Jeg opplevde at far forlot mor for en annen kvinne rett rundt min fødsel. Mor og jeg flyttet til familiegården i Bærum, der vi bodde sammen med mors søster, hennes mann og etterhvert 3 barn. Deres eldste er 2 år yngre enn meg. Rett over tunet bodde mine besteforeldre. Moren min giftet seg etterhvert på nytt og jeg fikk en 5 år yngre lillebror. Mor var jurist, levde sunt, røyket ikke. Hun jobbet i justisdepartementet. Vi bodde på Bygdøy og i et stort hus på Bestum. Da jeg var 7 fikk hun lungekreft. Hun døde et halvt år senere, 3 måneder etter min 8-års dag. Broren min vokste opp hos sin far. Min far valgte å ikke ha noe kontakt med familien og meg, og jeg flyttet tilbake til familiegården til mine besteforeldre. Ett år senere døde min bestefar av hjerteinfarkt. Jeg flyttet over tunet til min tante, onkel og deres barn. Dette var et godt hjem og vi hadde alt vi behøvde. Allikevel hadde jeg en noe vanskelig oppvekst. Fra jeg var rundt 10 år til jeg var rundt 15 hadde jeg spiseforstyrrelse og var veldig tynn. Da jeg var 16 flyttet jeg for meg selv på en hybel. Og greide meg bra.
Jeg tror at traumatiske opplevelser i barndommen preger ens personlighet opp i voksen alder. Traumer kan eksempelvis føre til at man får en lite sosial personlighet. Eller at man legger veldig stor vekt på å bli likt av andre. Og ofte er mye av dette underbevisst:
- Kanskje er man bevisst egne karaktertrekk, kanskje ikke
- Man kjenner ikke årsaken til egne karaktertrekk
Det er kjent at vanskelig barndom fører til økt sannsynlighet for sykdom i voksen alder. New York Times, How childhood trauma can affect your long-term health, Nadine Burke Harris. Gjensyn med Forsdahl-Barker hypotesen.
Dramatiske hendelser under svangerskapet kan gi genetiske (epigenetikk) endringer hos fosteret. Dette er beskrevet i boken The epigenetic revolution av Nessa Carey. Hun skriver blant annet om vinteren med hungersnød i Nederland under 2. verdenskrig.
Oppdatering 4/12-2019. Jeg vet fra fødselsdokumenter at jeg ble født med navlestrengen rundt halsen. Dette er et avvik. Jeg vet ikke i hvilken grad dette kan gi traumer som manifesteres senere i livet. Jeg tror ikke jeg ble født ved keisersnitt fordi det står ingenting om det i fødselsdokumenter jeg har. Oppdatering 28. april 2021: For et par måneder siden snakket jeg med min egen jordmor på telefonen. Det var litt spesielt. Nå er vi venner på facebook. Og det er mulig jeg skal besøke henne.
