Barndomstraumer

Jeg begynner å tro at viktigste rotårsak finnes her.

  • Far forlot mor for en annen kvinne rett etter min fødsel. Jeg har blitt fortalt at han møtte opp på sykehuset dagen etter jeg var født og fortalte at han hadde funnet en annen kvinne. Sjokkerende og traumatisk for mor. Og dermed også for barnet.
  • Når man hører en slik historie kan man lure på hvordan svangerskapet var. Det var sikkert ikke 9 måneder harmoni.
  • Man kan også lure på hvordan det var før hun ble gravid. Var det i det hele tatt ønskelig?
  • Moren min forlot meg da jeg var 3 måneder fordi hun ønsket å jobbe som dommerfullmektig i Tønsberg. Hun pendlet ukentlig mellom Oslo og Tønsberg. I ukedagene var jeg på dagtid hos hennes eldre søster, og på kvelden og natten hos hennes yngre søster. I helgene kom moren min tilbake til Oslo og var sammen med meg. Oppdatering 28. april 2021: per idag tror jeg at akkurat dette forløpet er det største av mine traumer. I mitt første leveår hadde jeg ikke en fast omsorgsperson. Ikke bra for utviklingen av nervesystemet, inkludert hjernen. Bessel van der Kolk skriver mye om dette i “Body keeps the score”.
  • Nok en konsekvens av forløpet beskrevet ovenfor var at jeg ikke fikk særlig med morsmelk.
  • Moren min døde av lungekreft da hun var 34 år. Jeg var 8 år og 3 måneder da dette skjedde.
  • Jeg ble født med navlestrengen rundt halsen. Det står i dokumenter fra helsekontroller fra da jeg var liten. Dette er traumatisk i seg selv. Det medførte sikkert også at navlestrengen ble kuttet med en gang. Noe mange etterhvert mener ikke er gunstig.

Jeg har blitt meget opptatt av barndomstraumer. Spesielt det som skjer i de første årene av et barns liv. Og i svangerskapet. Jo yngre barnet er, jo større påvirkning for livsløpet får hendelser. I tillegg er det noe som heter generasjonstraumer. Det er påvist at traumer i tidligere generasjoner kan arves av nye generasjoner, enten i genene eller som epigenetikk. Hvis bestefar var i krig og konsentrasjonsleir og utviklet angst, kan barn og barnebarn og oldebarn også ende opp med angst. En måte å reparere generasjontraumer er Family Constellation terapi. Som jeg har vært med på noen ganger og også har skrevet om her på bloggen.

En ting som er litt rart er at moren min var 34 år og 9 måneder da hun døde. Vi hadde et arveoppgjør i familien som ikke var spesielt hyggelig. Det begynte omtrent våren 2007. Da var jeg 34. Dette var en tid der jeg merket at min helse var på nedadgående. Jeg bodde blant annet i en leilighet på Majorstua (Industrigata 65a) som var rett ved en stor Telenor mobilmast og jeg var iferd med å utvikle elsensitivietet (uten at jeg var klar over det). Jeg merket at belastningen med arveoppgjøret aksellererte en nedadgående helse. Så jeg var omtrent like gammel som moren min da hun døde, da jeg for alvor ble oppmerksom på at min helse ikke var bra. De som jobber med generasjonstraumer er ofte opptatt av slike sammentreff. Klinghardt, Niki Gratrix, Mark Wolynn. Bert Hellinger rip.

Oppdatering 7. september 2020. Jeg har to konkrete hendelser i voksen alder som jeg tror mitt system håndterte på en dårlig måte på grunn av barndomstraumer.

  • Da jeg var rundt 29 år var jeg i et forhold med en dame jeg likte veldig godt. Vi var likeverdige. Hun var tilogmed ganske lik moren min i bakgrunn, høyde, utseende. Vi var sammen ett år og det endte med at hun gjorde det slutt. Jeg opplevde det ikke som traumatisk der og da. Og heller ikke idag. Men jeg lurer på om det kan ha trigget ting i underbevisstheten, nervesystemet. Det jeg har av trumer er stort sett i underbevisstheten fordi det skjedde da jeg var så liten. Så man husker det ikke. Man bare opplever at man blir syk i voksen alder. En ting jeg husker i årene rett etter dette bruddet var at jeg ofte reagerte med sinne mot personer som ville meg vel. Ofte fremmede jeg kom i kontakt med som som bare var hyggelige. Sinnet var ikke rettet mot bestemte personer. Det var veldig merkelig og jeg følte meg ganske gal. Etter mange år gikk det over og jeg har det ikke idag. Det er anslagsvis 5 år siden jeg reagerte slik sist.
  • Jeg vokste opp hos min onkel og tante på morssiden. Jeg har alltid følt meg godt behandlet og likt behandlet som deres egne barn. De var de nærmeste for meg. Rundt 2007 hadde vi et arveoppgjør i familien. Arv fra mormor skulle fordeles. Jeg var involvert fordi moren min er død og jeg tok hennes plass. Jeg opplevde at generasjonen over meg gjorde alt de kunne for å minimere min andel, og min halvbrors andel. Det ble også begått lovbrudd for å unngå utbetalinger til meg. Jeg opplevde det som et angrep på min eksistens og mitt liv. Fra folk jeg trodde var på mitt lag og ønsket jeg skulle klare meg. Jeg opplevde det som et svik fra mine aller nærmeste. Jeg opplevde at en helsemessig nedadgående spiral akselererte. Og at noe av det som skjedde i disse årene satte seg i nervesystemet mitt permanent. Eksempelvis – ting jeg før kunne snakke rolig om kan nå få meg til å reagere med sinne. På en relativt ukontrollert måte. Og jeg reagerer med sinne overfor onkelen min. En liknende reaksjon som sinne reaksjonen beskrevet ovenfor. Men kraftigere. Og altså ikke rettet mot tilfeldige mennesker, men mot bestemte mennesker.
  • Oppdatering 23. desember 2020: etter nevnte arveoppgjør var det en periode der jeg ikke hadde så mye kontakt med motparten. Fordi jeg orket ikke. Men så har det bedret seg og nå har vi jevnlig, om ikke så ofte, kontakt. For en måneds tid siden, søndag 22/11-2020, ble jeg bedt på en søndags middag til min kusine og foreldrene hennes. Altså min onkel og tante. Jeg vokste opp hos disse og hadde alltid et godt, nært og respektfult forhold til onkelen min. Men arvehendelsen har gjørt at hans nærvær trigger sinne. Uten annen årsak enn nevte historikk. Noe jeg merket godt på den middagen.
  • Oppdatering 28. april 2021: vi hadde en ny middag 18. april 2021, hos meg. Det er en blanding av terapi og retraumtisering. Ganske interessant.

