Det startet kanskje ikke med meg

Traumer former vår personlighet, vår fysiske helse og og våre liv. Ofte uten at vi er klar over det.

De siste ukene har jeg lest boken It did not start with you av Mark Wolynn 2017. Forfatteren er traumepsykolog og arrangerer Family Constellation samlinger. Boken handler om helselidelser forårsaket av traumer fra tidlig barndom, svangerskap eller tilogmed tidligere generasjoner. Ubehandlede traumer kan sannsynligvis overføres fra en generasjon til den neste. Også i en ikke direkte nedadgående linje.

Wolynns historie

Opprinnelig drev Mark Wolynn et firma i eventbransjen. Han opplevde dårligere syn. Dette førte han ut på en langvarig søken etter hjelp. Først innen skolemedisinen, deretter i alternative retninger. Fra to meditasjonslærere ble han etterhvert oppfordret til å reparerer forholdet til sine egne foreldre. Noe han gjorde. Og synet kom etterhvert tilbake.

Etter dette utdannet han seg til psykolog. Han gjør idag Family Constellation terapi. Dette er en metode for å bearbeide transgenerasjons traumer. Altså traumer der den traumatiske hendelsen ikke skjedde i pasientens eget liv men et annet sted i familietreet.

Den tyske psykologen Bert Hellinger laget Family Constellation metoden. Jeg har selv deltatt på flere slike grupper i England hos Klinghardt.

Traumers årsak og virkning

Den viktigste traumeboken er 2014 Bessel van der Kolk Body keeps the score. Boken er flittig nevnt på denne bloggen. Den fikk meg til å forstå min egen situasjon på en nye måte. Wolynn bygger mye på den.

Traumer oppstår når mennesker utsette for situasjoner som oppleves som overveldende og man opplever hjelpeløshet. Situasjonen er ofte livstruende men ikke nødvendigvis. Et eksempel er krig. Et annet er overfallsvoldtekt. Et tredje er når små barn forlates av sin mor. Hjernen aktiverer en dorsal vagal respons. Dette er signaler i nedre del av vagusnerven. Signalene inaktiverer deler av kroppen og man fremstår som apatisk. Også kalt frys respons. Freeze på engelsk. Hensikten er å redde livet. Dessverre har responsen følgeskader i form av endringer i hjernen. Muligens fysiske, muligens elektriske, muligens kjemiske. Både hos små barn med uutviklet hjerne, og hos voksne, men muligens ikke samme endringer. Kanskje har moderne livsstil gjort at følgeskadene nå kommer bedre tilsyne.

Traumer kan være årsak til fysiske og psykiske lidelser. Dette ble godt kjent i ACE undersøkelsen (Adverse Childhood Events) 1997. Det ble dokumentert at de med en traumatisk barndom (foreldre i fengsel, alkohol, seksuelt misbruk, vold, lite mat osv) opplevde generelt dårligere helse som voksne (høyt blodtrykk, kreft osv). Flere traumer ga dårligere helse. Bessel van der Kolk viser at også mindre åpenbare traumer, eksempelvis fraværende mor, kan føre til tilsvarende helseproblemer i voksen alder.

Oppdatering 26. desember 2022. “I ulu no ka lala i ke kumu.” The branches grow because of the trunk. Without our ancestors, we would not be here. Olelo No’eau Hawaiian Proverbs & Poetical Sayings.

Virkning går i arv

Boktittelen It did not start with you viser til at lidelser kan være forårsaket av traumatiske hendelser pasienten ikke engang selv opplevde. Det begynner nemlig å bli kjent at slike lidelser kan gå i en form for arv. Kanskje på samme måte som andre egenskaper. Eller via andre mekanismer.

Et fysisk eller psykisk helseproblem kan ha sin årsak i en traumatisk hendelse som ikke skjedde i eget liv men hos mor eller far, onkel eller tante, besteforeldre, eller enda tidligere generasjoner. På denne måten kan familier oppleve tilsvarende problem igjen og igjen. Eksempelvis depresjon.

Holocaust er det beste eksemplet. Mange etterkommere etter Holocaust overlevere har typiske traume symptomer. Selv om de ikke selv opplevde en traumatisk hendelse. Jeg tror dødsangst, paranoia og klaustrofobi er symptomer Holocaust overleveres barn ofte opplever.

Språk som nøkkel til årsak

Sentralt i boken er metoder for hvordan språk kan brukes til å samle informasjon. Pasienten bes tenke godt igjennom sitt liv, pasienthistorikk, livene til nærstående. For så å formulere kjernen i egen sykdom. Det er metoder for hele tiden å trengen dypere ned i egen sykdomshistorie. Eksempelvis still gjerne spørsmålet “Hvorfor?” hver gang man kommer opp med et svar. Jeg synes denne metoden er meget spennende. Jeg har vært bevisst på viktigheten av dette i ganske mange år nå.

Anta en pasient med endel diffuse helseproblemer og ikkeåpenbar årsak. For eksempel en kvinne med trygg oppvekst, tilsynelatende vellykket voksenliv, men som allikevel er deprimert og lider av fibromyalgi. Hva er årsaken til helseproblemene?

Kanskje mistenker man på bakgrunn av symptomer (og lab tester?) at årsaken er i traumelandskapet. Wolynn mener at ved å stille pasienten granskende spørsmålene, samt ha kunnskap om pasientens historikk, er det mulig å knytte helseutfordringene til traumatiske hendelser hos pasienten selv eller i familietreet. Spørsmålsstillingen er gjerne mer og mer granskende. Og med avstikkere der relaterte temaer kan belyse kjernen i pasientens historie. Hva er din største redsel? Hvorfor?

Metode er kort fortalt:

  • Pasienten må kjenne sin egen historikk godt. Og også sin familiehistorie flere generasjoner tilbake. Er det dramatiske hendelser? Er det mønstre der lidelser eller andre fenomen oppstår gjentatte ganger?
  • Pasienten bes finne de 3 ord eller uttrykk som best karakteriserer egen situasjon. For Wolynn selv da han hadde dårlig syn var det: Alone, helpless, ruined. Dette er kjerneordene. Kan traumatiske hendelser i pasientens eget liv eller tidligere generasjoner assosieres med kjerneordene? Det er dette vi ser etter.
  • Kok kjerneordene ned til kun ett ord for å finne viktigste årsak.

Anta pasienten kommer frem til de tre kjerneordene alone, helpless, ruined. Dette er kjernen i pasientens opplevelse. Første sted å lete er i pasientens eget liv. Er det hendelser der som kan assosieres med kjerneordene? Anta moren iløpet av pasientens første leveår måtte ha en operasjon og lå på sykehus 1 måned. Moren var i denne måneden fraværende for babyen. Babyen opplever fravær av mor som utrygghet. Altså det ene kjerneordet Helpless. Babyen var åpenbart også Alone. Ruined betyr omtrent “ødelagt”. For barn under 2 år er mors omtrent alt her i livet. Så Ruined kan også assosieres med denne hendelsen. Denne hendelsen er derfor en god kandidat som årsak til pasientens depresjon idag.

Vi vil også lete etter kandidat hendelser i familiehistorikken. Hvis eksempelvis en bestefar gikk konkurs og etter det endte som ensom og hjelpeløs er dette en kandidat hendelse.

Kanskje er det flere hendelser som virker sammen.

Min vurdering av bok og metode

Bokens tema er meget interessant. Både dette med å bruke språk og få så mye ut av det som mulig, og dette med arv av traumelidelser. Den er bra men ikke i samme klasse som Body keeps the score.

Body keeps the score genialitet var at den presenterer interessante forskningseksperimenter med åpent sinn. Med resultater og begrenset detaljtolkning. Mye i dette landskapet er ikke så godt kjent. Noe boken ikke legger skjul på. Jeg opplever innimellom episoder i eget liv der jeg relaterer det til et av eksperimentene i Body keeps the score. Og forstår litt mer av hva det var jeg opplevde.

Wolynns bok presenterer også mye forskning. Og det er bra. Boken er litt mer overfladisk selvhjelp. Spesielt metoden for å reparere traumer ble litt for lettvint for meg. Men jeg tror også at ord og språk spiller en stor rolle. Spesielt når det gjelder diagnose. Og også behandling. Hellinger og Klinghardt kaller dette omtrent “Truth statements”. Og det gjorde noe.

Metoden for traumeidentifikasjon har mye for seg. Uten at jeg hadde lest boken i det hele tatt var jeg inne på en liknende metode i bloggposten personlighetsavvik og barndomstraumer. Den bloggposten ble skrevet 12. desember 2021. Wolynn boken bestilte jeg på ebay 28. januar 2022. Det kreves altså at pasienten gjør et dypdykk i sin egen historie. Og også i sin families historie. Begge deler uansett nyttig for å finne ut av egen helse. Jeg har selv de siste 5 årene gått opp mange gamle stier i eget liv for bedre å forstå min historie. Og er igang med å gjøre det samme med familien. Slike øvelser er også terapi i seg selv. Og en tidsreise.

Deretter skal pasienten beskrive sin egen situasjon på en så kortfattet og treffende måte som mulig. Gjerne finne de 3 ordene. Også denne øvelsen er nyttig på flere måter. Med diffuse lidelser er det ofte vanskelig å sette ord på situasjonen. Bare det å si hvilke 3 symptomer som er de viktigste kan være vanskelig. Jeg vet dette så godt selv. Når dette skrives, slutten av mai 2022, er jeg i jobb og ting fungerer stort sett. Men har fortsatt endel ting å jobbe med. Muligens er mageproblemer det viktigste. Jeg har endel mageubehag spesielt i forbindelse med måltider. Magesymptomer har jeg hatt siden studiene, 1995. Det var først for omtrent 5 år siden jeg forsto magen var sentral. Det var mange år jeg visste jeg var syk men klarte ikke å single ut de sentrale symptomene fra bisymptomer. At en erfaren terapeut setter pasienten ned og forsøker å komme frem til de 3 ordene som er mest grunnleggende kan helt klart være en reell hjelp som kan gi resultater.

Mitt språk og min årsak

Som dokumentert på denne bloggen opplever jeg endel helseproblemer i voksen alder. Rundt 2010 var jeg ikke så frisk i det hele tatt. “Batteriene var tomme”. Idag mai 2022 er jeg mye bedre men fortsatt ikke 100%. Da jeg var liten var det endel avvik første og andre leveår. Altså helt tidlig. Det var avvik også etter dette men de to første årene er de viktigste. Det mest sentrale avviket var at moren min flyttet til en annen by for jobb da jeg var 3 måneder gammel. Det året så jeg henne bare i helgene. For små barn oppleves dette som traumatisk. Det påvirker hvordan hjernen utvikles. Jeg har alltid kjent historikken men forsto konsekvensene først etter å ha lest Bessel van der Kolk boken sommeren 2019. Etter det har jeg brukt mye tid på å gå opp helt tidlige barneår, og tiden før, med familie og andre som var tilstede da.