Oppdatering 4/12-2019. Jeg hadde en lang samtale 3. nov 2019 om min barndom med noen som var der. Min mor var som sagt jurist. Jeg ble født i mai 1972. Hun tok jobb som dommerfullmektig i Tønsberg dette året. Hun bodde i Tønsberg fra sannsynligvis august 1972. Jeg var i Oslo. Jeg bodde hos min mors yngste søster. Hun jobbet også, som lærerinne. På dagtid var jeg mye hos min mors eldste søster, som bodde på Hosle. Hun hadde en datter som var født en og en halv måned etter meg, så vi er jevngamle. Så det var noen som passet på oss begge. I helgene kom morgen min hjem til Oslo og jeg var sammen med henne. For tiden leser jeg boken “Body keeps the score” av Bessel van der Kolk. Denne handler om hvordan traumatiske opplevelser påvirker kropp og nervesystem, ikke minst hjernen. Mye handler PTSD (Post Traumatic Stress Syndrom). Og mye handler om hvordan uregelmessigheter i oppveksten kan føre til kognitive mangler. Dersom småbarn ikke får normal og optimal stimuli i barndommen mister man egenskaper. Den viktigste årsaken til dette er fraværende mødre. Fordi hjernen utvikles ikke optimalt. Det er forklart hvordan hjernen utvikler seg i tett samspill med miljøet. Så uregelmessigheter i oppveksten gir rett og slett en form for hjerneskade. Jeg tror at det at moren min flyttet til en annen by da jeg var så liten, ikke var gunstig for meg. Av to grunner. Jeg fikk følgelig ikke mye morsmelk. Noe man vet fører til et redusert immunsystem. Og det å “miste” moren sin på den måten for en liten baby kan medføre traumer. Den “hardwiringen” i hjernen (forbindelser mellom neuron celler) som oppstår som følge av et trygt, nært og normalt forhold med mor de første årene dannes ikke. Resultatet er typisk reduserte evne til å håndtere stress i voksen alder. Og større risiko for kronisk sykdom i voksen alder. Jeg har tildels visst om at moren min jobbet i en annen by. Men ikke før nå helt forstått at dette kanskje kan være en grunnleggende årsak til mine helseproblemer i voksen alder.
Oppdatering 1/8-2020. Min mor ble sveket på det groveste. I en situasjon der hun var på det mest sårbare. 3 måneder senere gjorde hun akkurat det samme selv – da hun svek meg ved å bosette seg i en annen by. Hva kan man trekke ut av noe slikt? Hun ga meg liv. Man må være takknemlig. Om ikke av andre årsaker så må man av hensyn til seg selv tilgi det andre og legge det bak seg. Man må sette seg inn i de faktiske hendelsene slik at man kjenner det faktiske forløpet. Jo mer kunnskap, jo bedre mestring av egen skjebne og egen helbred. Man må arbeide seg gjennom det som var, lære av det, legge det bak seg, helbrede seg selv og komme seg videre.
Oppdatering 16. juni 2020. Tsjernobyl katastrofen skjedde 26. april 1986. Da var jeg 14 år og bodde i Bærum. Deler av Norge, blant annet områder rundt Lillehammer, ble hardt rammet av radioaktivt nedbør fra denne katastrofen. Her måtte man måle radioaktivitet i sauekjøtt i mange år etterpå, muligens helt opp til nå. Ganske tilfeldig hva man fikk i seg fra denne ulykken. Var man uheldig ble man rammet. Jeg vet ikke om jeg ble rammet, for eksempel ved at jeg tilfeldigvis spiste radioaktivt kjøtt. Men det er en mulig rotårsak.
Oppdatering 16. juni 2020. Jeg fikk full vaksinering da jeg var liten. Kan ikke huske at jeg fikk noen akutt bivirkning. Men kanskje hendte det. Og kanskje fikk jeg bivirkninger lang tid etter vaksinering. Jeg fikk ikke vaksiner da jeg var voksen, unntatt før jeg dro til Brasil på ferie i 2003. I Brasil opplevde jeg for første gang å våkne opp etter en natts søvn og føle meg utbrent. Kanskje var det en sammenheng mellom vaksinen og denne forverringen av mine symptomer.
