kjent til hennes eksistens men ikke så mye mer. Hun hadde en medfødt hjerneskade. Hun bodde hjemme i rundt 10 år. Deretter bodde hun på en institusjon. Hun døde da hun var 14, i 1955. Denne datteren er et åpenbart punkt i en traumeanalyse. En hjerneskadet person kan betraktes som en egen rase. Altså noe jeg har følt på. En hjerneskadet person vil aldri kunne fungere med ande, i jobb eller på andre måter. Personen vil være en byrde. Hallo, Håpløshet. Hun bodde på en institusjon og var altså Alene.

Den ukjente datteren er muligens en rotårsak til det jeg opplever idag. I det minste en medvirkende årsak. I tillegg til det med moren min.

Rotschalk test og meg

Oppdatering søndag 5. juni. I Body keeps the score presenteres resultatene fra flere Rotschalk tester. To grupper barn, den ene med vanlig barndom, den andre med en eller flere traumatiske opplevelser, forelegges et bilde av en ganske normal situasjon. Eksempelvis en far som ligger på et rullebrett halvveis under en bil i gang med å reparere mens hans to barn står og ser på. Den yngste rekker faren en skiftnøkkel. Alle smiler og situasjonen er idyllisk. Den første gruppen opplever situasjonen som akkurat dette. Den andre opplever situasjonen som at datteren kommer til å slå faren i hodet med skiftnøkkelen og forsøke å drepe han ved å sparke bort jekken. Jeg opplever selv innimellom at jeg tolker situasjoner annerledes enn gjennomsnittet. Opplevde det senest igår da en venninne la ut et bilde på fb av mannen sin i et feminint forkle foran ovnen i ferd med å steke kotelett middag. De fleste så tilsynelatende dette som starten på en hyggelig middag og kveld hos dem. Jeg så det som et litt latterlig forsøk på ekstrem likestilling. “Hos oss er det mannen som lager mat og han kler seg tilogmed i kvinneforkle!”. Jeg ser ofte ser det mørke eller kompliserende i situasjoner og i mindre grad gleden. Det kan være et problem.

Tidssymmetrier

Oppdatering 12. juni 2022. Ved generasjonstraumer ser man ofte etter tidssymmetrier for å forstå hvilket familietraume forårsaket hvilke helseproblemer. Eksempelvis ser man ofte at helseproblemene for dagens pasient begynte da han/hun var lik gammel som tidligere generasjons person var da den traumatiske hendelsen skjedde.

Fødsel

Bo hadde en medfødt hjerneskade. Det begynte altså ut av mors liv, eller iløpet av de foregående 9 månedene. For meg begynte det også helt, helt tidlig i livet:

  • Jeg ble født med navlestrengen rundt halsen. Dette kan være farlig fordi barnet kan bli kvalt. Grunnen til at jeg vet dette er fordi det står i papirer fra fødselen.
  • Faren min forlot moren min dagen etter min fødsel, mens hun lå på sykehuset.
  • Hvordan de foregående 9 månedene vært for dem (og dermed meg) begynner man fort å lure.
  • Da jeg var 3 måneder gammel ble jeg forlatt av min mor.

Her er det faktisk en tidssymmetri. Da ting begynte å bli vanskelig for meg var jeg omtrent like gammel som Bo da hennes traume oppsto.

Bortgang

Bo døde da hun var 14. Da jeg var 14 gikk jeg på Bjørnegård ungdomsskole og hadde jeg vært deltidsansatt på Bærum Squash Center i omtrent 1 år. Jeg hadde fortsatt en spiseforstyrrelse. Da jeg var 16 år og 10 måneder flyttet jeg for meg selv til en hybel på Rykkinn. Det var våren i 1. klasse på Dønski videregående. Dette var bra for meg. Jeg normaliserte forholdet til mat. Jeg byttet til Valler videregående fordi jeg villa ta naturfag. Det 2. året på videregående fikk jeg meget gode karakterer. (Det 3. året ikke så gode fordi jeg var skolelei. Noe som egentlig er litt rart fordi jeg liker å gå på skole.) Det er en viss symmetri i at Bo forlot familien da hun var 14 og jeg flyttet fra familien da jeg var 16. Aldersforskjellen er bare 2 år. Ikke så mye.