Etter å ha lest Wolynn sin bok har ett nytt moment kommet til. Et moment som skjedde før min tid.

La meg benytte språkmetoden på meg selv. Hvilke 3 ord eller uttrykk er dekkende, karakteriserende, for min situasjon idag og de siste årene? Begrepet anxiety hører man ofte. Altså angst. Jeg har ikke angst og har aldri hatt det. Rundt 2003 hadde jeg ett år der jeg opplevde lett depresjon. Nok til at jeg forsto hva sykdommen er. Det løste seg da jeg byttet jobb. Etter det har jeg ikke opplevd depresjon.

Jeg opplever å slåss mot vindmøller. Jeg er smart og disiplinert, forsøker å sove og spise riktig, jobber så godt jeg kan hver eneste dag, etc etc. Men allikevel er det veldig vanskelig å få reelle gjennombrudd. Det oppleves som nesten umulig å tjene nok egne penger, ha et varig kjærlighetsforhold osv. Ting som andre får til uten for store anstrengelser. For noen kommer ting mer av seg selv. Det gjør det ikke for meg. Jeg opplever det som Håpløshet.

Våren 2012 gjorde jeg en Gerson detox hjemme i 3 måneder. På egenhånd. Gerson er egentlig en kreft protokoll. Men fungerer også for andre ting fordi den virker ved leverdetox. Sentralt i protokollen er ferskpresset økologisk gulrotjuice, 1 glass hver time gjennom hele dagen, med Norwalk juicer. Man gjør også kaffe enemaer hver dag. Metoden hadde en virkning. En dag da jeg hadde lagt meg hadde jeg en visjon der jeg så

  • En film av en dame på en buss. Det var flere på bussen. Damen underholdt de andre og fortalte hun visste hun snakket for mye men hadde blitt bedre av denne uvanen i det siste. Altså mens hun satt og snakket og gjorde akkurat det hun sa hun ikke gjorde mer. Jeg tolket dette som et uttrykk for håpløshet.
  • Et erotisk eksplisitt bilde.

Da jeg studerte var jeg nr 1 og klar for det meste. Så ender jeg mutters alene på et lite småbruk. Det var forresten tidligere eid av kommunen og ble benyttet som fattigbolig for trengende. Jeg liker meg egentlig her. Men jeg vil jo videre. Ender jeg her eller kommer jeg meg videre? Jeg tror jeg kommer meg videre. Men er ikke sikker.

Ord nummer 2 er at jeg opplever meg selv som en egen rase. Ikke som et vanlig menneske. Eksempelvis er jeg elektrosensitiv. Jeg er ikke av de verst rammede. Jeg kan fint ta meg en tur til byen. Jeg kan fint sove hvor som helst noen netter. Men jeg kan ikke bo og sove permanent i en vanlig leilighet slik vanlige folk kan. Jeg har annerledes økonomi både når det gjelder inn og ut. Jeg må bruke mye penger på kosttilskudd og annet for helse. Noen ganger tenker jeg på det som en ekstraskatt. Jeg har problemer med mat og søvn. Ting som er gode og bare er der for de fleste andre. Og det å ha en mor. Og far. Muligens resonnerer nervesystemet mitt på andre frekvenser enn hos de fleste andre? De gangene jeg har hatt kjæreste har jeg vært friskere. Dette er sannsynligvis en del av kuren for meg. Men vanskelig å få når man må bo ute i skogen. Catch22. Håpløshet igjen?

Jeg er veldig mye alene. Men plages ikke av det.

Mine ord:

  • håpløshet
  • utenforskap
  • ensomhet

Hvilket av de 3 ordene er viktigst? Kanskje det er nr 2. Utenforskap. Jeg har alltid gått mine egne veier. Endel av utenforskapen trives jeg med. Jeg er ikke istand til å endre det og ønsker heller ikke endre det. Kanskje er jeg litt som en Hamsun karakter. Håpløshet kunne jeg godt tenke meg å endre.

Ok. Så var det min historikk.

Moren min var på plussiden smart (noe jeg også er), populær, utadvent, morsom (noe jeg også er). På minussiden var hun sta (noe jeg også er), litt for mye likestilling, kanskje ikke så gode instinkter, muligens bortskjemt. Hun ble forlatt av sin mann da jeg var 1 dag gammel. Da jeg var 3 måneder gammel forlot hun meg for en jobb. Dette er helt uvanlig å gjøre og naturstridig. De fleste mødre sloss med nebb og klør for å være nær ungen sin. Kanskje skjedde dette som et resultat av hennes eget traume da hun ble forlatt selv. Hun fikk lungekreft da jeg var 7 og døde 8 måneder senere. Kanskje hadde det gått bedre dersom hun hadde blitt hjemme med meg det første året. Denne hendelsen kan enkelt settes i forbindelse med Utenforskap. Så sant det ikke er juridiske eller fysiske årsaker har alle en mor. Ikke jeg. Hendelsen kan også lett knyttes til Ensomhet. Jeg mistet moren min, den viktigste personen.

Faren min er dessverre helt på trynet. Han arvet en stor gård og tapte alt på dårlige beslutninger. Moren min var vakker og smart. Han kunne hatt alt, men endte med en stygg amerikansk dame samt venne og familieløs nå i en liten leilighet i en småby. Heldigvis er det er lite i hans historie som resonnerer hos meg så langt. Men jeg må passe meg. Ikke gjøre tilsvarende feil selv. Heldigvis har jeg lite av det i meg.

Tilslutt familiehistorikken.

Moren min har 2 søstre. Den ene 5 år eldre. Den andre 5 år yngre. Egentlig var de 4. Den eldste hadde en toegget tvilling. La oss kalle henne Bo. Jeg har alltid kjent til hennes eksistens men ikke så mye mer. Hun hadde en medfødt hjerneskade. Hun bodde hjemme i rundt 10 år. Deretter bodde hun på en institusjon. Hun døde da hun var 14, i 1955. Denne datteren er et åpenbart punkt i en traumeanalyse. En hjerneskadet person kan betraktes som en egen rase. Altså noe jeg har følt på. En hjerneskadet person vil aldri kunne fungere med ande, i jobb eller på andre måter. Personen vil være en byrde. Hallo, Håpløshet. Hun bodde på en institusjon og var altså Alene.

Den ukjente datteren er muligens en rotårsak til det jeg opplever idag. I det minste en medvirkende årsak. I tillegg til det med moren min.

Rotschalk test og meg

Oppdatering søndag 5. juni. I Body keeps the score presenteres resultatene fra flere Rotschalk tester. To grupper barn, den ene med vanlig barndom, den andre med en eller flere traumatiske opplevelser, forelegges et bilde av en ganske normal situasjon. Eksempelvis en far som ligger på et rullebrett halvveis under en bil i gang med å reparere mens hans to barn står og ser på. Den yngste rekker faren en skiftnøkkel. Alle smiler og situasjonen er idyllisk. Den første gruppen opplever situasjonen som akkurat dette. Den andre opplever situasjonen som at datteren kommer til å slå faren i hodet med skiftnøkkelen og forsøke å drepe han ved å sparke bort jekken. Jeg opplever selv innimellom at jeg tolker situasjoner annerledes enn gjennomsnittet. Opplevde det senest igår da en venninne la ut et bilde på fb av mannen sin i et feminint forkle foran ovnen i ferd med å steke kotelett middag. De fleste så tilsynelatende dette som starten på en hyggelig middag og kveld hos dem. Jeg så det som et litt latterlig forsøk på ekstrem likestilling. “Hos oss er det mannen som lager mat og han kler seg tilogmed i kvinneforkle!”. Jeg ser ofte ser det mørke eller kompliserende i situasjoner og i mindre grad gleden. Det kan være et problem.

Tidssymmetrier

Oppdatering 12. juni 2022. Ved generasjonstraumer ser man ofte etter tidssymmetrier for å forstå hvilket familietraume forårsaket hvilke helseproblemer. Eksempelvis ser man ofte at helseproblemene for dagens pasient begynte da han/hun var lik gammel som tidligere generasjons person var da den traumatiske hendelsen skjedde.

Fødsel

Bo hadde en medfødt hjerneskade. Det begynte altså ut av mors liv, eller iløpet av de foregående 9 månedene. For meg begynte det også helt, helt tidlig i livet:

  • Jeg ble født med navlestrengen rundt halsen. Dette kan være farlig fordi barnet kan bli kvalt. Grunnen til at jeg vet dette er fordi det står i papirer fra fødselen.
  • Faren min forlot moren min dagen etter min fødsel, mens hun lå på sykehuset.
  • Hvordan de foregående 9 månedene vært for dem (og dermed meg) begynner man fort å lure.
  • Da jeg var 3 måneder gammel ble jeg forlatt av min mor.

Her er det faktisk en tidssymmetri. Da ting begynte å bli vanskelig for meg var jeg omtrent like gammel som Bo da hennes traume oppsto.

Bortgang

Bo døde da hun var 14. Da jeg var 14 gikk jeg på Bjørnegård ungdomsskole og hadde jeg vært deltidsansatt på Bærum Squash Center i omtrent 1 år. Jeg hadde fortsatt en spiseforstyrrelse. Da jeg var 16 år og 10 måneder flyttet jeg for meg selv til en hybel på Rykkinn. Det var våren i 1. klasse på Dønski videregående. Dette var bra for meg. Jeg normaliserte forholdet til mat. Jeg byttet til Valler videregående fordi jeg villa ta naturfag. Det 2. året på videregående fikk jeg meget gode karakterer. (Det 3. året ikke så gode fordi jeg var skolelei. Noe som egentlig er litt rart fordi jeg liker å gå på skole.) Det er en viss symmetri i at Bo forlot familien da hun var 14 og jeg flyttet fra familien da jeg var 16. Aldersforskjellen er bare 2 år. Ikke så mye.

Shaman Durek om traumer

Oppdatering 3. juli 2022. De siste ukene har jeg lest boken til Marthas kjæreste, Shaman Durek aka Durek Verret. Den heter Spirit Hacking. Han har en god mix av gener, fra Afrika, Haiti, USA etc. En helt annen bakgrunn enn meg. Og selverklært sjaman. Han skriver mye om hvordan man preges av traumer fra tidligere generasjoner. Sjamanene vet åpenbart dette selv om de ikke har lest Body keeps the score eller ACE undersøkelsen. Kanskje de har erfart det så mange ganger at de forstår det er reelt?