Oppdatering 25. desember 2020. Da jeg var rundt 10 år hadde jeg en begynnede spiseforstyrrelse. Jeg husker at jeg som barn, i 8 og 9 års aldren, hadde et forhold til vekt. Moren min døde da jeg var 8 og det neste året var jeg mye sammen med bestefaren min. Jeg husker jeg hadde et forhold til vekt på denne tiden. Trakk inn magen. Tenkte at jeg ønsket å være tynnere. Bestefaren min døde ett år etter moren min, da han var 64, av hjerteinfarkt. Jeg var super interessert i fotball da jeg var liten, spilte fotball hele tiden, samlet på forballkort, så fotballkamper på TV og noen ganger på stadion osv. Da jeg var rundt 10 år var jeg på en ukeslang fotballcamp på Bygdøy. Vi var omtrent 100 barn og det kom kjente fotballspillere for å trene oss. Jeg tror det var noen fra Livepool der det året. Og Egil “Drillo” Olsen var der. Han hadde et foredrag der han snakket om sunt kosthold. Dette foredraget var strået som brakk kamelens rygg for min del. Etter forballcampen begynte jeg å slanke meg. Jeg hadde ikke bulimi, jeg kastet aldri opp. Jeg bare spiste lite. Og likte å bli tynnere. Jeg har sett noen få bilder fra den tiden og jeg var tynn. Jeg var aldri innlagt noe sted. Jeg gikk på Bjørnegård Ungdomsskole på denne tiden og bodde hos onkelen og tanten min på gården i Bærum, sammen med deres barn. Jeg hadde alt jeg behøvde men var kanskje ikke lykkelig. Jeg flyttet for meg selv til en hybel på Rykkinn da jeg var 16 år og 10 måneder. Dette var lurt. Jeg klarte meg fint og ble kvitt spiseproblemene. Jeg fikk gode karakterer på skolen.
På fotballcampen det året var Lloyd Lislevann. Han var best av alle der. LL born 28 October 1969 is a retired footballer who played as a midfielder for clubs in Norway, Greece and Cyprus.
Ingeborg Senneset skriver ofte i Aftenposten der hun kritiserer alternativ medisin og er veldig pro vaksiner. Altså helt motsatt fra sånn jeg ser verden. (Hun er omtalt andre steder her på bloggen). For et par uker siden leste jeg hennes Instagram profil. Hun har hatt anoreksi og var veldig syk. Jeg fikk inntrykk av at hun ikke fikk hjelp i helsesystemet. (Allikevel er hun altså idag 100% for skolemedisinen. Det er en utvikling jeg ikke helt ser noen rød tråd i. Kanskje det er fordi hun også er sykepleier – sikkert ikke så lett å kaste på båten mye av det du lærte på studiene og som du kanskje også har jobbet med etterpå. Men dette er ikke poenget her.) Idag leste jeg nok en artikkel om henne, i Adressa: Innlagt i tre år med anoreksi. Hun får spørsmål om hvorfor hun begynte med denne formen for selvskading: “Det var en kombinasjon av ting som skjedde i barndomsårene, en serie uheldige omstendigheter og min sårbarhet. Det som utløste akkurat de symptomene jeg fikk, var at jeg leste ei barne- og ungdomsbok da jeg var åtte, ni år. Hovedpersonen var ei jente som hadde spiseforstyrrelser. Jeg hadde behovet for selvskading og kontroll før jeg leste boka, men lesingen ga de konkrete tipsene. Jeg kunne med andre ord endt opp i en annen type selvskading eller rus.” Interessant, det likner jo litt på det jeg opplevde. En tilsynelatende ubetydelig hendelse tipper lasset. En ting jeg aldri har hatt noen tilbøyelighet mot er rus. Jeg har heller aldri hatt noen tilbøyelighet mot selvskading i form av å kutte seg opp med kniv eller andre konkrete måter. Men jeg opplever at jeg kan handle selvdestruktivt på et mer ubevisst nivå. Eksempelvis gjøre valg som ikke er i min egen beste interesse og som i ytterste konsekvens kan gjøre at jeg går på trynet. Et eksempel på dette er da jeg kjøpte en leilighet i Brekkeveien 19 på Kjelsås, januar 2013. Jeg betalte for mye og jeg visste, eller i det minste burde visst, at jeg ikke ønsket å bo i. Jeg følte jeg hadde for mye penger da jeg besluttet å by og kjøpe den. Mer om dette en annen gang.
