Det startet kanskje ikke med meg

Traumer former vår personlighet, vår fysiske helse og og våre liv. Ofte uten at vi er klar over det.

De siste ukene har jeg lest boken It did not start with you av Mark Wolynn 2017. Forfatteren er traumepsykolog og arrangerer Family Constellation samlinger. Boken handler om helselidelser forårsaket av traumer fra tidlig barndom, svangerskap eller tilogmed tidligere generasjoner. Ubehandlede traumer kan sannsynligvis overføres fra en generasjon til den neste. Også i en ikke direkte nedadgående linje.

Wolynns historie

Opprinnelig drev Mark Wolynn et firma i eventbransjen. Han opplevde dårligere syn. Dette førte han ut på en langvarig søken etter hjelp. Først innen skolemedisinen, deretter i alternative retninger. Fra to meditasjonslærere ble han etterhvert oppfordret til å reparerer forholdet til sine egne foreldre. Noe han gjorde. Og synet kom etterhvert tilbake.

Etter dette utdannet han seg til psykolog. Han gjør idag Family Constellation terapi. Dette er en metode for å bearbeide transgenerasjons traumer. Altså traumer der den traumatiske hendelsen ikke skjedde i pasientens eget liv men et annet sted i familietreet.

Den tyske psykologen Bert Hellinger laget Family Constellation metoden. Jeg har selv deltatt på flere slike grupper i England hos Klinghardt.

Traumers årsak og virkning

Den viktigste traumeboken er 2014 Bessel van der Kolk Body keeps the score. Boken er flittig nevnt på denne bloggen. Den fikk meg til å forstå min egen situasjon på en nye måte. Wolynn bygger mye på den.

Traumer oppstår når mennesker utsette for situasjoner som oppleves som overveldende og man opplever hjelpeløshet. Situasjonen er ofte livstruende men ikke nødvendigvis. Et eksempel er krig. Et annet er overfallsvoldtekt. Et tredje er når små barn forlates av sin mor. Hjernen aktiverer en dorsal vagal respons. Dette er signaler i nedre del av vagusnerven. Signalene inaktiverer deler av kroppen og man fremstår som apatisk. Også kalt frys respons. Freeze på engelsk. Hensikten er å redde livet. Dessverre har responsen følgeskader i form av endringer i hjernen. Muligens fysiske, muligens elektriske, muligens kjemiske. Både hos små barn med uutviklet hjerne, og hos voksne, men muligens ikke samme endringer. Kanskje har moderne livsstil gjort at følgeskadene nå kommer bedre tilsyne.

Traumer kan være årsak til fysiske og psykiske lidelser. Dette ble godt kjent i ACE undersøkelsen (Adverse Childhood Events) 1997. Det ble dokumentert at de med en traumatisk barndom (foreldre i fengsel, alkohol, seksuelt misbruk, vold, lite mat osv) opplevde generelt dårligere helse som voksne (høyt blodtrykk, kreft osv). Flere traumer ga dårligere helse. Bessel van der Kolk viser at også mindre åpenbare traumer, eksempelvis fraværende mor, kan føre til tilsvarende helseproblemer i voksen alder.

Oppdatering 26. desember 2022. “I ulu no ka lala i ke kumu.” The branches grow because of the trunk. Without our ancestors, we would not be here. Olelo No’eau Hawaiian Proverbs & Poetical Sayings.

Virkning går i arv

Boktittelen It did not start with you viser til at lidelser kan være forårsaket av traumatiske hendelser pasienten ikke engang selv opplevde. Det begynner nemlig å bli kjent at slike lidelser kan gå i en form for arv. Kanskje på samme måte som andre egenskaper. Eller via andre mekanismer.

Et fysisk eller psykisk helseproblem kan ha sin årsak i en traumatisk hendelse som ikke skjedde i eget liv men hos mor eller far, onkel eller tante, besteforeldre, eller enda tidligere generasjoner. På denne måten kan familier oppleve tilsvarende problem igjen og igjen. Eksempelvis depresjon.

Holocaust er det beste eksemplet. Mange etterkommere etter Holocaust overlevere har typiske traume symptomer. Selv om de ikke selv opplevde en traumatisk hendelse. Jeg tror dødsangst, paranoia og klaustrofobi er symptomer Holocaust overleveres barn ofte opplever.

Språk som nøkkel til årsak

Sentralt i boken er metoder for hvordan språk kan brukes til å samle informasjon. Pasienten bes tenke godt igjennom sitt liv, pasienthistorikk, livene til nærstående. For så å formulere kjernen i egen sykdom. Det er metoder for hele tiden å trengen dypere ned i egen sykdomshistorie. Eksempelvis still gjerne spørsmålet “Hvorfor?” hver gang man kommer opp med et svar. Jeg synes denne metoden er meget spennende. Jeg har vært bevisst på viktigheten av dette i ganske mange år nå.

Anta en pasient med endel diffuse helseproblemer og ikkeåpenbar årsak. For eksempel en kvinne med trygg oppvekst, tilsynelatende vellykket voksenliv, men som allikevel er deprimert og lider av fibromyalgi. Hva er årsaken til helseproblemene?

Kanskje mistenker man på bakgrunn av symptomer (og lab tester?) at årsaken er i traumelandskapet. Wolynn mener at ved å stille pasienten granskende spørsmålene, samt ha kunnskap om pasientens historikk, er det mulig å knytte helseutfordringene til traumatiske hendelser hos pasienten selv eller i familietreet. Spørsmålsstillingen er gjerne mer og mer granskende. Og med avstikkere der relaterte temaer kan belyse kjernen i pasientens historie. Hva er din største redsel? Hvorfor?