På side 155 er det et avsnitt om “Trauma”. Han beskriver noe av det samme som meg øverst i denne posten. Traumer virker forsterkende. Han forklarer det ved at traumer manifesterer som negative energier i kroppen som tiltrekker seg “spirits”. Som forsterker traumene. En annen måte å forklare det på er med dopamin. Han skriver også om traumers tilknytning til tid.

det-startet-ikke-med-meg-bilde02-durek-trauma
det-startet-ikke-med-meg-bilde03-durek-trauma
det-startet-ikke-med-meg-bilde04-durek-quantum-entanglement

Slekten

Oppdatert 21. juli 2022. Link til Nasjonalbiblioteket og boken.

det-startet-ikke-med-meg-bilde05-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde06-slektens-stamfar-bilde01
det-startet-ikke-med-meg-bilde07-slektens-stamfar-bilde02
det-startet-ikke-med-meg-bilde08-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde09-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde10-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde11-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde12-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde13-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde14-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde15-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde16-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde17-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde18-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde19-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde20-slekten
det-startet-ikke-med-meg-bilde21-slekten

Personlighetsavvik og barndomstraumer

Spor fra barndommen kan finnes i ens personlighet.

Egne barndomstraumer er ofte vanskelig å utforske. De skjedde for så lenge siden. Det kan være vanskelig å kartlegge det faktiske hendelsesforløpet. De som var tilstede da det sjedde kan være utilgjengelige. Kanskje tilogmed døde. Selv var man så liten. Kanskje husker man lite av det. Eller ingenting. Som i mitt tilfelle.

En innfallsport kan være å arbeide i motsatt retning. Se litt på egen personlighet i voksen alder. Med ett ærlig sinn. Besvar følgende:

  • Hva er karakteristisk for min personlighet? Hvilke personlighetstrekk hos meg varierer mest fra normalen?
  • Er disse avvikene sterke drivere i personligheten? Eller er de ikke så fremtredende?

Avvikende trekk kan være et resultat av avvik i oppveksten. Eksempelvis fra barndomstraumer. Er trekkene dominerende i ens personlighet, og ikke sekundære, vil det tilsi at avvikene i oppveksten var betydelige.

Hva er “normalen”? Ikke nødvendigvis det samme som gjennomsnittet i Norge. I denne posten betraktes allikevel normalen som gjennomsnittet.

En måte å begynne på er å liste opp de 3 viktigste avvikene. På godt og vondt.

For meg:

  • Jeg er veldig godt til å være alene. Jeg kan enkelt bo på en øde øy mutters alene i lang tid. Eller som nå – på et småbruk utenfor allfarvei der det sjelden kommer mennesker forbi. Jeg har ikke noe imot menneskelig kontakt. Tvet imot, jeg liker det. Men har jeg det ikke så er det ikke et stort savn.
  • Jeg har en sterk vilje og gir aldri opp. Jeg tror alle problemer har en løsning. Man må bare finne den. Jeg kan jobbe fra morgen til kveld i lang tid med å løse et problem og mister ikke motet.
  • Jeg går mine egne veier. Jeg er helt nødt til det, noe annet fungerer overhodet ikke for meg. Jeg bryr meg lite om hva andre synes om meg. Mange er opptatt av hvordan man oppfattes av andre. Jeg er ikke det. Jeg forstår ikke engang hvordan man bør oppføre seg for at man skal bli likt eller beundret av andre. Jeg tror også at for egen del blir jeg best likt dersom jeg er ærlig og er meg selv. Jeg gjør relativt ofte sosiale blundere. Uten at det går så mye inn på meg. Jeg er ikke flink til å lese andre. Dette siste jobber jeg med.

Oppdatering:

  • Oppdatering 17. desember 2021. Jeg liker muligens overwhelm.
  • Oppdatering 17. desember 2021. Jeg er veldig følsom for hudkontakt. Jeg er dårlig til å gi det, også dårlig til å motta det, men har veldig stort behov for det.

Er så disse 3 avvikene fra gjennomsnittet noe som gjennomsyrer min personlighet? Eller er de sekundære og kommer som ubetydelige tillegg til en personlighet som ligger nærme normalen? Slik jeg vurderer det er disse 3 trekkene ganske grunnleggende for meg. De påvirker i stor grad hvordan jeg innretter livet mitt.

Jeg har også andre trekk. Men de er nærmere gjennomsnittet. De er mer normale. Og derfor ikke et resultat av avvik i oppvekst.

  • Jeg er en tomannsvenn. Og god på det.
  • Jeg er ikke misunnlig. Jeg ønsker at familie og venner skal lykkes. Om ikke annet så ser jeg på det som en fordel for meg selv.
  • I et forhold har jeg lav toleranse for utroskap. Men jeg er ikke kontrollerende. Jeg ønsker genuint at partneren skal ha det bra, være lykkelig, utvikle seg til å bli smartere og vakrere og sterkere.
  • Jeg er ikke så flink til å huske på bursdager. Og forsøker ikke så mye heller. Men stiller opp for andre den dagen det gjelder. Jeg er lojal. Jeg er snill men ikke dumsnill.
  • Jeg har god hukommelse. Jeg glemmer lite og husker nesten alt.
  • Jeg er ikke spesielt god til å få andre til å føle seg vel i mitt nærvær.
  • Jeg er ikke god til å ta på folk. Eksempelvis gi en klem.

Neste skritt blir å se litt på barndommen. Forsøke å si noe om hendelser der kan ha forårsaket avvikene i personligheten. Det blir en annen post.

Denne posten var inspirert av et foredrag med Niki Gratrix på Immunedefensesummit, desember 2021.

Noen barndomstraumer er mer vanlige enn andre. Eksempelvis seksuelle overgrep. Jeg har aldri opplevd det. Men relativt mange gjør det. De som opplever samme type overgrep utvikler ofte samme type personlighetsavvik.

Min far forlot min mor dagen etter min fødsel. Han møtte opp på sykehuset og sa han hadde funnet en annen. Selvsagt et traume for min mor. Tre måneder etter min fødsel forlot hun meg for en jobb. Hun ukependlet til en annen by. Jeg ble boende hos hennes familie. Hun kom hjem i helgene. En tenåring ville sannsynligvis taklet dette. Men hos en 3 måneder gammel baby er det annerledes. Fordi hjernen og nervesystemet er ikke ferdig utviklet. Og det skjer under nær påvirkning av spesielt mor. Referanse: Body keeps the score av Bessel van der Kolk.

personlighetsavvik-og-barndomstraumer-02-fundamentale-sporsmaal

Hudkontakt

Oppdatering 17. desember 2021. Jeg er dårlig til å gi folk en klem eller annen form for hudkontakt. Jeg er også ganske dårlig til å motta en klem. Samtidig har jeg underskudd på hudkontakt. Hvis jeg dater en jente digger jeg all form for hudkontakt. Holde i hånden, ta på armen. Sove sammen med i skje eller holde i hånden eller på låret. Jeg har veldig følsomme håndflater. Hvis jeg holder noen i hånden føles det godt i hele kroppen. Det føles som en energitilførsel, som om jeg lades opp. Jeg utforsker disse tingene.

personlighetsavvik-og-barndomstraumer-04-hudkontakt-og-neurotransmittere
Hudkontakt og neurotransmittere.

If the touch we received as a young child was not tender, not enought, or did not express support and acceptance, a constant yarning, a skin hunger persists. Confusion in our body arises from the desire to reach out for touch, and yet the bigger fear of rejection. Aimie Apigian.

How our early environment will influence our brain and neurotransmitters. Touch is something that promotes serotonin. Can promote gaba. Mostly associated with serotonin. [PS: Enig. Både serotonin og gaba. Hudkontakt er både godt og avslappende.] Touch, depending on how much touch and what type of touch, and if it felt like it was supportive and enough, that experience goes into the neurotransmitters. And if not then what sticks around is this skin hunger. What is skin hunger? Skin hunger is also brain chemicals. Because when you do that you are going to get that release of serotonin and dopamin. So it sets up this confusion in the body. Do i reach out? Do i not? If i reach out i might get rejected. So i am not going to reach out. So you see all of this playing out. Behind the scenes are these brain chemicals that have become part of this experience. And certainly having low serotonin and low dopamin is going to make this type of situation happen even more. Because those levels make it even more difficult for them. It makes them feel more anxious about reaching out. They make them more depressed by assuming they are going to be rejected. So it is so beautiful how it is connected together. And that we can do something about it. [PS: Eksempel på en dårlig spiral. Det er en Survival of the fittest mekanisme. Lite hudkontakt som barn fører til lav serotonin nivå. Som gjør en urolig og usikker. Som igjen gjør det vanskeligere å initiere (og motta) hudkontakt med en annen person. Som igjen fører til lavere serotonin.] [hudkontakt er serotonin, sex er dopamin].

Oppdatering 20. mai 2022. Aftenposten 12. mai 2022. I et laboratorium i Oslo har forskere undersøkt effekten av foreldrenes mobilbruk foran babyer. I forsøket smiles og pludres det ansikt til ansikt mellom foreldre og babyer som sitter tvers overfor hverandre. Plutselig får foreldrene beskjed om å ta frem «mobilen» i ett minutt. Det vil si at de stirrer inn i egen håndflate. Alle babyene i forsøket får en stressreaksjon. Vi så en protestadferd hos alle babyene. I noen tilfeller måtte vi avbryte fordi babyene ble så fortvilet, også i «repareringsfasen», sier Tidemann. Spedbarn trenger kontinuitet, stabilitet og gjensidighet i samspillet med foreldrene: øyekontakt, speiling av ansiktsuttrykk og verbale uttrykk. Det er svært viktig for deres videre utvikling av sosiale og kognitive ferdigheter.

Barndomstraumer og dopamin

Barn utsatt for overgrep har større sannsynlighet for å foreta samme overgrep mot egne barn. Selv om de vet det er feil. Kanskje har det med en form for avhengighet å gjøre.

For et par uker siden var det førvisning av filmen Wisdom of Trauma. Den handler om psykologen Gabor Mate. Han er primært opptatt av to ting, traumer og avhengighet. Igår og idag hadde jeg en kort men interessant utveksling på facebook.

