Brev fra Ukraina mars-2024

Vår historie.

Navnet mitt er Vitaliy, og jeg er 35 år gammel. Jeg er gift og har en datter som er 7 år gammel. Vi er flyktninger fra Ukraina. Jeg ønsker å fortelle vår historie, om hvor vi bodde før, hva vi gjorde, og hvordan vi endte opp i Norge.

Vi bodde i en liten by sør i Ukraina, 60 kilometer fra Krim. Vår by var omgitt av hav på begge sider, med Azovhavet på den ene siden og Svartehavet på den andre. Vår region var preget av sletter og endeløse jorder der solsikker, raps, soyabønner, hvete, mais og mange andre avlinger ble dyrket. Spesielt vakkert var det om sommeren når alle disse avlingene blomstret. Sommeren var svært varm hos oss, og vinteren var mild.

Jeg har økonomisk utdannelse og jobbet før krigen i en bankfilial. Samtidig drev jeg og utviklet min lille gård hvor jeg avlet griser og høns. Jeg likte jobben min og gården min. Min kone har tre høyere utdannelser, hvorav en er i økonomi. Hun jobbet i 15 år i skatteetaten.

Om sommeren pleide vi å tilbringe mye tid på stranden, bade og sole oss, gå turer langs stranden og grille kjøtt og grønnsaker. Om vinteren dro vi til Karpatene, fjellene i vestlige Ukraina. Der kjørte vi på ski, snowboard og ridning. Livet vårt var helt tilfredsstillende, vi planla for fremtiden og alt skulle være bra.

Før den store krigen var det mange nyheter om at Russland samlet tropper ved grensen og planla å invadere. Men våre myndigheter beroliget oss og sa at det ikke ville bli krig og alt ville være bra. Men den 24. februar, rundt klokka 4.30 om morgenen, hørte jeg en uforståelig lyd på gaten. Først skjønte jeg ikke hva det var, jeg gikk ut på gaten og hørte lyden som fikk hjertet mitt til å banke som om jeg løp en maraton. Det var lyden av raketter som kom, på himmelen fra Krim-siden var det lyst, det var fra den siden russerne invaderte vår region. Vinduene i huset vårt ristet, jeg kunne føle vibrasjonen fra eksplosjonene. Om morgenen stoppet alt, det ble stille. Klokken 6 om morgenen var det mange mennesker og biler på gaten, folk var i panikk og visste ikke hva som hadde skjedd og hva de skulle gjøre, akkurat som oss. Rundt klokken 10 så jeg de første russiske tankene og militærkjøretøyene, de kjørte på den nærliggende gaten, det var så mange av dem at den siste tanken passerte flere timer senere. Senere fortalte venner meg at militærteknologien kjørte på alle veier de kunne. Vi forsto at vi var okkupert. Det var som en skremmende drøm, men forskjellen var at en drøm er et resultat av hjernens aktivitet og om morgenen, når du våkner opp, forsvinner drømmen og du husker ingenting, men dette var virkelig.

I de første månedene av okkupasjonen så vi ikke russiske soldater, det var relativt stille i byen vår, dagen før krigen evakuerte politiet, brannvesenet og alle andre spesialtjenester. Fordi det ikke var noe politi i byen, begynte det å bli uro og plyndringer. Vanlige folk og de politibetjentene som nektet å forlate samlet seg og begynte å patruljere gatene om natten, jeg var også med dem. Vi gikk praktisk talt hver natt og passet på at det ikke ble uro.

Etter noen måneder dukket det opp russere i byen vår og begynte å etablere sin egen autoritet og lover. De tilbød folk å jobbe for dem, noen sa ja, men de fleste sa nei. Militæret sto på veiene utenfor byen og sjekket dokumenter og biler. Russiske soldater begynte å bosette seg i tomme hus. De var overalt. En morgen gikk jeg langs min gate, og jeg følte meg ikke som om jeg var hjemme. Det føltes som om jeg var i et annet land. Mange familier forlot byen vår i løpet av okkupasjonen. De dro gjennom frontlinjen der det var en spesiell evakueringskorridor. Senere skjøt russerne på kolonnen med biler som ventet på muligheten til å passere, og etter det ble korridoren stengt. Det var bare én vei ut, gjennom Krim og Russland.

Vi levde under okkupasjon i 8 måneder. Etter de første angrepene på Kertsj-broen, som forbinder Krim og Russland, og våre myndigheters oppfordring til evakuering, bestemte vi oss for å dra. På den tiden var det nesten ingen unge mennesker igjen i byen, bare eldre som ikke ville forlate hjemmene sine.