Metode er kort fortalt:

  • Pasienten må kjenne sin egen historikk godt. Og også sin familiehistorie flere generasjoner tilbake. Er det dramatiske hendelser? Er det mønstre der lidelser eller andre fenomen oppstår gjentatte ganger?
  • Pasienten bes finne de 3 ord eller uttrykk som best karakteriserer egen situasjon. For Wolynn selv da han hadde dårlig syn var det: Alone, helpless, ruined. Dette er kjerneordene. Kan traumatiske hendelser i pasientens eget liv eller tidligere generasjoner assosieres med kjerneordene? Det er dette vi ser etter.
  • Kok kjerneordene ned til kun ett ord for å finne viktigste årsak.

Anta pasienten kommer frem til de tre kjerneordene alone, helpless, ruined. Dette er kjernen i pasientens opplevelse. Første sted å lete er i pasientens eget liv. Er det hendelser der som kan assosieres med kjerneordene? Anta moren iløpet av pasientens første leveår måtte ha en operasjon og lå på sykehus 1 måned. Moren var i denne måneden fraværende for babyen. Babyen opplever fravær av mor som utrygghet. Altså det ene kjerneordet Helpless. Babyen var åpenbart også Alone. Ruined betyr omtrent “ødelagt”. For barn under 2 år er mors omtrent alt her i livet. Så Ruined kan også assosieres med denne hendelsen. Denne hendelsen er derfor en god kandidat som årsak til pasientens depresjon idag.

Vi vil også lete etter kandidat hendelser i familiehistorikken. Hvis eksempelvis en bestefar gikk konkurs og etter det endte som ensom og hjelpeløs er dette en kandidat hendelse.

Kanskje er det flere hendelser som virker sammen.

Min vurdering av bok og metode

Bokens tema er meget interessant. Både dette med å bruke språk og få så mye ut av det som mulig, og dette med arv av traumelidelser. Den er bra men ikke i samme klasse som Body keeps the score.

Body keeps the score genialitet var at den presenterer interessante forskningseksperimenter med åpent sinn. Med resultater og begrenset detaljtolkning. Mye i dette landskapet er ikke så godt kjent. Noe boken ikke legger skjul på. Jeg opplever innimellom episoder i eget liv der jeg relaterer det til et av eksperimentene i Body keeps the score. Og forstår litt mer av hva det var jeg opplevde.

Wolynns bok presenterer også mye forskning. Og det er bra. Boken er litt mer overfladisk selvhjelp. Spesielt metoden for å reparere traumer ble litt for lettvint for meg. Men jeg tror også at ord og språk spiller en stor rolle. Spesielt når det gjelder diagnose. Og også behandling. Hellinger og Klinghardt kaller dette omtrent “Truth statements”. Og det gjorde noe.

Metoden for traumeidentifikasjon har mye for seg. Uten at jeg hadde lest boken i det hele tatt var jeg inne på en liknende metode i bloggposten personlighetsavvik og barndomstraumer. Den bloggposten ble skrevet 12. desember 2021. Wolynn boken bestilte jeg på ebay 28. januar 2022. Det kreves altså at pasienten gjør et dypdykk i sin egen historie. Og også i sin families historie. Begge deler uansett nyttig for å finne ut av egen helse. Jeg har selv de siste 5 årene gått opp mange gamle stier i eget liv for bedre å forstå min historie. Og er igang med å gjøre det samme med familien. Slike øvelser er også terapi i seg selv. Og en tidsreise.

Deretter skal pasienten beskrive sin egen situasjon på en så kortfattet og treffende måte som mulig. Gjerne finne de 3 ordene. Også denne øvelsen er nyttig på flere måter. Med diffuse lidelser er det ofte vanskelig å sette ord på situasjonen. Bare det å si hvilke 3 symptomer som er de viktigste kan være vanskelig. Jeg vet dette så godt selv. Når dette skrives, slutten av mai 2022, er jeg i jobb og ting fungerer stort sett. Men har fortsatt endel ting å jobbe med. Muligens er mageproblemer det viktigste. Jeg har endel mageubehag spesielt i forbindelse med måltider. Magesymptomer har jeg hatt siden studiene, 1995. Det var først for omtrent 5 år siden jeg forsto magen var sentral. Det var mange år jeg visste jeg var syk men klarte ikke å single ut de sentrale symptomene fra bisymptomer. At en erfaren terapeut setter pasienten ned og forsøker å komme frem til de 3 ordene som er mest grunnleggende kan helt klart være en reell hjelp som kan gi resultater.

Mitt språk og min årsak

Som dokumentert på denne bloggen opplever jeg endel helseproblemer i voksen alder. Rundt 2010 var jeg ikke så frisk i det hele tatt. “Batteriene var tomme”. Idag mai 2022 er jeg mye bedre men fortsatt ikke 100%. Da jeg var liten var det endel avvik første og andre leveår. Altså helt tidlig. Det var avvik også etter dette men de to første årene er de viktigste. Det mest sentrale avviket var at moren min flyttet til en annen by for jobb da jeg var 3 måneder gammel. Det året så jeg henne bare i helgene. For små barn oppleves dette som traumatisk. Det påvirker hvordan hjernen utvikles. Jeg har alltid kjent historikken men forsto konsekvensene først etter å ha lest Bessel van der Kolk boken sommeren 2019. Etter det har jeg brukt mye tid på å gå opp helt tidlige barneår, og tiden før, med familie og andre som var tilstede da.

Etter å ha lest Wolynn sin bok har ett nytt moment kommet til. Et moment som skjedde før min tid.