For meg, opp til nå, er avhengighet omtrent “noe jeg fortsetter å gjøre selv om jeg vet det ikke er bra for meg”. Eller kanskje “noe jeg ikke klarer å slutte med selv om jeg forsøker”. Jeg trodde avhengigheter var i stor grad bestemt av gener. Noen blir veldig lett avhengige, eksempelvis av narkotika eller sukker. En gangs bruk og de er hektet. De klarer ikke slutte og sprekker lett. Jeg har ikke dette problemet. Jeg har aldri vært avhengig av narkotika, alkohol eller sigaretter. Jeg har aldri hatt noen trang til å bruke det i særlig grad. Jeg kan slutte med det aller meste, relativt enkelt. Eksempelvis kan jeg relativt uproblematisk vannfaste i nærmere 40 dager.

Men kanskje er avhengighet mer enn som så. Hva med denne: “Kroppen og følelsene våre produserer kjemikalier. Som vi blir avhengige av. Så derfor gjenskaper vi ofte opplevelser som gjenskaper følelser fra oppveksten. Også.” Vi er med andre ord avhengige av dopamin, muligens serotonin.

I oppveksten utvikles hjernen. Det man opplever som liten setter store spor. Når man som voksen mimrer, føles det ofte bra: Husker da vi sparket foball bak huset alle somrene og tilslutt bygde egen fotballbane… Når man fremkaller slike minner aktiveres kretser i hjernen og det produseres dopamin og andre gode stoffer som føles bra.

Det er kjent at de som opplever seksuelle overgrep i barndommen har større sannsynlighet for å gjenta dette overfor egne barn. Selv om de vet det er galt. Kanskje er det fordi hjernen responderer med en kjent følelse, den som nå er hardwiret i hjernen etter det som skjedde i egen barndom. Jeg var på en traume workshop med IoPT. En av deltakerne, en dame på min alder, var tvilling med sin bror. Hennes foreldre ønsket egentlig bare ett barn på grunn av økonomi og annet, og helst en gutt. Konsekvensen var at hun ble hele livet behandlet som om hun ikke var god nok av sin egen mor, fra hun var helt liten. Hun var ikke flink nok, ikke pen nok osv. Hun fikk det fortalt, men fikk det i størst grad bekreftet av daglige blikk som hun godt visste hva betydde. Hun overlevde ved å gjøre alt det hun trodde foreldrene ville hun skulle gjøre. Hun var flink på skolen, gjorde husarbeid osv. Men klarte aldri å bli fri foreldrenes grep. Hun forble alltid morens datter som aldri var bra nok, også i voksen alder. Så fikk hun selv en datter. Og så gjør hun det hun vet er feil, det som har plaget henne selv hele livet. Hun behandler sin egen datter som om hun aldri er bra nok. Med det samme blikket som begge visste hva betydde. For meg var dette en sjokkerende fortelling. Hvorfor gjør man mot eget barn det man så inderlig vel vet er feil? Kanskje er det fordi hjernen gjenkjenner et mønster og produserer dopamin eller noe annet som føles godt, eller kjent og dermed godt, hver gang hun behandler sin egen datter som hun selv ble behandlet. Sporet ble lagt ned da hun selv ble traumatisert. Hjernen responderer med kjemikalier (dopamin?) når kretsen aktiveres og det gjør den når hun oppfører seg slik mot egen datter. På denne måten kan traumer gå i arv.

Min mor ble forlatt av sin mann på sykehuset dagen etter min fødsel. Han bare møtte opp og fortalte at han hadde funnet en annen kvinne og at han ville skilles. (Hva slags person gjør noe slikt?). Moren min og jeg dro fra sykehuset til gården i Bærum der hennes foreldre og yngste søster og hennes mann bodde. Vi bodde der den første tiden. Men etter 3 måneder dro moren min til Tønsberg for å arbeide som dommerfullmektig. Det neste året bodde hun i Tønsberg i ukedagene og kom hjem til meg i helgene. I ukedagene var jeg hos hennes eldste søster på Hosle på dagtid og hos hennes yngste søster på gården på kveld og natt. Dette er ikke bra for et lite barn. Man mister den primære omsorgspersonen. Har heller ikke en fast annen person. Man får heller ikke morsmelk. Dette setter sine spor, også i hjernen. Jeg har da også opplevd å bli uforklarlig syk i voksen alder, det er det denne bloggen handler om. Poenget her er: det moren min gjorde da hun forlot meg er egentlig helt naturstridig. Mødre flest nekter å forlate sine barn og vil slåss med nebb og klør for å være hos dem. Vi har alle sett naturfilmer der dette demonstreres igjen og igjen. Det er noe som er nedlagt i oss, et instinkt. Hvorfor gjorde moren min noe som er så naturstridig? Kanskje ble hun selv forlatt da hun var liten, et spor ble lagt ned i hjernen og hun ble på en måte avhengig av følelsen? Jeg har ikke sjekket denne historikken men det er noe jeg må gjøre. Eller holdt det med det hun selv beviselig opplevde, da hun ble forlatt på sykehuset 3 måneder før? Kanskje fikk hun sporet lagt ned iløpet av den hendelsen. Hun ble selv forlatt. Og så forlot hun meg.

Kanskje er det slik at hjernen produserer dopamin ikke nødvendigvis bare når noe føles bra. Kanskje holder det at noe føles kjent.

Og hva med meg? Kommer jeg til å forlate min kvinne eller mitt barn? Vi får se. Jeg tror ikke jeg har gjort det så langt. Jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det. Men hjernen er en kompleks maskin og ikke så godt forstått.

Oppdatering 25. juni 2021. Stockholmsyndromet. Kidnappingsofre ender etter noe tid med å sympatisere med sin overgriper. Moren min ble forlatt. Og 3 måneder etter var det hun som forlot.

Oppdatering 25. juni 2021. Kreftlegen Ryke Geerd Hammer. Han mener traumer fører til endringer i hjernen, som igjen kan føre til sykdom som kreft. Han opplevde å miste sin sønn i en bilulykke. Etterpå fikk han selv kreft. Han mener at det var en sammenheng mellom traumet han opplevde som følge av tapet, og sykdommen han selv ble rammet av under ett år senere. Han begynte å studere hendelsen og kom frem til at traumer kan sette spor i hjernen som kan sees på hjernescan. Hammer grunnla New German Medicine, var kontroversiell, levde siste del av sitt liv i Norge. Moren min ble forlatt dagen etter min fødsel. Og fikk lungekreft og døde 8 år senere.

barndomstraumer-og-dopamin-03-gran-aarringer-20210209_161705

Oppdatering 30. juni 2021. Idag hørte jeg på et foredrag med Nicole Avena på advancedantiaging summit. Hun forsker på avhengighet. Det ble nevnt at avhengighet er forskjellig fra person til person og bestemt blant annet av gener. Avhengighet er gjerne et resultat av at hjernen produserer dopamin ved bestemte stimuli. Det er 5 forskjellige dopamin reseptorer (D1-D5) og en av dem, DRD2 (Dopamin Receptor D2), tror man spiller en rolle for avhengighet. Bestemte variasjoner her (phenotypes) kan gjøre en person mer utsatt for avhengighet. Jeg ønsket å kunne si noe om min versjon av denne reseptoren. Et gen ANKK1 påvirker DRD2 reseptoren, og spesielt ved posisjonen rs1800497. Sjekket mine 23andme rådata. Jeg har:

  • rs1800497, 11, 113270828, GG. Altså G/G varianten.
barndomstraumer-og-dopamin-04-drd2-dopamin-reseptor-taql-a-variant-ankk1-gene-snp
Variasjoner i ANKK1 genet, spesielt ved rs1800497 posisjonen, påvirker dopamin reseptoren D2. Jeg har den “vanlige” varianten her, GG. Det er derfor ingenting her som tilsier at jeg er utsatt for avhengigheter. Det stemmer med virkeligheten – jeg har aldri hatt bestemte avhengigheter. barndomstraumer-og-dopamin-04-drd2-dopamin-reseptor-taql-a-variant-ankk1-gene-snp

To områder i hjernen, Substantia Nigra og Ventra Tegmental Area produserer dopamin. Substantia Nigra er i “brainstem” altså reptilhjernen som befinner seg rett på toppen av ryggraden, nederst i hjernen. Parkinson pasienter opplever at antall neuroner i substantia nigra reduseres.

barndomstraumer-og-dopamin-06-substantia-nigra-black-matter-dopamin-sort-substans
barndomstraumer-og-dopamin-06-substantia-nigra-black-matter-dopamin-sort-substans

Vi ser at Substantia Nigra er et område som forbinder reptilhjernen (sult, kulde) med hundehjernen (glede, sorg – og avhengighet?) ved at dopamin produseres i reptilhjernen og transporteres til områder i hundehjernen via kanaler. Kanskje går det dopamin til thalamus området?

Oppdatering 2. juli 2021. Dr. Aimie Apigian snakker mye om barndomstraumer og hvordan de påvirker en person i voksen alder. Mitt tilfelle, som var i tiden fra jeg ble født til jeg var 1 år, er et tilfelle av tidlig barndomstraume. Jeg husker jo ingenting fra denne tiden selv. Bare registrerer at jeg får fysisk, diffus sykdom i voksen alder. Som stemmer med det man vet barndomstraumer kan føre til.

Aimie Apigian: How cultural conditioning paves a pathway to the freeze response. Hun skriver om hvordan mødre i dyrerikt instinktivt vet hva de skal gjøre under fødsel og oppfostring av sine små. Og at vi mennesker også besitter disse instinktene men kompliserer det ved all støyen. Små barn påpeker og korrigere utrygghet og mangler ved gråt. Foreldrene setter barn opp for traumer dersom de ikke tar opp barnet når det gråter.

Aimie Apigian: How your attachment style affects the 3 states of your nervous system. Under svangerskapet er barnet knyttet fysisk til moren på så mange måter. Blant annet er barnet omsvøpt av morens nervesystem i magen. Vi vet at mennesker har 2 (eller flere) hjerner, inkludert i magen. Kanskje har denne hjernen som sentral oppgave å påvirke fosterets utvikling ved elektriske felt. Når barnet fødes er nervesystemet delvis lagt ned fysisk (hardware). De neste årene installeres nervesystemets software. Barnet så langt har kun hatt en påvirkning, moren. Så barnets nervesystem er innstilt på morens frekvenser og hormoner. Barnets beste overlevelsesmulighet er å bygge videre på forbindelsen til moren. Hennes tilstedeværelse og oppmerksomhet, “attachment”, er helt sentral. Vi vet at man deler bakterier og andre mikrober med de man bor sammen med. Kanskje deler man også elektriske felt fra hjerte, hjerne og andre organer.

Both external or internal stress will increase the amount of relational regulation needed to develop a secure attachment. Jeg er muligens å anse som adoptert. Early life experiences affect receptors, neurotransmitter levels, brain structure, epigenetics, the microbiome, immune system and homeostasis maintenance. (Opendak et al, 2016; Andersen & Teicher, 2008; Bale, 2015; Blakemore & Mills, 2014).