Oppdatering 10. september 2020. De som er utsatt for barndomstraumer er

  • mer utsatt for å traumatiseres av senere hendelser.
  • Og de har lavere toleranse for stress.

Jeg tror dette stemmer for min del. Eksempelvis stress – jeg vet det ikke fungerer for meg og jeg unngår det automatisk. Så jeg er sjelden stresset. Jeg vet det ikke lønner seg for meg. Eva Detko nevnte disse to tingene såvidt i microbiomerescuesummit 2020.

Oppdatering 23. desember 2020: Jodi Cohen, Why It’s Important to Heal Unresolved Emotions. Klinghardt: when the body’s heavy metal burden exceeds its ability to detoxify, the toxins are drawn to areas where the immune system is weak. Unresolved psycho-emotional conflicts have a role here. Different acupuncture meridians/organ systems are vulnerable to different types of emotional disturbance. Unresolved grief is more likely to affect the lung, for example, and chronic anxiety or fear, the kidney, shame, the bladder, while pent up anger is associated with the liver. Thus the nature of the emotional issues determine the location of the immune system vulnerability. Moren min ble forlatt av min far rundt min fødsel, og hun døde av lungekreft 8 år senere.

Oppdatering 28. april 2021. Idag leste jeg en blogg som likner endel på min. Veronique Mead, chronicillnesstraumastudies dot com. Essential Guide to Chronic Illness, Trauma and The Nervous System: Keys to Quelling the Volcano. Om Robert Naviaux og cell danger response. ME/CFS, Naviaux Cell Danger Response and a Nervous System Under Threat. På bloggen forteller en norsk dame Marit sin historie.

Oppdatering 28. april 2021. At man som 3 måneder gammel baby opplever å bli forlatt av mor ved at hun flytter til en annen by er egentlig et ganske solid traume. Det er naturstridig. De fleste mødre ville gjort det motsatte – de ville gjort alt de kunne for å holde seg sammen med ungen. Vi vet godt fra naturen at bjørnemor passer på ungene som en smed og raser mot alle farer som lurer. Når mor velger å frivillig reise signaliserer hun til ungens nervesystem at ungen ikke er ønsket og kanskje ikke bør leve. Jeg opplever som ung voksen stadig større problemer med mat, søvn, testikkel. De mest grunnleggende tingene for liv. Første gang jeg hadde problemer med mat var i 12-års alderen og de nærmeste tidlige tenår. Jeg slanket meg og ville ikke spise og ble veldig tynn. Jeg så akkurat på Autoimmunsummit med Elsa Quarsell der det var intervju med Jessica Flanigan. Hun snakket blant annet om at traumer kan føre til spiseforstyrrelser.

Oppdatering 29. mai 2021. Idag hørte jeg på et foredrag med Dr Aimie Apigian på internett: om “freeze response” med gjest Mahshid Hajer. Det var et fellesmøte på Zoom møte der alle påmeldte, inkludert meg selv, var representert med videobilde (hvis man hadde kamera på datamaskinen, noe jeg ikke hadde). Dr Aimie nevnte at et traume som mitt, der mor stikker til en annen by når jeg er 3 måneder, likner mye på å adopsjonstraumer. Jeg sjekket litt på google og det er ende litteratur rundt traumer hos barn som adpoteres bort når de er helt små. Så det er en kilde til informasjon for meg, for å forstå mer av min situasjon. Dr Aimie snakket også endel om viktigheten av fysisk helse i forbindelse med traumer. Eksempelvis må man ha tilstrekkelig med næringsstoffer, altså et sunt kosthold, for at kroppen skal være istand til å reparere nervesystemet. Jeg tror at barndomstraumer fører til at man lettere får dårlig næringssituasjon. Selv har jeg parasitter. Tror det er pga en defekt i immunsystemet. Som igjen er tett knyttet til nervesystemet. Parasitter stjeler næring. Den siste måneden har jeg vært på en urtekur mot parasitter. Igår kom det ut en i vanlig avføring. Idag tok jeg dobbel kaffe enema. Og det kom ut et lass.