La meg benytte språkmetoden på meg selv. Hvilke 3 ord eller uttrykk er dekkende, karakteriserende, for min situasjon idag og de siste årene? Begrepet anxiety hører man ofte. Altså angst. Jeg har ikke angst og har aldri hatt det. Rundt 2003 hadde jeg ett år der jeg opplevde lett depresjon. Nok til at jeg forsto hva sykdommen er. Det løste seg da jeg byttet jobb. Etter det har jeg ikke opplevd depresjon.

Jeg opplever å slåss mot vindmøller. Jeg er smart og disiplinert, forsøker å sove og spise riktig, jobber så godt jeg kan hver eneste dag, etc etc. Men allikevel er det veldig vanskelig å få reelle gjennombrudd. Det oppleves som nesten umulig å tjene nok egne penger, ha et varig kjærlighetsforhold osv. Ting som andre får til uten for store anstrengelser. For noen kommer ting mer av seg selv. Det gjør det ikke for meg. Jeg opplever det som Håpløshet.

Våren 2012 gjorde jeg en Gerson detox hjemme i 3 måneder. På egenhånd. Gerson er egentlig en kreft protokoll. Men fungerer også for andre ting fordi den virker ved leverdetox. Sentralt i protokollen er ferskpresset økologisk gulrotjuice, 1 glass hver time gjennom hele dagen, med Norwalk juicer. Man gjør også kaffe enemaer hver dag. Metoden hadde en virkning. En dag da jeg hadde lagt meg hadde jeg en visjon der jeg så

  • En film av en dame på en buss. Det var flere på bussen. Damen underholdt de andre og fortalte hun visste hun snakket for mye men hadde blitt bedre av denne uvanen i det siste. Altså mens hun satt og snakket og gjorde akkurat det hun sa hun ikke gjorde mer. Jeg tolket dette som et uttrykk for håpløshet.
  • Et erotisk eksplisitt bilde.

Da jeg studerte var jeg nr 1 og klar for det meste. Så ender jeg mutters alene på et lite småbruk. Det var forresten tidligere eid av kommunen og ble benyttet som fattigbolig for trengende. Jeg liker meg egentlig her. Men jeg vil jo videre. Ender jeg her eller kommer jeg meg videre? Jeg tror jeg kommer meg videre. Men er ikke sikker.

Ord nummer 2 er at jeg opplever meg selv som en egen rase. Ikke som et vanlig menneske. Eksempelvis er jeg elektrosensitiv. Jeg er ikke av de verst rammede. Jeg kan fint ta meg en tur til byen. Jeg kan fint sove hvor som helst noen netter. Men jeg kan ikke bo og sove permanent i en vanlig leilighet slik vanlige folk kan. Jeg har annerledes økonomi både når det gjelder inn og ut. Jeg må bruke mye penger på kosttilskudd og annet for helse. Noen ganger tenker jeg på det som en ekstraskatt. Jeg har problemer med mat og søvn. Ting som er gode og bare er der for de fleste andre. Og det å ha en mor. Og far. Muligens resonnerer nervesystemet mitt på andre frekvenser enn hos de fleste andre? De gangene jeg har hatt kjæreste har jeg vært friskere. Dette er sannsynligvis en del av kuren for meg. Men vanskelig å få når man må bo ute i skogen. Catch22. Håpløshet igjen?

Jeg er veldig mye alene. Men plages ikke av det.

Mine ord:

  • håpløshet
  • utenforskap
  • ensomhet

Hvilket av de 3 ordene er viktigst? Kanskje det er nr 2. Utenforskap. Jeg har alltid gått mine egne veier. Endel av utenforskapen trives jeg med. Jeg er ikke istand til å endre det og ønsker heller ikke endre det. Kanskje er jeg litt som en Hamsun karakter. Håpløshet kunne jeg godt tenke meg å endre.

Ok. Så var det min historikk.

Moren min var på plussiden smart (noe jeg også er), populær, utadvent, morsom (noe jeg også er). På minussiden var hun sta (noe jeg også er), litt for mye likestilling, kanskje ikke så gode instinkter, muligens bortskjemt. Hun ble forlatt av sin mann da jeg var 1 dag gammel. Da jeg var 3 måneder gammel forlot hun meg for en jobb. Dette er helt uvanlig å gjøre og naturstridig. De fleste mødre sloss med nebb og klør for å være nær ungen sin. Kanskje skjedde dette som et resultat av hennes eget traume da hun ble forlatt selv. Hun fikk lungekreft da jeg var 7 og døde 8 måneder senere. Kanskje hadde det gått bedre dersom hun hadde blitt hjemme med meg det første året. Denne hendelsen kan enkelt settes i forbindelse med Utenforskap. Så sant det ikke er juridiske eller fysiske årsaker har alle en mor. Ikke jeg. Hendelsen kan også lett knyttes til Ensomhet. Jeg mistet moren min, den viktigste personen.

Faren min er dessverre helt på trynet. Han arvet en stor gård og tapte alt på dårlige beslutninger. Moren min var vakker og smart. Han kunne hatt alt, men endte med en stygg amerikansk dame samt venne og familieløs nå i en liten leilighet i en småby. Heldigvis er det er lite i hans historie som resonnerer hos meg så langt. Men jeg må passe meg. Ikke gjøre tilsvarende feil selv. Heldigvis har jeg lite av det i meg.

Tilslutt familiehistorikken.