Oppdatering 23. juli 2021. De siste dagene har jeg hørt på biologyoftrauma summit med Aimie Apigian. Idag var det et intervju med Tricia Nelson om forholdet mellom mat og dopaminrespons: Addiction to dopamin hit with emotional eating. Så bra. Jeg er ikke så plaget av følelsesspising (emotional eating). Men mange er, spesielt kvinner. Det å ta utgangspunkt i et relativt enkelt forståelig fenomen belyser også andre mer komplekse dopamin fenomener.

Intervjuet begynner med at Tricia forteller at hun ble seksuelt misbrukt fra hun var rundt 5 år til rundt 10. Av et kvinnelig familiemedlem. Som også selv hadde vært seksuelt misbrukt som liten. (Så her presenteres en omfattende problemstilling bare det første innledningsminuttet). Dette førte til omfattende problemer med mat:

  • Hun var lei seg. Og spiste for å føle seg bedre. Mat, og gjerne usunn mat med mye karbohydrater, gir en dopamin respons.
  • Som barn opplevde hun seksuell oppmerksomhet. Hun spiste for å bli tykk og mindre attraktiv for å slippe dette.
  • Hvis hun mente hun fortjente belønning spiste hun.

Forløpet gjorde henne hyperseksuell. I tenårene brukte hun mye tid på å masturbere og spise. Hun visste det ikke var riktig men klarte ikke la vær.

Etterhvert snakkes det om morsmelk. Denne maten, samt samværet med moren, er dopaminstimulerende hos barnet. Det føles godt på alle måter. Denne perioden med morsmelk utvikler dopaminsystemet hos barnet. Hvis man ikke får morsmelk og mors nærhet utvikles dopaminsystemet ikke optimalt. Kanskje kan det arte seg som positive følelser på stimuli de fleste opplever som negativ. Og derfor unngår. Jeg tror dette er tilfelle for meg.

Mitt avvik: jeg opplever ofte en følelse av “overwhelm” og opplever det som en også positiv følelse. Jeg trives med å ha mye å gjøre, og jobbe hele dagen. Jeg opplever overwhelm når jeg rett og slett synes at det er for mye å gjøre og forstår at jeg ikke rekker alt. Responderer min hjerne med dopamin da? Isåfall forklarer det hvorfor jeg ofte gjør det.

Hvorfor kan overwhelm utløse dopamin? Et lite barn som ikke gis nok oppmerksomhet havner typisk i overwhelm ofte. Eksempelvis hvis barnet gråter og ingen tar det opp. Gråten er barnets eneste mulighet til å hjelpe seg selv. Når ingenting skjer er ungen hjelpeløs og opplever overwhelm. Når dette skjer ofte styrkes denne følelsen i hjernen. Og den vil lettere og lettere utløses. Ikke usannsynlig av dette var situasjonen for meg. Overwhelm er en vanlig følelse blant de med barndomstraumer.

Hvorfor opplever jeg lett overwhelm?

  • Jeg påtar meg mye. Spesielt trives jeg med å skulle gjøre alt selv. Jeg skal male huset, bygge bad, reparere bilen selv, lære meg Windows Server og kanskje også ett nytt dataspråk, lage min egen backup, drive eget firma, dyrke egen mat osv. Tilogmed opplever jeg en runde i jordskifteretten som positivt. Jeg opplever dette positivt fordi da har jeg muligheten til å lære nye ting. Og jeg opplever mestring. Også utenforstående påpeker at jeg har “masse å gjøre”.
  • Har jeg et feilfungerende dopaminsystem som gir belønning på feil stimuli? I min barndom hadde jeg ikke ett eller to år med morsmelk og ammetid. En periode som utvikler dopaminsystemet. Så det er sannsynlig at mitt dopaminsystem ikke er riktig utviklet. Jeg opplever behag der andre kanskje opplever ubehag. Eksempelvis av overwhelm. Andre unngår derfor å sette seg i slike situasjoner. Men ikke jeg.
  • Opplever jeg overwhelm ved mindre belastning enn andre? Jeg fikk sannsynligvis lite oppmerksomhet i mitt første leveår. Fordi jeg hadde ikke en primær omsorgsperson. Kanskje ble jeg ikke tatt opp av vognen når jeg gråt. Da blir overwhelm kretsene i hjernen styrket og man havner lettere i overwhelm.
  • Noen ganger dukker det opp ganske uforutsette hindringer på veien som bidrar til følelsen. Eksempelvis mus i huset som er vanskelig å få ut. Det forstyrrer søvnen, noe som igjen forplanter seg til arbeidsdagen. Er det noe ved meg som gjør at slike ting dukker opp? Noe med min “omgivelsesgenetikk” eller “aura”? Samtidig – kanskje skjer det egentlig for meg og ikke mot meg. Jeg vet ikke.

Mitt åpenbare traume var at far forlot min mor rett etter jeg ble født. Og min mor forlot meg da jeg var 3 måneder fordi hun skulle jobbe i en annen by. Dette første året av mitt liv fikk jeg ikke tilstrekkelig morsmelk eller nærhet til en primær omsorgsperson. Jeg mistenker at dette førte til et feilfungerende dopaminsystem, og gjentatte episoder med overwhelm.

Ett annet åpenbart karaktertrekk jeg har som voksen er at jeg trives godt alene. Jeg kan godt bo alene på et småbruk på landet uten å se folk på ukevis. Tiden går med jobb, lese bøker, jobbe fysisk utendørs etc. Jeg er litt ensom, men ikke så mye. Jeg tror mange andre hadde blitt ganske gale av en så ensom tilværelse. Hvorfor takler jeg dette bedre enn andre? Helt sikkert fordi jeg var ensom som helt liten. Det å være ensom føles bra for meg, det føles ikke kjipt. Jeg har et dopaminsystem som kanskje gjør at jeg føler meg bra når jeg er ensom.

Så hvordan kommer jeg ut av en situasjon der jeg har for mange oppgaver og løse tråder (overwhelm) og bor mutters alene på landet (ensom)? Mitt instinkt er å gjøre det på egenhånd, ved å ha gode arbeidsdager. Jobbe meg ut av situasjonen. Men kanskje er ikke dette riktig. Kanskje blir det feil å tro at jeg løser mangel på menneskelig kontakt alene. Kanskje er mer menneskelig kontakt en nødvendig del av løsningen.

ADVARSEL: DENNE FILMEN HAR ET SKREMMENDE OVERRASKELSESMOMENT: Hvordan traumer former barnehjernen. Dag Ø. Nordanger, rstsvest. Filmen har en overraskende sjokkeffekt etter 1min og 11 sek med bilde og høy skremmende lyd. Nordanger sier dette demonstrerer fight-flight. Feil, det demonstrerer freeze. Effektens natur, overraskelsesmomentet og den korte tiden gjør at kroppen ikke engang rekker å produsere adrenalin og kortisol. Dette er en video mange traumatiserte ser og det er uprofesjonelt å ha med sekvensen. Samtidig som den tolkes feil. Norske helsevesen er et usedvanlig dårlig sted å gå dersom man vil bli frisk.

barndomstraumer-og-dopamin-02-kubber-gran-spredt-20210209_161622

Oppdatering 23. juli 2021. Jeg snakket med KEAC laboratorium på telefonen for noen uker siden. De kan se på min oat test at moren min ikke hadde hatt et enkelt liv. Noe jeg også begynner å lure på.

Oppdatering 27. juli 2021. Jeg har alltid vært litt selvplager. Har alltid vært disiplinert når det gjelder trening og skole. Jeg spilte utallige fotballtimer alene for å bli god til å skyte osv. Og gjort endel andre ting som ikke mange oppfatter som lystbetont. En nær venn sa en gang i tyveårene “du er litt selvplager”. Men jeg trekkes automatisk mot slik aktivitet. Jeg var plaget i helt tidlig barndom da jeg ble forlatt. Og nå oppsøker jeg slike situasjoner fordi det gir meg en dopamin stimuli. Litt skummelt, egentlig. Konsekvensen på lang sikt er at man blir sliten. Kanskje havner man nervemessig i en kronisk “freeze” respons (dorsal vagal).

Oppdatering 25. august 2021. Thor gruppen på fb 23. juli 2021. Kan barndomstraumer føre til overvekt? Isåfall hva er mekanismen?
C-kvinne: Barndomstraumer fører til at man i voksen alder har blant annet kan få problemer med stressregulering, som i mitt tilfelle med diagnosen kompleks PTSD. Når jeg står i situasjoner med stress eller opplever angst, som trigger samme hormoner, blir jeg fort overveldet, og veksler mellom frys-fluktmodus, og utskillelse av stresshormoner fører igjen til svært svingende insulin fordi kroppen skal kompensere for en “farlig situasjon”, som i sin tur trigger sult eller søthunger. Slik har jeg forstått det værtfall, og jeg har selv vært i kategorien overspiser, mat for trøst, belønning, sorg, glede osv… mat ble flukt.
PS: Ja. Stress fører til at kroppen danner blodsukker (fra leveren) slik at man har energi til å løpe e.l. Også hormonet kortisol øker, det øker også energinivået. Økt blodsukker fører til økt insulin. Mye stress og man blir mer utsatt for diabetes, og også andre sykdommer der inflammasjon er en årsak. Yoga er bra. Og å lære seg helt enkle pusteteknikker man tar når stresset kommer. En god innpust, og så utpust som varer lengre enn innpusten, gjør at man kommer i parasympatetisk og ut av stress.
PS: I linken står det også at amming beskytter mot overvekt. Pga gir bedre tarmflora. I videoen jeg linket til under Anette sitt svar ovenfor snakker de om hvordan amming utvikler dopaminsystemet i hjernen. Så hvis man ikke ammer får man ikke riktig utviklet dopaminsystem. Konsekvensen er at man får “kick”, altså en dopamin sprut, av feil ting. Eksempelvis av usunn mat. Eller som i mitt vedkommende av “overwhelm” situasjoner. Der du har for mye å gjøre og mange løse tråder. De fleste opplever det som ubehagelig og unngår det.

Oppdatering 26. september 2021. Knivdrama på jobb. Roy Løseth har vært sykmeldt siden hendelsen. Han snakker om alle reaksjonene i kroppen som viljen hans ikke får gjort noe med. Jeg får ikke sove og tar tabletter mot kvalme. Jeg får senebetennelse, fordi jeg er så anspent. Det er en panikkfølelse, kroppen forteller at jeg er i fare.