Oppdatering 2. juli 2020. Idag har jeg hørt på et foredrag med psykolog Alex Howard på summiten traumasuperconference. Han driver idag Optimum Health Clinic i UK. Han snakker om hvordan barndomstraumer kan føre til sykdom i voksen alder.
- Han opplevde at mor og far skilte seg rundt hans fødsel. Dette var traumatisk for han av to grunner: han følte seg sveket av faren. Og morens traumer fra denne skillsmissen fikk han også via henne, via hennes kropp. Han levde aldri ut de traumatiske følelsene men la heller lokk på det. Han hadde ME i 7 år i tenårene og endte opp i helsearbeid som en følge av dette, for å reparere seg selv.
Min mor og far skilte seg også da jeg ble født. Min far forlot min mor for en annen kvinne akkurat rundt min fødsel. Så jeg har opplevd noe veldig tilsvarende.
- Alex Howard ble forlatt av faren og de hadde ingen kontakt. Da Alex Howard var voksen, gift og iferd med å stifte sin egen familie ønsket han å oppsøke sin egen far. Han lokaliserte han, og de møttes. De fikk god kontakt. I flere måneder ble de kjent med hverandre. Så en middag kom det opp vanskelige temaer. Etter denne middagen sluttet faren å svare på henvendelser og mer eller mindre brøt kontakten. Igjen. Men denne gangen visste Alex Howard hav han skulle gjøre. Han lot sitt raseri få utløp, gikk i terapi, snakket om bruddet med nærstående. Han lot følelsene få utløp. Og ble ikke traumatisert. Tvert imot, en slik gjenopplevelse av en traumatisk episode fra barndommen, men nå håndtert riktig, kan reparere gamle traumer.
Jeg har opplevd noe tilsvarende. Da jeg var akkurat fylt 19 år, sommeren 1991 rett etter videregående, satte jeg meg i bilen og dro til Moss der min far bodde på en stor familigård. Han var i utlandet, men hans nye kone var hjemme. Vi avtalte at vi skulle møtes når han kom hjem. Vi møttes noen ganger. Før han krevde at jeg skulle frasi meg odelsrett på familigården, ved å undertegne et dokument. Det var aldri aktuelt. Og vi sluttet å ha kontakt.
To år etter dette, sensommeren 1993, opplevde jeg amputasjon av venstre testikkel. Da jeg var i 10 eller 12 års alderen hadde jeg en episode der venstre testikkel ble hoven. Men det ble bra av seg selv. I juli 1993 skjedde noe tilsvarende, på sommerstedet til familien i Kragerø. Da det skjedde arbeidet jeg med å bære noen steiner til en sti. Venstre testikkel hovnet opp, uten forvarsel. Etter noen dager dro jeg til sykehuset. Det var uklart hva diagnosen var. Et par uker senere var hevelsen uforandret. Testikkelen ble tilslutt amputert på Bærum Sykehus. Diagnosen var mest sannsynlig “Testicular torsion”. Her snur testikkelen seg slik at blodomløpet hindres. Et spørsmål man kan stille er om denne hendelsen var et resultat av barndomstraumer. Oppdatering 28. april 2021: for et par måneder siden snakket jeg på telefon med kirurgen som gjorde inngrepet i 1993.
Mine første symptomer på kvikksølvforgiftning var på videregående, på Valler i 3. klasse. Jeg hadde blant annet problemer med å se folk i øynene. Det var ikke likt med alle, det var veldig tydelig men av av guttene på skolen jeg likte godt og gjerne ville være venner med. Dette med øyekontakt er et klassisk kvikksølvsymptom. Jeg husker jeg hadde en episode rundt dette noen år senere, det andre året på NTH studiene, høsten 1994. Da fortalte jeg min onkel at det var vanskelig å se folk i øynene, og lurte på hva det var. Vi var på soverommet der jeg leide, jeg gråt og var fortvilet.