Moren min har 2 søstre. Den ene 5 år eldre. Den andre 5 år yngre. Egentlig var de 4. Den eldste hadde en toegget tvilling. La oss kalle henne Bo. Jeg har alltid kjent til hennes eksistens men ikke så mye mer. Hun hadde en medfødt hjerneskade. Hun bodde hjemme i rundt 10 år. Deretter bodde hun på en institusjon. Hun døde da hun var 14, i 1955. Denne datteren er et åpenbart punkt i en traumeanalyse. En hjerneskadet person kan betraktes som en egen rase. Altså noe jeg har følt på. En hjerneskadet person vil aldri kunne fungere med ande, i jobb eller på andre måter. Personen vil være en byrde. Hallo, Håpløshet. Hun bodde på en institusjon og var altså Alene.

Den ukjente datteren er muligens en rotårsak til det jeg opplever idag. I det minste en medvirkende årsak. I tillegg til det med moren min.

Rotschalk test og meg

Oppdatering søndag 5. juni. I Body keeps the score presenteres resultatene fra flere Rotschalk tester. To grupper barn, den ene med vanlig barndom, den andre med en eller flere traumatiske opplevelser, forelegges et bilde av en ganske normal situasjon. Eksempelvis en far som ligger på et rullebrett halvveis under en bil i gang med å reparere mens hans to barn står og ser på. Den yngste rekker faren en skiftnøkkel. Alle smiler og situasjonen er idyllisk. Den første gruppen opplever situasjonen som akkurat dette. Den andre opplever situasjonen som at datteren kommer til å slå faren i hodet med skiftnøkkelen og forsøke å drepe han ved å sparke bort jekken. Jeg opplever selv innimellom at jeg tolker situasjoner annerledes enn gjennomsnittet. Opplevde det senest igår da en venninne la ut et bilde på fb av mannen sin i et feminint forkle foran ovnen i ferd med å steke kotelett middag. De fleste så tilsynelatende dette som starten på en hyggelig middag og kveld hos dem. Jeg så det som et litt latterlig forsøk på ekstrem likestilling. “Hos oss er det mannen som lager mat og han kler seg tilogmed i kvinneforkle!”. Jeg ser ofte ser det mørke eller kompliserende i situasjoner og i mindre grad gleden. Det kan være et problem.

Tidssymmetrier

Oppdatering 12. juni 2022. Ved generasjonstraumer ser man ofte etter tidssymmetrier for å forstå hvilket familietraume forårsaket hvilke helseproblemer. Eksempelvis ser man ofte at helseproblemene for dagens pasient begynte da han/hun var lik gammel som tidligere generasjons person var da den traumatiske hendelsen skjedde.

Fødsel

Bo hadde en medfødt hjerneskade. Det begynte altså ut av mors liv, eller iløpet av de foregående 9 månedene. For meg begynte det også helt, helt tidlig i livet:

  • Jeg ble født med navlestrengen rundt halsen. Dette kan være farlig fordi barnet kan bli kvalt. Grunnen til at jeg vet dette er fordi det står i papirer fra fødselen.
  • Faren min forlot moren min dagen etter min fødsel, mens hun lå på sykehuset.
  • Hvordan de foregående 9 månedene vært for dem (og dermed meg) begynner man fort å lure.
  • Da jeg var 3 måneder gammel ble jeg forlatt av min mor.

Her er det faktisk en tidssymmetri. Da ting begynte å bli vanskelig for meg var jeg omtrent like gammel som Bo da hennes traume oppsto.

Bortgang

Bo døde da hun var 14. Da jeg var 14 gikk jeg på Bjørnegård ungdomsskole og hadde jeg vært deltidsansatt på Bærum Squash Center i omtrent 1 år. Jeg hadde fortsatt en spiseforstyrrelse. Da jeg var 16 år og 10 måneder flyttet jeg for meg selv til en hybel på Rykkinn. Det var våren i 1. klasse på Dønski videregående. Dette var bra for meg. Jeg normaliserte forholdet til mat. Jeg byttet til Valler videregående fordi jeg villa ta naturfag. Det 2. året på videregående fikk jeg meget gode karakterer. (Det 3. året ikke så gode fordi jeg var skolelei. Noe som egentlig er litt rart fordi jeg liker å gå på skole.) Det er en viss symmetri i at Bo forlot familien da hun var 14 og jeg flyttet fra familien da jeg var 16. Aldersforskjellen er bare 2 år. Ikke så mye.

Shaman Durek om traumer

Oppdatering 3. juli 2022. De siste ukene har jeg lest boken til Marthas kjæreste, Shaman Durek aka Durek Verret. Den heter Spirit Hacking. Han har en god mix av gener, fra Afrika, Haiti, USA etc. En helt annen bakgrunn enn meg. Og selverklært sjaman. Han skriver mye om hvordan man preges av traumer fra tidligere generasjoner. Sjamanene vet åpenbart dette selv om de ikke har lest Body keeps the score eller ACE undersøkelsen. Kanskje de har erfart det så mange ganger at de forstår det er reelt?

På side 155 er det et avsnitt om “Trauma”. Han beskriver noe av det samme som meg øverst i denne posten. Traumer virker forsterkende. Han forklarer det ved at traumer manifesterer som negative energier i kroppen som tiltrekker seg “spirits”. Som forsterker traumene. En annen måte å forklare det på er med dopamin. Han skriver også om traumers tilknytning til tid.

det-startet-ikke-med-meg-bilde02-durek-trauma
det-startet-ikke-med-meg-bilde03-durek-trauma
det-startet-ikke-med-meg-bilde04-durek-quantum-entanglement

Slekten

Oppdatert 21. juli 2022. Link til Nasjonalbiblioteket og boken.

det-startet-ikke-med-meg-bilde05-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde06-slektens-stamfar-bilde01
det-startet-ikke-med-meg-bilde07-slektens-stamfar-bilde02
det-startet-ikke-med-meg-bilde08-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde09-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde10-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde11-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde12-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde13-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde14-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde15-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde16-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde17-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde18-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde19-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde20-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde21-slekten

I terapi 3

Ved kronisk sykdom er det ofte mange rotårsaker. Ofte ender man med at de viktigste er på det psykologiske området. Jeg er igang med å se på hvilke slike faktorer som har påvirket mitt sykdomsforløp, og hva jeg kan gjøre for å behandle det.