Jeg har en venn som kom til Norge med familien sin, han foreslo at jeg skulle dra til Norge, siden det er trygt her, og den norske regjeringen hjelper flyktninger fra Ukraina. En morgen tok vi med oss det vi kunne få plass til i bilen, og dro av gårde. Totalt kjørte jeg omtrent 3500 kilometer, tre dager kjørte vi gjennom Russland, og tre ganger ble bilen vår og vi sjekket, første gangen var ved grensen til Krim, andre gangen på Kertsj-broen, og tredje gangen ved grensen til Russland-Latvia. Alle tre gangene ble jeg avhørt av russisk politi og etterretning. De spurte hvor vi skulle, hvorfor, om jeg hadde venner som var militære, og mye annet. Da vi kom til Latvia, følte jeg en lettelse og frihet, vi bodde i Riga i fem dager, slappet av og prøvde å komme oss etter alt som hadde skjedd. Etter det tok vi en fergebillett og seilte til Sverige. Samme dag kom vi til vennene våre i Norge. Neste dag dro vi til immigrasjonstjenesten, der vi fortalte alt som hadde skjedd med oss og hvor vi kom fra. Etter det dro vi til et senter hvor flyktninger bor, der venter alle på videre fordeling, vi bodde der i tre måneder, og om våren fikk vi beskjed om at de hadde funnet et hjem til oss. Det ligger i en vakker by nær vennene våre. I morgen er det ett år siden vi flyttet hit. Nå forstår jeg hva det betyr å begynne på nytt og hvilke vanskeligheter som følger med det. Men det viktigste er at vi er i sikkerhet.

Letter from Ukraine march-2024

Our history.

My name is Vitaliy, and I am 35 years old. I am married and have a daughter who is 7 years old. We are refugees from Ukraine. I want to tell our story, about where we lived before, what we did, and how we ended up in Norway.

We lived in a small town in southern Ukraine, 60 kilometers from Crimea. Our town was surrounded by sea on both sides, with the Azov Sea on one side and the Black Sea on the other. Our region was characterized by plains and endless fields where sunflowers, rapeseed, soybeans, wheat, corn, and many other crops were grown. Especially beautiful was the summer when all these crops were in bloom. Summer was very hot with us, and the winter was mild.

I have an economic education and worked in a bank branch before the war. At the same time, I was building and developing my small farm where I raised pigs and chickens. I liked my job and my farm. My wife has three higher educations, one of which is in economics. She worked for 15 years in the tax administration.

In the summer, we often rested at the seaside, swam and sunbathed, walked along the beach, and grilled meat and vegetables. In winter, we went to the Carpathian Mountains, the mountains in western Ukraine. There we skied, snowboarded, and rode horses. Our life was completely satisfactory; we made plans for the future, and everything was supposed to be good.

Before the full-scale war, there were many news reports that Russia was gathering troops on the border and planning to invade. But our authorities reassured us and said there would be no war, and everything would be fine. But on February 24, around 4:30 in the morning, I heard an unfamiliar noise outside. At first, I didn’t understand what it was; I went out onto the street and heard a sound that made my heart race as if I were running a marathon. It was the sound of rockets coming; in the sky from the side where Crimea is, it was bright, that was the side the Russians invaded our region from. The windows of our house shook, I could feel the vibration from the explosions. By morning, everything stopped; there was silence. At 6 in the morning, there were many people and cars on the street; people were in panic and didn’t understand what had happened and what to do, just like us. Around 10, I saw the first Russian tanks and military vehicles; they were driving on the nearby street; there were so many of them that the last tank passed several hours later. Later, friends told me that military equipment was driving on all the roads they could. We realized that we were occupied. It was like a terrible dream, but the difference was that a dream is the result of our brain’s activity, and in the morning when you wake up, the dream goes away, and you don’t remember anything, but this was real.

In the first months of the occupation, we did not see Russian soldiers; it was relatively quiet in our town; the day before the war, our police, firefighters, and all other special services were evacuated. Because there was no police in the city, unrest and looting began. Ordinary people and those police officers who refused to leave gathered together and started patrolling the streets at night; I was also with them. We went almost every night and made sure there were no disturbances.

After a few months, Russians appeared in our town and started to establish their authority and laws. They offered people to work for them; some agreed, but most refused. The military stood on the roads outside the city and checked documents and cars. Russian soldiers began to settle in empty houses. They were everywhere. One morning I walked along my street, and I didn’t feel like I was at home. It felt as if I were in another country. During the occupation, many families left our city. They left through the front line where there was a special evacuation corridor. Later, the Russians shot at the column of cars waiting for the opportunity to pass, and after that, the corridor was closed. There was only one way out, through Crimea and Russia.

We lived under occupation for 8 months. After the first attacks on the Kerch Bridge, which connects Crimea and Russia, and our authorities’ call for evacuation, we decided to leave. At that time, there were almost no young people left in the city, only the elderly who did not want to leave their homes.

I have a friend who came to Norway with his family; he suggested that I go to Norway since it is safe here, and the Norwegian government helps refugees from Ukraine. One morning, we packed what we could fit into the car and left. In total, I drove about 3500 kilometers; for three days, we drove through Russia, and three times our car and we were checked. The first time was at the border with Crimea, the second time on the Kerch Bridge, and the third time at the border between Russia and Latvia. All three times I was questioned by Russian police and intelligence. They asked where we were going, why, if I had friends who were military, and much more. When we entered Latvia, I felt relief and freedom; we stayed in Riga for five days, rested, and tried to recover from everything that had happened. After that, we took a ferry ticket and sailed to Sweden. The same day we arrived at our friends’ in Norway. The next day we went to the immigration service, where we told everything that happened to us and where we came from. After that, we went to a center where refugees live; there, everyone waits for further distribution; we lived there for three months, and in the spring, we were told that they had found a home for us. It is located in a beautiful city near our friends. Tomorrow will be a year since we moved here. Now I understand what it means to start over and what difficulties come with it. But the most important thing is that we are safe.