Oppdatering 3. oktober 2021. Min venninne Siri Halle i VG 3. oktober 2021 om spiseforstyrrelse hos idrettsutøvere, jeg var aldri mett. Min spiseforstyrrelse begynte etter en uskyldig fotball leir ca 1983 i regi av Vi Menn, med besøk av Egil Drillo Olsen. Noen spillere fra mitt favorittlag Liverpool var trenere, jeg tror muligens Phil Neal og Roy Clemens. Jeg tror jeg var ekstra disponert pga traumer i tidlig barndom. Det skulle lite til å vippe meg i feil retning. Drillo hadde et foredrag om viktigheten av sunt kosthold. Det var nok. Traumer gjør at grunnleggende instinkter/ferdigheter svekkes. Eksempelvis sultfølelsen, tolkning av denne, forståelsen av at mat er viktig. Kanskje også behaget ved å spise. Mat er jo noe som smaker godt, gjør godt og gir styrke. Måltider er noe de fleste gleder seg til. Slik jeg husker det nå var grunnen til at jeg slanket meg primært ett ønske om å bli tynn. Jeg trodde jeg var litt tykk og så ikke hvor tynn jeg etterhvert ble. Det hele startet som sagt etter et foredrag fra fobildet Drillo. Motivasjonen var muligens også ett ønske om bedre idrettsprestasjoner. Jeg flyttet for meg selv et måneds tid før jeg fylte 17, til en hybel på Rykkinn. Etter det forsvant mine spiseproblemer.

Oppdatering 26. oktober 2021. Både VG, Dagbladet og Aftenposten har denne høsten artikkelserier om spiseforstyrrelser i idretten, spesielt langrenn. Etter Siri artikkelen i VG har det kommet mange flere. Spesielt Dagbladet går langt tilbake i tid og forsøker å forstå årsak. 1977 – året da spiseproblemene startet. En ny landslagsledelse innførte nye ideer, med økt fokus på kosthold og såkalt optimalisering av vekt. Målet var å skape profesjonelle langrennsløpere som var best på alle detaljer og ikke minst: best på helheten. I 1982, fem år seinere, jublet det norske folk for tre av fire gull for skijentene i ski-VM i Oslo, samt storeslem i verdenscupen sammenlagt. Ingrid Kristiansen: Slankepresset i norsk langrenn skjedde da alle disse gamle, som jeg, forsvant ut av langrennslandslaget mot slutten av 1970-tallet. Da kom det inn en ny landslagsledelse. I åra som fulgte var det mange som hadde spiseproblemer, sier hun til Dagbladet – og legger til: Dag Kaas kom inn som juniorlandslagstrener i 1977. Han innførte nye ideer og ble en trenerlegende gjennom de påfølgende åra, i kraft av å bli både elitelandslagstrener, sportssjef og landslagssjef i det som sportslig sett var en gullalder for norsk kvinnelangrenn. Dagbladet: Som 18-åring vant Sissel Bjerkenås gull i skisporet i junior NM på Voss i 1978. Etter dette var hun gjennom alvorlig og langvarig spiseforstyrrelser. Eli Irene Husum var et supertalent i langrenn da hun som norgesmester ble tatt ut på juniorlandslaget i 1982/83. Lene Grane (Pedersen) kom inn på juniorlandslaget 2 år etter Husum. Fikk hjelp av Trude Dybendahl Hartz. Ingrid Kristiansen. Dag Kaas. Dagbladet serien En syk skinasjon. VG: Marit Bjørgen bok Vinnerhjerte. Aftenposten, Øystein Pølsa Pettersen. Emilie Fleten, Pål Golberg. Kommentar: et miljø med en langvarig ukultur. Løpere ender med spiseforstyrrelser etter påvirkning fra medløpere, direkte og indirekte press fra ledelse og fra ønske om å gå fortere på ski. Noen tippet over, men ikke alle. En ting man kan lure på er om de med tidligere traumer var mer utsatt for å tippe over.

En senskade av spiseforstyrrelser kan være benskjørhet. Kan måles i DEXA helfigur røntgenapparat. Jeg tok panoramabilde røntgen av kjeven 3. august 2018, hos SpesDent i Oslo. Jeg var i England hos tannlegen Helene hos Elite Dental Clinic 5. oktober 2018. For å få hennes vurdering av en eventuell kavitasjonsoperasjon. Hun så røntgenbildet og kommenterte at benvevet så porøst ut. Hun sa noe om at det så ut som en kvinnes benvev, ikke en manns.

Oppdatering 5. oktober 2021. Frykt er en sterk driver for menneskelige beslutninger. Vi ser det både ved corona vaksineringen, og ved ikkevestlig innvandring. De to fenomenene har en slående likhet. La meg utdype.

I disse dager er de fleste i Norge vaksinert mot corona. Med dobbel dose. Helt etter boka. Vi vet alle at corona er farlig for de med nedsatt eller på andre måter feilfungerende immunsystem. Mens friske personer nesten ikke får symptomer i det hele tatt. Vi vet alle at vaksinen er hasteutviklet, eksperimentell, og med uventede bivirkninger på kort og sannsynligvis også på lang sikt. Allikevel sier nesten hele den norske befolkningen ja til vaksinen. Hvorfor? Fordi de er redde. Medier og Stat og andre autoriteter sprer frykt så godt de kan, så ofte de kan. Mediene viser bilder av folk som ikke får puste, i sykesengen med kroppen full av slanger. osv. Den primitive delen av hjernen vår, frykt senteret, overstyrer den rasjonelle delen.

Norge har i flere tiår opplevd en massiv ikkevestlig innvandring. Den viktigste mekanismen er familiegjenforening. Disse landene er gjerne muslimske og har en helt annen religion og kultur enn oss. Norge, og spesielt Oslo, er massivt forandret på kort tid. Jeg vet godt hvordan Norge var på sent 80 tall og 1990 og det var helt annerledes. I Oslo har det vanligste guttenavnet vært Muhammed i flere tiår. De fleste barneskolene har nå norske barn i minoritet. Muslimske kvinner undertrykkes eksempelvis ved egne klesregler som hijab som gjør det vanskelig for de å delta i arbeidslivet og ellers i samfunnet. Hijab er i Oslo vanlig også på muslimske småjenter. Dette er tegn som er enkle å observere i bybildet. Ytringsfriheten settes stadig på prøve eks Muhammed tegningene (Lars Vilks døde akkurat i en bilulykke). Kriminalitet. Overfallsvoldtekter – jeg visste ikke hva begrepet betydde før rundt år 2000. I 2011 var det en epidemi av overfallsvoldtekter i Oslo. De vil bo her men hater livsstilen vår. Osv. Allikevel sier de fleste ja til innvandring. Hvorfor? Dette er, som med corona vaksinen, også på grunn av frykt. Frykt for hva? Rett og slett frykt for å bli kalt rasist. Denne frykten er så sterk at man velger å lukke øynene for innvandringens problemer og akseptere. Da vil man ikke kunne bli kalt rasist. Og den verste frykten slipper taket. Flest kvinner sier ja til innvandring så kanskje de er enda sterkere drevet av frykt enn menn. Den mannlige og kvinnelige hjernen er ikke identiske. Folk er så redde for å bli kalt rasist at de er villige til å utslette seg selv.

Frykt er en sterk driver for menneskelige beslutninger.

Oppdatering 7. oktober 2021. Den svenske provokatøren og kunstneren Lars Vilks døde i en bilulykke for noen få dager siden. Han provoserte verdens muslimer ved å tegne profeten. Rundt 2010 var det i Sverige en greie å plassere hundskulpturer i rundkjøringer. Vilks bidro ved å lage en tegning og hans hund hadde profetens hode. Det tok ikke lang tid før han ble truet på livet av verdens muslimer. Han ble forsøkt drept flere ganger og levde under politibeskyttelse. Nå når han er død er det liten vilje i norske medier til å trykke hans tegning. Selvsagt på grunn av frykt for represalier. Frykt trumfer åpenbart ytringsfrihet. Aftenposten er et hederlig unntak.

I terapi 3

Ved kronisk sykdom er det ofte mange rotårsaker. Ofte ender man med at de viktigste er på det psykologiske området. Jeg er igang med å se på hvilke slike faktorer som har påvirket mitt sykdomsforløp, og hva jeg kan gjøre for å behandle det.

Som det står mye om på denne bloggen opplevde jeg uventet helseproblemer i voksen alder. Noe er av åpenbart nevrologisk art – søvnproblemer og elektrosensitiv. Jeg har også hatt mye problemer med fordøyelse. Årsaken her kan også gjerne være nevrologisk. Det er kjent at autister, en kognitiv, nevrologisk lidelse, også har problemer i magen.

Jeg tror det er et sett av årsaker til at det hele utviklet seg for min del. Men en hovedårsak tror jeg ligger i et traumatisk første leveår. Barneårene er de viktigste formative årene og jo tidligere, jo viktigere. Mine far forlot min mor da hun var på sykhuset rett etter fødselen. (Hvem gjør noe slikt?) Man må kunne lure på om hvordan de foregående 9 månedene hadde vært for de, moren min, og meg spesielt. Faren min har brutt all kontakt med egen familie, og moren min døde da jeg var 8, så jeg har dessverre ikke god informasjon om denne tiden. Etter fødselen flyttet vi til familiegården i Bærum, der vi bodde hos mine besteforeldre og tantefamilie. Moren min er jurist og da jeg var 3 måneder begynte hun i ny jobb i Tønsberg, som dommerfulmektig. Hun ukependlet mellom Oslo og Tønsberg – var bare hjemme hos meg i helgene. I ukedagene var jeg hos hennes to søstre – hos den ene på dagtid og den andre på kveldstid. Dette varte i 1 år.

Jeg tror at dette fraværet av mor i første leveår er en viktig rotårsak til mine helseplager i voksen alder. Dette er noe jeg har blitt klar over de siste par årene, siden omtrent 2018. Nervesystemet utvikles på stimuli, litt på samme måte som en muskel. Bare at her er ikke stimulien vektløfting, men sensorisk (visuelt, lyd, berøring, lukt, smak etc). Når små barn ikke har en primær omsorgsperson å forholde seg til opplever de utrygghet. Dette gjør at nervesystemet utvikles på en ikkeoptimal måte.