Som det står mye om på denne bloggen opplevde jeg uventet helseproblemer i voksen alder. Noe er av åpenbart nevrologisk art – søvnproblemer og elektrosensitiv. Jeg har også hatt mye problemer med fordøyelse. Årsaken her kan også gjerne være nevrologisk. Det er kjent at autister, en kognitiv, nevrologisk lidelse, også har problemer i magen.

Jeg tror det er et sett av årsaker til at det hele utviklet seg for min del. Men en hovedårsak tror jeg ligger i et traumatisk første leveår. Barneårene er de viktigste formative årene og jo tidligere, jo viktigere. Mine far forlot min mor da hun var på sykhuset rett etter fødselen. (Hvem gjør noe slikt?) Man må kunne lure på om hvordan de foregående 9 månedene hadde vært for de, moren min, og meg spesielt. Faren min har brutt all kontakt med egen familie, og moren min døde da jeg var 8, så jeg har dessverre ikke god informasjon om denne tiden. Etter fødselen flyttet vi til familiegården i Bærum, der vi bodde hos mine besteforeldre og tantefamilie. Moren min er jurist og da jeg var 3 måneder begynte hun i ny jobb i Tønsberg, som dommerfulmektig. Hun ukependlet mellom Oslo og Tønsberg – var bare hjemme hos meg i helgene. I ukedagene var jeg hos hennes to søstre – hos den ene på dagtid og den andre på kveldstid. Dette varte i 1 år.

Jeg tror at dette fraværet av mor i første leveår er en viktig rotårsak til mine helseplager i voksen alder. Dette er noe jeg har blitt klar over de siste par årene, siden omtrent 2018. Nervesystemet utvikles på stimuli, litt på samme måte som en muskel. Bare at her er ikke stimulien vektløfting, men sensorisk (visuelt, lyd, berøring, lukt, smak etc). Når små barn ikke har en primær omsorgsperson å forholde seg til opplever de utrygghet. Dette gjør at nervesystemet utvikles på en ikkeoptimal måte.

Nervesystemet er helt sentralt for alle kroppslige funksjoner fordi dette er et styresystem for organer og annet. Informasjon og tilbakemeldinger går over nervesystemet. Hvis et organ ikke fungerer optimalt behøver det ikke være organet som er defekt. Istedet kan det være feil i nervene som kontrollerer organet. Hvis en bil ikke starter kan det være noe galt med startmotoren – eller det kan være startmotoren er ok men at den ikke får riktige strømsignaler. Ved lavt stoffskifte er man rask med å si at skjoldbruskkjertelen ikke fungerer. Kanskje er den ok men nervesignalene ikke gode. Feil i nervesystemet kan dermed føre til varierte plager. Jeg ble for alvor klar over dette etter å ha lest boken “Body keeps the score” av Bessel van der Kolk. Det er også gjort en stor undersøkelse, ACE studien (Adverse Childhood Event) der det dokumenteres at man er mer utsatt for sykdom i voksen alder dersom man har opplevd traumer i barndommen. Mange mener det er en sammenheng mellom barndomstraumer og positiv kryptopyroluria (HPU – Hemopyrolaktam-uria) jeg har testet positivt på dette.

Jeg har skrevet mer om dette andre steder på bloggen. Når dette skrives, mars 2021, er jeg midt i en prosess der jeg hele tiden lærer mer om disse problemstillingene. En viktig faktor her er – hva gjør man for å bli bedre? Rett og slett få bedre helse og bedre funksjon. Terapilandskapet ser litt ut som – det er mange mulige terapier men ingen fasit på hva som vil fungere. Man må rett og slett prøve seg litt frem.

Et problem med å behandle traumer fra de første leveårene er at man ikke husker noe fra denne tiden. Man må eksempelvis høre med andre som var tilstede og eldre for å få klarhet i hendelsesforløp.

Når man har diffuse lidelser og går til legen ender det ofte med at legen ikke forstår så mye og anbefaller deg å ta kontakt med en psykolog. Denne beskjeden fikk jeg flere ganger da min helsereise begynte, i årene rundt 2010. Tilslutt tenkte jeg at ok la meg teste psykolog og se hvordan det fungerer. I 2012 gikk jeg til terapi hos to forskjellige psykologer: Anne Brit Sylvareik, som er noen år eldre enn meg. Og Per Frick Høydal som er enda noen år eldre. (Disse to løpene er terapi 1 og 2, mens dette blogginnlegget er altså om tredje terapiforsøk). Jeg likte begge to godt og jeg likte å gå til dem. Men ingen av dem var istand til å løse mine problemer. Det var hyggelige og interessante møter men heller ikke så mye mer.

Hos begge var mye basert på samtaleterapi. Sylvareik hadde også fysiske øvelser. Når man ikke bare prater men er over på det mer fysiske hos psykologen kalles det ofte somatisk behandling. Sentralt er mindfullness øvelser. Og i dette tilfellet også TRE – Trauma Release Exercise. Jeg liker alt dette. Men følte at det ikke løste mine problemer. Nå i etterkant, når dette skrives, tror jeg somatisk behandling har noe for seg for meg. Men det er en komplisert behandlingsform som må gjøres riktig for at det skal fungere. Det har lav risiko.