Ett år senere begynte noe jeg idag tror er parasitt symptomer. Jeg følte meg “uggen” etter middagsmåltidet. Det skjedde veldig ofte, nesten hver dag. For å få sove måtte jeg ut og gå i minst en time for å føle meg bedre. Da bodde jeg i Kong Inges gate 30 i Trondheim, hos kunstneren Anja Øverdahl. Vi var tre studenter som leide 1. etasje og hadde kjøkken i kjelleretasjen. Anja og mannen hennes bodde i 2. etasje.
Jeg har i etterkant lært at Anja var polsk jøde og var i konsentrasjonsleir som barn under 2. verdenskrig. Hun skrev senere boken “Hitler, Stalin og lille Anja”. Jeg er ikke alene om å ha opplevd traumatiske hendelser. Oppdatering 25/12-2020. Igår hørte jeg på Christ Revealed summiten med Patrick Gentempo. Det handler om å dokumentere bibelen gjennom arkeologiske utgravninger i dagens Israel. Mange jøder er takknemlige overfor Stalin. Russland reddet mange jøder fra Hitlers gasskamre.
Deretter gikk det sakte nedoverbakke, inntil jeg var ganske syk i 2008. Nedgangen stoppet opp de gangene jeg hadde gode kjærlighetsforhold. Nedgangen akselererte de gangene jeg opplevde stressende hendelser, eksempelvis et arveoppgjør i familien.
Jeg har også to andre amputasjoner. En tann ble trukket i forbindelse med at jeg skulle ha regulering. Og jeg har etterhvert trukket alle 4 visdomstenner. Da var jeg rundt 14 år. I 2011 fikk jeg blindtarmen. Blindtarmen sprakk og den ble fjernet. så jeg har totalt 3 amputasjoner:
- En tann i overkjeven på høyre side. Jeg mangler tann 4 her. (ca 1986)
- Venstre testikkel (1993)
- Begge visdomstenner venstre side (4/3-2008, tannlege Ragnar Gjone på Slemdal Tann, nr 38 nede og 28 oppe)
- Blindtarmen (2011)
- Begge visdomstenner høyre side (30/1-2019, Swiss-Biohealth, 18 og 48)
Oppdatering 6. september 2020. Moren min ble født et halvt år etter freden 8. mai 1945. Faren min var noen år eldre en henne. Kriger er typiske hendelser som traumatiserer mange mennesker. Og traumer kan gå i arv. Det er kjent at barnebarn av jøder som overlevde Holocaust ofte sliter med psykiske problemer som kan settes i forbindelse med det besteforeldrene opplevde. Så jeg er nysgjerrig på hva mine besteforeldre gjorde under krigsårene. Jeg tror ingen av dem var nazister. Jeg tror mine 2 bestemødre var hjemmeværende med barn. Bestefaren min på morssiden arbeidet som jurist i statsforvaltningen. Mens bestefaren min på farssiden var en relativt aktiv motstandsmann. Besteforeldrene mine bodde begge på gårder, i Bærum og Moss. Gården i Moss var en stor, stor herregård. Bestefaren min her hadde tilgang til bil, opererte som sjåfør i motstandsarbeidet, og satte livet på spill gjentatte ganger. Han opplevde å bli fraktet til Akershus av tyskerne sammen med en polakk der begge skulle henrettes. Av ikke kjente årsaker ble bare polakken tatt ut av bilen. Bestefaren min hørte skuddet. Bestefaren min ble fraktet videre til Grini interneringsleir der han satt til frigjøringen. Han snakket ikke om disse hendelsene etter krigen men skrev tilslutt et notat som jeg har tilgang til. Han døde av Parkinson da han var rundt 80 år. Jeg kjenner ikke alle detaljer men det er mye som tyder på at historiske traumer i familien kan spille inn på senere generasjoners helse. Dette kan behandles med Family Constellation. Jeg har vært med på det noen ganger hos Klinghardt. Det er en meget interessant form for terapi.