Nervesystemet er helt sentralt for alle kroppslige funksjoner fordi dette er et styresystem for organer og annet. Informasjon og tilbakemeldinger går over nervesystemet. Hvis et organ ikke fungerer optimalt behøver det ikke være organet som er defekt. Istedet kan det være feil i nervene som kontrollerer organet. Hvis en bil ikke starter kan det være noe galt med startmotoren – eller det kan være startmotoren er ok men at den ikke får riktige strømsignaler. Ved lavt stoffskifte er man rask med å si at skjoldbruskkjertelen ikke fungerer. Kanskje er den ok men nervesignalene ikke gode. Feil i nervesystemet kan dermed føre til varierte plager. Jeg ble for alvor klar over dette etter å ha lest boken “Body keeps the score” av Bessel van der Kolk. Det er også gjort en stor undersøkelse, ACE studien (Adverse Childhood Event) der det dokumenteres at man er mer utsatt for sykdom i voksen alder dersom man har opplevd traumer i barndommen. Mange mener det er en sammenheng mellom barndomstraumer og positiv kryptopyroluria (HPU – Hemopyrolaktam-uria) jeg har testet positivt på dette.

Jeg har skrevet mer om dette andre steder på bloggen. Når dette skrives, mars 2021, er jeg midt i en prosess der jeg hele tiden lærer mer om disse problemstillingene. En viktig faktor her er – hva gjør man for å bli bedre? Rett og slett få bedre helse og bedre funksjon. Terapilandskapet ser litt ut som – det er mange mulige terapier men ingen fasit på hva som vil fungere. Man må rett og slett prøve seg litt frem.

Et problem med å behandle traumer fra de første leveårene er at man ikke husker noe fra denne tiden. Man må eksempelvis høre med andre som var tilstede og eldre for å få klarhet i hendelsesforløp.

Når man har diffuse lidelser og går til legen ender det ofte med at legen ikke forstår så mye og anbefaller deg å ta kontakt med en psykolog. Denne beskjeden fikk jeg flere ganger da min helsereise begynte, i årene rundt 2010. Tilslutt tenkte jeg at ok la meg teste psykolog og se hvordan det fungerer. I 2012 gikk jeg til terapi hos to forskjellige psykologer: Anne Brit Sylvareik, som er noen år eldre enn meg. Og Per Frick Høydal som er enda noen år eldre. (Disse to løpene er terapi 1 og 2, mens dette blogginnlegget er altså om tredje terapiforsøk). Jeg likte begge to godt og jeg likte å gå til dem. Men ingen av dem var istand til å løse mine problemer. Det var hyggelige og interessante møter men heller ikke så mye mer.

Hos begge var mye basert på samtaleterapi. Sylvareik hadde også fysiske øvelser. Når man ikke bare prater men er over på det mer fysiske hos psykologen kalles det ofte somatisk behandling. Sentralt er mindfullness øvelser. Og i dette tilfellet også TRE – Trauma Release Exercise. Jeg liker alt dette. Men følte at det ikke løste mine problemer. Nå i etterkant, når dette skrives, tror jeg somatisk behandling har noe for seg for meg. Men det er en komplisert behandlingsform som må gjøres riktig for at det skal fungere. Det har lav risiko.

Jeg har også gått til kraniosakral terapi, hos Trine Hamnvik. Dette hadde en merkbar effekt etter hver behandling, men ikke permanente endringer.

Jeg vet jeg har et underskudd på kroppskontakt. Rett og slett hudkontakt. Jeg er ikke så flink til å ta eller bli tatt på, bortsett når jeg er i et kjærlighetsforhold. Da liker jeg blant annet hudkontakt hele natten igjennom når man sover. Jeg vet at jeg kan massere meg selv på punkter i hodet, spesielt pannen, og det føles bra. Så summasumarum lurer jeg på om en form for berøringskontakt er verdt å prøve. Jeg leste litt på nettet om “neuroaffektiv touch”. En terapiform utviklet av Aline LaPierre og Lawrence Edwards.

Rett før jul ringte jeg Sylvareik og fortalte om de nye tingene jeg hadde oppdaget rundt første leveår. Og spurte hva hun syntes om nevroaffektiv touch. Hun ba meg kontakte Cecilie Jørner. Hun hadde dessverre ikke tid og ba meg kontakte Therese Clemetsen. Som satte meg opp på en time. Therese jobber med neuroaffektiv touch og somatisk experiencing.

Den første timen gikk vi gjennom det viktigste i min helsehistorie. Deretter prøvde vi neuroaffektiv touch. Jeg lå på en benk og hun berørte hodet og deler av kroppen med hendene. Jeg merker med en gang at berøring i hoderegionen er veldig behagelig og muligens fundamentalt. Så dette var veldig spennende.

To uker senere hadde vi en ny time.

Dessverre var det brukt antibac i rommet av han som brukte rommet før oss. Jeg er sensitiv for kjemikalier og merket det med en gang. Tror ikke Therese har så mye erfaring med slike sensitiviteter så vi brukte litt tid på å snakke rundt det. Hun syntes det var bra jeg sa ifra fordi det har med grensesetting å gjøre.

Vi gjorde en enkel test av nervesystemet, der hun berørte mine håndflater med sine håndflater. Jeg merker at berøring i håndflater, sannsynligvis også under føttene, og i hoderegionen, har en sterk effekt på meg. Jeg har ofte en “dirrende”, “knitrende” følelse i håndflater og under føttene og disse flatene føles som flater for å gi og motta energi.

Deretter snakket vi litt rundt sinne. Jeg har opplevd tidligere, og opplever fortsatt, at bestemte situasjoner kan trigge sinne.

  • Før ble det trigget av både kjente og ukjente, uten noen annen grunn enn at vi var i en samtale.
  • Jeg følte jeg ble sviktet av et familiemedlem i forbindelse med et arveoppgjør i 2007. Nærvær av denne personen kan trigge sinne. Tanker rundt disse tingene kan også trigge sinne men det forsøker jeg å unngå. Jeg opplevde dette senest høsten 2020 på en familiemiddag og det kom ganske overraskende.

Dette med sinne er veldig konkret for meg og jeg tror muligens det har med tidlig barndom å gjøre. Så det er noe å ta tak i.

Tilslutt gjorde vi neuroaffektiv touch. Jeg synes det er veldig digg å bli berørt i hoderegionen. Men ikke like godt å bli berørt på andre steder av kroppen. Noe er ok, noe ikke. Hun forsøkte å holde meg under ryggen litt som en mor holder et barn og det føltes helt feil. Totalt en meget interessant og bra time.

Vi avtalte ny time. Noen dager før ny time fikk jeg email om at hun kansellerte timen og ikke ønsket å fortsette behandlingen. Det kom helt overraskende på meg. Hun er selvsagt fri til å velge sine klienter. Men når man først har begynt så forplikter det til en viss grad. Fordi som pasient forteller man om helt private ting. Og de som kommer som pasienter har altså ting de ønsker hjelp med og er ofte i en sårbar situasjon. Da er denne type avslutning av behandlingen ikke ok fordi det føles som et svik. Det kan tilogmed føre til retraumatisering. Jeg hadde gledet meg og sett frem til timen og ble lettere sjokkert da jeg fikk emailen. Så brukte jeg 3-4 dager på å føle litt på det hele, tenke litt på det hele, og legge det bak meg. Andre er kanskje ikke like bevisste. Det er terapi å skrive om det!

Det beste hadde vært å gått til Therese minst 5 eller 6 ganger fordi da får man ofte gjort et mer fullstendig arbeide. Men uansett var de 2 gangene nyttige og ga innsikt i hva slags terapi som kan fungere for meg.

Den siste uken har jeg sett Bodyelectricsummit2 med Christine Schaffner. Dag2 var det foredrag om Esogetics ved Peter Mandel og en terapeut Rosemary Bourne. De snakket om traumer, berøringspunkter i hodet og annen helbredende nervesystemstimuli. Kanskje dette blir neste skritt for meg. På hjemmesiden var det en video om en “veteran”, altså en tidligere soldat som hadde vært i krigssituasjoner og nå var tilbake i sivilit liv. Han led av PTSD hadde høy TSH hormonnivå. Akkurat samme som jeg har hatt mange ganger. Han opplevde også ukontrollert sinne – også som meg. De sa det var på grunn av ubalanse i hypothalamus-pituitary aksen. Med høy TSH sier leger at man har lavt stoffskifte og setter en gjerne på livslang hormonbehandling. Det begynner å bli klarere og klarere at det ikke er riktig for meg. Kanskje er det en ubalanse i hypothalamus eller noe annet i hjernen – ikke på grunn av krigstraumer men fra barndomstraumer. Rosemary Bourne ønsker et bilde av tungen som en begynnelse. Det er kjent at tungen kan brukes for diagnostisering av kroppen.

i-terapi-3-02-portrett-20210226_094131

Leste akkurat boken Disconnected Kids av Robert Melillo. Den er om autiske og andre kognitive lidelser hos barn (ADHD etc). Han skriver at de to hjernehalvdelene ikke utvikler seg samtidig men i etapper, hver for seg. Når man opplever traume, i form av vaksine, bortfall av omsorgsperson, dødsfall eller noe annet, fører det til at den utviklingen som er igang stopper opp. Og man får en ubalanse i hjernen. Høyre hjernehalvdel er “big picture” mens venstre er “detalj forståelse”. Hvis traumet inntreffer i en periode høyre hjernehalvdel vokser tror jeg man typisk får autist symptomer der man er opptatt av detaljer men ikke helt forstår mer overordnete sammehenger. Nå etter jeg har satt meg litt inn i disse tingene ser jeg på meg selv som 10% autist, pga det jeg opplevde. Jeg har alltid vært detaljfokusert. Flink på skolen men ikke så flink i livet.

Autister har ofte problemer med magen. Hvorfor? For meg virker det rimelig at det ikke er magen i seg selv som er problemet, men noe som har med nervesystemet å gjøre.

  • Det er kjent at det er nevroner (altså hjerneceller) også i magen. Kanskje utvikels disse også, i tillegg til de i hjernen, suboptimalt når traumer inntreffer? Og fører til mageproblemer.
  • Feil i sentralnervesystemet kan føre til feil signaler i det perifere nervesystemet og dermed til feilfunksjon i organer og andre steder. Feilen kan ligge i styresystemet og ikke i selve organet.

Det er også kjent at det er nevroner i hjertet. Så kanskje fører traumer til underutvikling i disse nevronene også.

Oppdatering 5. mars 2021. Childhood trauma perhaps leads to a nonoptimal development of the brain, or you can call it brain imbalance. Which in turn can lead to physical symptoms like hormone imbalances – some hormones too high and too low. And it can maybe also lead to nonoptimal nerve signaling for instance to the gut which shows up as IBS and other physical symptoms. Autistic children, a nevrologic condition, very often also have problems with their gut. For instance they are constipated. Or the opposite. Or both. There are neurons in the gut too so maybe those neurons also develop nonoptimally and that is the reason for gut problems, I do not konw.