Jeg har også gått til kraniosakral terapi, hos Trine Hamnvik. Dette hadde en merkbar effekt etter hver behandling, men ikke permanente endringer.

Jeg vet jeg har et underskudd på kroppskontakt. Rett og slett hudkontakt. Jeg er ikke så flink til å ta eller bli tatt på, bortsett når jeg er i et kjærlighetsforhold. Da liker jeg blant annet hudkontakt hele natten igjennom når man sover. Jeg vet at jeg kan massere meg selv på punkter i hodet, spesielt pannen, og det føles bra. Så summasumarum lurer jeg på om en form for berøringskontakt er verdt å prøve. Jeg leste litt på nettet om “neuroaffektiv touch”. En terapiform utviklet av Aline LaPierre og Lawrence Edwards.

Rett før jul ringte jeg Sylvareik og fortalte om de nye tingene jeg hadde oppdaget rundt første leveår. Og spurte hva hun syntes om nevroaffektiv touch. Hun ba meg kontakte Cecilie Jørner. Hun hadde dessverre ikke tid og ba meg kontakte Therese Clemetsen. Som satte meg opp på en time. Therese jobber med neuroaffektiv touch og somatisk experiencing.

Den første timen gikk vi gjennom det viktigste i min helsehistorie. Deretter prøvde vi neuroaffektiv touch. Jeg lå på en benk og hun berørte hodet og deler av kroppen med hendene. Jeg merker med en gang at berøring i hoderegionen er veldig behagelig og muligens fundamentalt. Så dette var veldig spennende.

To uker senere hadde vi en ny time.

Dessverre var det brukt antibac i rommet av han som brukte rommet før oss. Jeg er sensitiv for kjemikalier og merket det med en gang. Tror ikke Therese har så mye erfaring med slike sensitiviteter så vi brukte litt tid på å snakke rundt det. Hun syntes det var bra jeg sa ifra fordi det har med grensesetting å gjøre.

Vi gjorde en enkel test av nervesystemet, der hun berørte mine håndflater med sine håndflater. Jeg merker at berøring i håndflater, sannsynligvis også under føttene, og i hoderegionen, har en sterk effekt på meg. Jeg har ofte en “dirrende”, “knitrende” følelse i håndflater og under føttene og disse flatene føles som flater for å gi og motta energi.

Deretter snakket vi litt rundt sinne. Jeg har opplevd tidligere, og opplever fortsatt, at bestemte situasjoner kan trigge sinne.

  • Før ble det trigget av både kjente og ukjente, uten noen annen grunn enn at vi var i en samtale.
  • Jeg følte jeg ble sviktet av et familiemedlem i forbindelse med et arveoppgjør i 2007. Nærvær av denne personen kan trigge sinne. Tanker rundt disse tingene kan også trigge sinne men det forsøker jeg å unngå. Jeg opplevde dette senest høsten 2020 på en familiemiddag og det kom ganske overraskende.

Dette med sinne er veldig konkret for meg og jeg tror muligens det har med tidlig barndom å gjøre. Så det er noe å ta tak i.

Tilslutt gjorde vi neuroaffektiv touch. Jeg synes det er veldig digg å bli berørt i hoderegionen. Men ikke like godt å bli berørt på andre steder av kroppen. Noe er ok, noe ikke. Hun forsøkte å holde meg under ryggen litt som en mor holder et barn og det føltes helt feil. Totalt en meget interessant og bra time.

Vi avtalte ny time. Noen dager før ny time fikk jeg email om at hun kansellerte timen og ikke ønsket å fortsette behandlingen. Det kom helt overraskende på meg. Hun er selvsagt fri til å velge sine klienter. Men når man først har begynt så forplikter det til en viss grad. Fordi som pasient forteller man om helt private ting. Og de som kommer som pasienter har altså ting de ønsker hjelp med og er ofte i en sårbar situasjon. Da er denne type avslutning av behandlingen ikke ok fordi det føles som et svik. Det kan tilogmed føre til retraumatisering. Jeg hadde gledet meg og sett frem til timen og ble lettere sjokkert da jeg fikk emailen. Så brukte jeg 3-4 dager på å føle litt på det hele, tenke litt på det hele, og legge det bak meg. Andre er kanskje ikke like bevisste. Det er terapi å skrive om det!

Det beste hadde vært å gått til Therese minst 5 eller 6 ganger fordi da får man ofte gjort et mer fullstendig arbeide. Men uansett var de 2 gangene nyttige og ga innsikt i hva slags terapi som kan fungere for meg.

Den siste uken har jeg sett Bodyelectricsummit2 med Christine Schaffner. Dag2 var det foredrag om Esogetics ved Peter Mandel og en terapeut Rosemary Bourne. De snakket om traumer, berøringspunkter i hodet og annen helbredende nervesystemstimuli. Kanskje dette blir neste skritt for meg. På hjemmesiden var det en video om en “veteran”, altså en tidligere soldat som hadde vært i krigssituasjoner og nå var tilbake i sivilit liv. Han led av PTSD hadde høy TSH hormonnivå. Akkurat samme som jeg har hatt mange ganger. Han opplevde også ukontrollert sinne – også som meg. De sa det var på grunn av ubalanse i hypothalamus-pituitary aksen. Med høy TSH sier leger at man har lavt stoffskifte og setter en gjerne på livslang hormonbehandling. Det begynner å bli klarere og klarere at det ikke er riktig for meg. Kanskje er det en ubalanse i hypothalamus eller noe annet i hjernen – ikke på grunn av krigstraumer men fra barndomstraumer. Rosemary Bourne ønsker et bilde av tungen som en begynnelse. Det er kjent at tungen kan brukes for diagnostisering av kroppen.