Oppdatering 24. juni 2021. Kanskje denne siden burde hett Barndomstraumer istedenfor Barndom. Jeg skal renskrive deler av bloggen så snart jeg får tid. Idag skrev jeg en bloggpost om barndomstraumer og avhengighet og dopamin. Her er egen barndom nevnt.
Oppdatering 30. august 2021. Igår 29. august hadde jeg en lang samtale om min barndom med noen som var der da det skjedde og husker det. Min mor ble forlatt av min far en eller to dager etter min fødsel. Min far troppet opp på sykehuset og sa han hadde funnet en annen. En type hevn. Sannsynligvis fordi min mor var en smart (hun var jurist), sterk og selvstendig kvinne. Noe han ikke tålte. Hun var smartere og mer suksessfull enn han. Og han tålte det ikke. Hun ønsket beholde sitt pikenavn. Og han hevnet seg ved å finne en annen kvinne og gni det inn på verst tenkelig måte. Sånne mennesker er usikre tapere med psykopiske tendenser. Også i etterkant har det vist seg at denne karakteristikken er riktig da min far har gått på trynet økonomisk. Uansett. Noen kvinner takler kanskje en sånn hendelse bedre, og noen ikke så godt. Min mor var sannsynligvis i siste kategorien. Det ble et stort traume. Hva gjør noe slikt med oss? Vi vet eksempelvis fra PTSD at traumer påvirker hjernen. Kanskje kan traumer svekke våre naturlige instinkter? Da jeg var 3 måneder gammel dro moren min til en annen by for å studere, mens jeg ble tilbake i Oslo der jeg bodde vekselvis hos hennes to søstre. Moren min ble forlatt – og 3 måneder senere forlot hun meg. Kvinner har et instinkt som sier de skal ta seg av barnet sitt og beskytte det med alle midler. Dette instinktet var åpenbart svekket hos henne. Var det på grunn av det hun opplevde? Konsekvensen var at jeg ble traumatisert. I svangerskapet er babyen omsvøpet av mors nervesystem i 9 måneder. Dette er ikke ferdig utviklet når ungen fødes. Det fortsetter å utvikle seg i samspill med mor. Dersom mor forsvinner er det et problem, selv om ungen oppdras i trygge omgivelser. Man vet eksempelvis at de som adopteres bort når de er helt små ofte får problemer. Vi ser at det er lett at traumer går i arv. Ganske skummelt, egentlig.
Så hva med meg – er mine naturlige instinkter svekket? Jeg opplevde spiseforstyrrelser da jeg var rundt 10 år gammel og inn i tenårene, til jeg var rundt 15. Jeg hadde ikke anoreksi, men jeg ble veldig tynn. Dette er ikke normalt, hverken for jenter eller gutter, og ihvertfall ikke for gutter. Kan godt sees på som et instinkt som ikke fungerer som det skal. Jeg var sent ute seksuelt. Jeg onanerte for første gang da jeg var rundt 17, uten å få utløsning, i en badstu. Og så gikk det rundt 3 år før jeg forsøkte igjen. Det var vinteren 1993, da jeg var 20. Det var på et fly fra midtøsten til Norge. Denne gangen med utløsning. Etter dette normaliserte det seg. Jeg kjøpte mitt første pronoblad ett eller to år senere, da jeg studerte på NTNU. Jeg debuterte seksuelt da jeg var 27, med en dame som var eldre enn meg som jeg traff på utestedet LilleSmuget i Oslo. Etter dette har jeg hatt et normalt forhold til seksualitet og det motsatte kjønn. Å være så sent ute seksuelt kan kanskje også sees på som et instinkt som ikke helt fungerer.
Jeg opplevde en ulykke sommeren 1993. Jeg måtte amputere venstre testikkel. Kanskje kan dette også tolkes inn i denne sammenhengen, jeg vet ikke. Jeg har hatt mye problemer med mat og søvn. To ting som fungerer automatisk hos de fleste.