i-terapi-3-02-portrett-20210226_094131

Leste akkurat boken Disconnected Kids av Robert Melillo. Den er om autiske og andre kognitive lidelser hos barn (ADHD etc). Han skriver at de to hjernehalvdelene ikke utvikler seg samtidig men i etapper, hver for seg. Når man opplever traume, i form av vaksine, bortfall av omsorgsperson, dødsfall eller noe annet, fører det til at den utviklingen som er igang stopper opp. Og man får en ubalanse i hjernen. Høyre hjernehalvdel er “big picture” mens venstre er “detalj forståelse”. Hvis traumet inntreffer i en periode høyre hjernehalvdel vokser tror jeg man typisk får autist symptomer der man er opptatt av detaljer men ikke helt forstår mer overordnete sammehenger. Nå etter jeg har satt meg litt inn i disse tingene ser jeg på meg selv som 10% autist, pga det jeg opplevde. Jeg har alltid vært detaljfokusert. Flink på skolen men ikke så flink i livet.

Autister har ofte problemer med magen. Hvorfor? For meg virker det rimelig at det ikke er magen i seg selv som er problemet, men noe som har med nervesystemet å gjøre.

  • Det er kjent at det er nevroner (altså hjerneceller) også i magen. Kanskje utvikels disse også, i tillegg til de i hjernen, suboptimalt når traumer inntreffer? Og fører til mageproblemer.
  • Feil i sentralnervesystemet kan føre til feil signaler i det perifere nervesystemet og dermed til feilfunksjon i organer og andre steder. Feilen kan ligge i styresystemet og ikke i selve organet.

Det er også kjent at det er nevroner i hjertet. Så kanskje fører traumer til underutvikling i disse nevronene også.

Oppdatering 5. mars 2021. Childhood trauma perhaps leads to a nonoptimal development of the brain, or you can call it brain imbalance. Which in turn can lead to physical symptoms like hormone imbalances – some hormones too high and too low. And it can maybe also lead to nonoptimal nerve signaling for instance to the gut which shows up as IBS and other physical symptoms. Autistic children, a nevrologic condition, very often also have problems with their gut. For instance they are constipated. Or the opposite. Or both. There are neurons in the gut too so maybe those neurons also develop nonoptimally and that is the reason for gut problems, I do not konw.

En eks kjæreste opplevde seksuelle overgrep som barn. Faren var gjerningspersonen. Det startet da hun var 6 år og sluttet da hun var 12. Hun hadde Chrons sykdom i voksen alder. En tarmsykdom, som kan være alvorlig. Ingen vet helt årsak og mekanismene i Chrons. For meg virker det sannsynlig at barndomstraumene er årsaken.

Hun reddet forresten livet mitt. To ganger. Først fordi uten henne hadde jeg ikke forstått at jeg var elektrosensitiv og hadde sikkert blitt boende i leiligheten på Majorstua. Og ett par år senere da jeg hadde vondt i magen og hun på telefon fikk meg til å dra til legen. Et par timer senere sprakk blindtarmen.

Oppdatering 24. november 2021. De siste månedene har jeg blitt oppmerksom på at kroppen har overflater som er spesielt sensitive. Jeg har merket det i forbindelse med

  • hudkontakt med andre mennesker, spesielt kvinner. Som en type energi.
  • kaldvannsbading. Som kulde, og varme når jeg etterpå varmer meg hjemme.

Håndflatene er en slik flate. Jeg kan holde andre mennesker, spesielt kvinner, i hånden og føle at jeg lades opp på en god måte i hele kroppen. Når jeg bader i kaldt vanner håndflatene ett av de punktene som blir kalde. Man kan varme opp hele kroppen ved å varme opp håndflatene. Dette siste hørte jeg også på podcasten til Andrew Huberman.

Også undersiden av føttene er en slik flate. Og ansiktet. Og også andre deler av hodet. Min venninne Dr. Aimie Apigian er inne på hudkontakt og holding hands. Hennes fokus er litt annerledes enn mitt. Hun skriver om å bruke berøring for å få en person til å føle seg trygg og akseptert. Hun skriver også om berøring for å styrke en persons selvregulering. Eller containment.

Jeg har forsøkt meg litt på cuddlecomfort.

Oppdatering 17. februar 2022. How Kayaking Is Helping Heal Mental Illness. This shouldn’t come as a surprise. Symmetrical, repetitive activities like cross-country skiing and inline skating are widely recognized as particularly effective therapy for PTSD. Kayaking’s steady left-right-left-right tempo works in the same way, enabling both halves of the brain to work together to process traumatic memories.

Oppdatering 15. mars 2022. Harvard medical Martin Teicher psykolog. Selected Principles of Pankseppian Affective Neuroscience.

Oppdatering 25. november 2022. Idag leser jeg til eksamen i Anatomi. Samt leger en kneskade. Kom over The power of Proprioception. En nettside laget av Gretchen Goerlitz, gretchengoerlitz dot com. Her var det mye bra.

Human beings do not have a single organ for proprioception. Instead, the sense is processed by the entire nervous system as a whole. Inside every muscle and joint lie tiny meters called muscle spindles and Golgi tendons that constantly measure the amount of tension and degree of contraction. This information travels up a discreet highway in the spinal cord called the spinocerebellar tract, and makes its way to the cerebellum. The cerebellum accepts information from every muscle and joint in the body, and calculates where the limbs must be in space. The system is not perfect, but gives a rough estimate to allow for basic task completion. We can use our vision to confirm limb position for more technically demanding tasks. Since this is processed by our nervous system, when there is disruption to our nervous system through trauma, anxiety, stress, injury, shaming etc our proprioception is also affected. Such experiences affect the entire system. It changes the way a person perceives themselves in their environment. Proprioception is impaired by diseases or injuries affecting the musculoskeletal system, like an ankle sprain or diabetic neuropathy and strokes. Patients suffering from these types of conditions are predisposed to falls and repeat injuries.

I hold a post-graduate certification from the Trauma Center of the Justice Resource Institute founded by Bessel van der Kolk, MD, as a Trauma Center Trauma-Sensitive Yoga Facilitator (tctsy). gretchengoerlitz dot com/5packtctsy og traumasensitiveyoga dot com. Vi gutta kan klage over traumer men kvinner er mer utsatt. Sister, you are meant to be here, now gretchengoerlitz dot com/embodied-woman. Bok David Emerson Overcoming Trauma through Yoga Reclaiming Your Body, 2011.

To veier hjernen lagrer minner

Oppdatering 11. april 2023. Jeg faster for tiden og leser en bok om arketyper av den kjente psykologen Carl Gustav Jung. Han skriver om hvordan hjernen er delt i tre – en bevisst del, en personlig ubevisst og en kollektiv ubevisst del. Den kollektive delen husker arketyper. Arketyper er arvet og ikke tilegnet minne og består av kunnskap alle kjenner til uten å ha måttet lære det. For eksempel forskjellen på snill og ond. For eksempel at kvinner er omsorgspersoner som skaper nytt liv. Jung henter sine beviser fra historie og myter. Så leste jeg en artikkel på internett som muligens omhandler dette. På kjemisk nivå. Både Jung og artikkelen er forklarende i forhold til mine tidlige barndomstraumer.

August 18, 2015 | By Marla Paul How traumatic memories hide in the brain, and how to retrieve them. Special brain mechanism discovered to store stress-related, unconscious memories. Dr. Jelena Radulovic, the Dunbar Professor in Bipolar Disease at Northwestern University Feinberg School of Medicine.

In the experiment, scientists infused the hippocampus of mice with gaboxadol, a drug that stimulates extra-synaptic GABA receptors. “It’s like we got them a little inebriated, just enough to change their brain state,” Radulovic said. Then the mice were put in a box and given a brief, mild electric shock. When the mice were returned to the same box the next day, they moved about freely and weren’t afraid, indicating they didn’t recall the earlier shock in the space. However, when scientists put the mice back on the drug and returned them to the box, they froze, fearfully anticipating another shock. “This establishes when the mice were returned to the same brain state created by the drug, they remembered the stressful experience of the shock,” Radulovic said. The experiment showed when the extra-synaptic GABA receptors were activated with the drug, they changed the way the stressful event was encoded. In the drug-induced state, the brain used completely different molecular pathways and neuronal circuits to store the memory. “It’s an entirely different system even at the genetic and molecular level than the one that encodes normal memories,” said lead study author Vladimir Jovasevic, who worked on the study when he was a postdoctoral fellow in Radulovic’s lab. This different system is regulated by a small microRNA, miR-33, and may be the brain’s protective mechanism when an experience is overwhelmingly stressful. The findings imply that in response to traumatic stress, some individuals, instead of activating the glutamate system to store memories, activate the extra-synaptic GABA system and form inaccessible traumatic memories.

Bessels forløper Judith Herman

Oppdatert 27. april 2023. She Redefined Trauma. Then Trauma Redefined Her. Psykologen Judith Herman skrev boken Trauma and recovery i 1992. Hun studerte primært incest og andre overgrep innenfor husets 4 vegger. På denne tiden var oppfatningen at PTSD var noe som oppsto i ekstreme krigssituasjoner. Herman forsto at de samme mekanismene var virksomme for overgrep innenfor husets 4 vegger. Denne essensielle innsikten bygger Bessel van der Kolk videre på i sin bok Body keeps the score. Herman mener og mente at problemet var primært politisk der menn har makt og privilegier overfor kvinner. Mens Bessel skriver om hvordan overgrepene manifisterer i kropp og hode og om hva slags terapier som kan hjelpe den enkelte.

Rett etter bokutgivelsen opplevde Judith Herman et fall der hun skadet kneet. Dette førte til store nervesmerter og mange problemer. Hun kunne ikke jobbe mer og var borte fra nyhetsbildet i 30 år (!) I 2019 fikk hun kjennskap til en nyutviklet operasjon. Denne reddet henne. Hun er nå tilbake med en ny bok, Truth and repair.

For å forstå samtiden er det *så viktig* å kjenne fortid og historie.

i-terapi-3-03-jh
i-terapi-3-04-jh
i-terapi-3-05-jh
i-terapi-3-06-jh
i-terapi-3-07-jh
i-terapi-3-08-jh

Traumatiske opplevelser kan videreføres til avkommet. The Guardian Fri 21 Aug 2015. Genetic changes stemming from the trauma suffered by Holocaust survivors are capable of Scientific American being passed on to their children, the clearest sign yet that one person’s life experience can affect subsequent generations. The conclusion stems from a research team at New York’s Mount Sinai hospital led by Rachel Yehuda from the genetic study of 32 Jewish men and women who had either been interned in a Nazi concentration camp, witnessed or experienced torture or who had had to hide during the second world war. Guardian Why I’m sceptical about the idea of genetically inherited trauma.

Terapimetoder

Stephen Porges har et audiobasert program Safe and Sound Protocol.

James Pennebaker fant ut at skriving virker terapeutisk. (Det samme har jeg funnet ut). Hans metode kalles Expressive Writing.