En eks kjæreste opplevde seksuelle overgrep som barn. Faren var gjerningspersonen. Det startet da hun var 6 år og sluttet da hun var 12. Hun hadde Chrons sykdom i voksen alder. En tarmsykdom, som kan være alvorlig. Ingen vet helt årsak og mekanismene i Chrons. For meg virker det sannsynlig at barndomstraumene er årsaken.

Hun reddet forresten livet mitt. To ganger. Først fordi uten henne hadde jeg ikke forstått at jeg var elektrosensitiv og hadde sikkert blitt boende i leiligheten på Majorstua. Og ett par år senere da jeg hadde vondt i magen og hun på telefon fikk meg til å dra til legen. Et par timer senere sprakk blindtarmen.

Oppdatering 24. november 2021. De siste månedene har jeg blitt oppmerksom på at kroppen har overflater som er spesielt sensitive. Jeg har merket det i forbindelse med

  • hudkontakt med andre mennesker, spesielt kvinner. Som en type energi.
  • kaldvannsbading. Som kulde, og varme når jeg etterpå varmer meg hjemme.

Håndflatene er en slik flate. Jeg kan holde andre mennesker, spesielt kvinner, i hånden og føle at jeg lades opp på en god måte i hele kroppen. Når jeg bader i kaldt vanner håndflatene ett av de punktene som blir kalde. Man kan varme opp hele kroppen ved å varme opp håndflatene. Dette siste hørte jeg også på podcasten til Andrew Huberman.

Også undersiden av føttene er en slik flate. Og ansiktet. Og også andre deler av hodet. Min venninne Dr. Aimie Apigian er inne på hudkontakt og holding hands. Hennes fokus er litt annerledes enn mitt. Hun skriver om å bruke berøring for å få en person til å føle seg trygg og akseptert. Hun skriver også om berøring for å styrke en persons selvregulering. Eller containment.

Jeg har forsøkt meg litt på cuddlecomfort.

Oppdatering 17. februar 2022. How Kayaking Is Helping Heal Mental Illness. This shouldn’t come as a surprise. Symmetrical, repetitive activities like cross-country skiing and inline skating are widely recognized as particularly effective therapy for PTSD. Kayaking’s steady left-right-left-right tempo works in the same way, enabling both halves of the brain to work together to process traumatic memories.

Oppdatering 15. mars 2022. Harvard medical Martin Teicher psykolog. Selected Principles of Pankseppian Affective Neuroscience.

Oppdatering 25. november 2022. Idag leser jeg til eksamen i Anatomi. Samt leger en kneskade. Kom over The power of Proprioception. En nettside laget av Gretchen Goerlitz, gretchengoerlitz dot com. Her var det mye bra.

Human beings do not have a single organ for proprioception. Instead, the sense is processed by the entire nervous system as a whole. Inside every muscle and joint lie tiny meters called muscle spindles and Golgi tendons that constantly measure the amount of tension and degree of contraction. This information travels up a discreet highway in the spinal cord called the spinocerebellar tract, and makes its way to the cerebellum. The cerebellum accepts information from every muscle and joint in the body, and calculates where the limbs must be in space. The system is not perfect, but gives a rough estimate to allow for basic task completion. We can use our vision to confirm limb position for more technically demanding tasks. Since this is processed by our nervous system, when there is disruption to our nervous system through trauma, anxiety, stress, injury, shaming etc our proprioception is also affected. Such experiences affect the entire system. It changes the way a person perceives themselves in their environment. Proprioception is impaired by diseases or injuries affecting the musculoskeletal system, like an ankle sprain or diabetic neuropathy and strokes. Patients suffering from these types of conditions are predisposed to falls and repeat injuries.

I hold a post-graduate certification from the Trauma Center of the Justice Resource Institute founded by Bessel van der Kolk, MD, as a Trauma Center Trauma-Sensitive Yoga Facilitator (tctsy). gretchengoerlitz dot com/5packtctsy og traumasensitiveyoga dot com. Vi gutta kan klage over traumer men kvinner er mer utsatt. Sister, you are meant to be here, now gretchengoerlitz dot com/embodied-woman. Bok David Emerson Overcoming Trauma through Yoga Reclaiming Your Body, 2011.

To veier hjernen lagrer minner

Oppdatering 11. april 2023. Jeg faster for tiden og leser en bok om arketyper av den kjente psykologen Carl Gustav Jung. Han skriver om hvordan hjernen er delt i tre – en bevisst del, en personlig ubevisst og en kollektiv ubevisst del. Den kollektive delen husker arketyper. Arketyper er arvet og ikke tilegnet minne og består av kunnskap alle kjenner til uten å ha måttet lære det. For eksempel forskjellen på snill og ond. For eksempel at kvinner er omsorgspersoner som skaper nytt liv. Jung henter sine beviser fra historie og myter. Så leste jeg en artikkel på internett som muligens omhandler dette. På kjemisk nivå. Både Jung og artikkelen er forklarende i forhold til mine tidlige barndomstraumer.

August 18, 2015 | By Marla Paul How traumatic memories hide in the brain, and how to retrieve them. Special brain mechanism discovered to store stress-related, unconscious memories. Dr. Jelena Radulovic, the Dunbar Professor in Bipolar Disease at Northwestern University Feinberg School of Medicine.

In the experiment, scientists infused the hippocampus of mice with gaboxadol, a drug that stimulates extra-synaptic GABA receptors. “It’s like we got them a little inebriated, just enough to change their brain state,” Radulovic said. Then the mice were put in a box and given a brief, mild electric shock. When the mice were returned to the same box the next day, they moved about freely and weren’t afraid, indicating they didn’t recall the earlier shock in the space. However, when scientists put the mice back on the drug and returned them to the box, they froze, fearfully anticipating another shock. “This establishes when the mice were returned to the same brain state created by the drug, they remembered the stressful experience of the shock,” Radulovic said. The experiment showed when the extra-synaptic GABA receptors were activated with the drug, they changed the way the stressful event was encoded. In the drug-induced state, the brain used completely different molecular pathways and neuronal circuits to store the memory. “It’s an entirely different system even at the genetic and molecular level than the one that encodes normal memories,” said lead study author Vladimir Jovasevic, who worked on the study when he was a postdoctoral fellow in Radulovic’s lab. This different system is regulated by a small microRNA, miR-33, and may be the brain’s protective mechanism when an experience is overwhelmingly stressful. The findings imply that in response to traumatic stress, some individuals, instead of activating the glutamate system to store memories, activate the extra-synaptic GABA system and form inaccessible traumatic memories.

Bessels forløper Judith Herman

Oppdatert 27. april 2023. She Redefined Trauma. Then Trauma Redefined Her. Psykologen Judith Herman skrev boken Trauma and recovery i 1992. Hun studerte primært incest og andre overgrep innenfor husets 4 vegger. På denne tiden var oppfatningen at PTSD var noe som oppsto i ekstreme krigssituasjoner. Herman forsto at de samme mekanismene var virksomme for overgrep innenfor husets 4 vegger. Denne essensielle innsikten bygger Bessel van der Kolk videre på i sin bok Body keeps the score. Herman mener og mente at problemet var primært politisk der menn har makt og privilegier overfor kvinner. Mens Bessel skriver om hvordan overgrepene manifisterer i kropp og hode og om hva slags terapier som kan hjelpe den enkelte.

Rett etter bokutgivelsen opplevde Judith Herman et fall der hun skadet kneet. Dette førte til store nervesmerter og mange problemer. Hun kunne ikke jobbe mer og var borte fra nyhetsbildet i 30 år (!) I 2019 fikk hun kjennskap til en nyutviklet operasjon. Denne reddet henne. Hun er nå tilbake med en ny bok, Truth and repair.

For å forstå samtiden er det *så viktig* å kjenne fortid og historie.

i-terapi-3-03-jh
i-terapi-3-04-jh
i-terapi-3-05-jh
i-terapi-3-06-jh
i-terapi-3-07-jh
i-terapi-3-08-jh

Traumatiske opplevelser kan videreføres til avkommet. The Guardian Fri 21 Aug 2015. Genetic changes stemming from the trauma suffered by Holocaust survivors are capable of Scientific American being passed on to their children, the clearest sign yet that one person’s life experience can affect subsequent generations. The conclusion stems from a research team at New York’s Mount Sinai hospital led by Rachel Yehuda from the genetic study of 32 Jewish men and women who had either been interned in a Nazi concentration camp, witnessed or experienced torture or who had had to hide during the second world war. Guardian Why I’m sceptical about the idea of genetically inherited trauma.

Terapimetoder

Stephen Porges har et audiobasert program Safe and Sound Protocol.

James Pennebaker fant ut at skriving virker terapeutisk. (Det samme har jeg funnet ut). Hans metode kalles Expressive Writing.

Hva er dissociation

Oppdatering 17. oktober 2023. Innen traumeområdet er “dissociation”, på norsk “dissosiere”, et ord som ofte slenges rundt endel uten at man helt vet hva det betyr. Min forståelse av ordet er en slags trance. En mentaltilstand der man er bevisst (og altså ikke bevisstløse eller i søvn) men ikke i kontakt med omgivelsene på vanlig måte. Denne tilstanden kan oppstå når man står overfor en uovervinnelig fare, gjerne livsfare. Et annet ord for dette er freeze. Tilstanden kan måles i form av endret hjerneaktivitet. I boken “Body keeps the score” av Bessel van der Kolk er tilstanden illustrert med et meget godt eksempel. Et kandadisk par kjørte på motorveien på vei hjem. Det var tåke. Plutselig ble tåken fullstendig tett og det var umulig å se noe som helst. De hørte kollisjoner mellom andre biler og forsto at de befant seg i en meget farlig situasjon. Plutselig ble de påkjørt av en trailer. Bilen deres ble totalvrak, begge ble fysisk sittende fast i bilen, og en brann oppsto. En livsfarlig situasjon. De to reagerte forskjellig. Kvinnen dissosierte. Hun ble sittende uten å røre seg. En freeze respons. Mannen slo over i fight-flight. Han forsøkte å åpne bilvraket og komme seg ut før de brant ihjel. Han lyktes med å også få ut sin kjæreste. Begge overlevde. I ettertid opplevde de forskjellige ettervirkninger. På et tidspunkt ble de involvert i en studie. Hjerneaktiviteten deres ble målt mens lyder, lukt, bilder fra bilulykken ble forsøkt gjenskapt i et forsøksrom. Det er kjent at hjernen ofte reagerer likt på slik gjenskapning som på den virkelige hendelsen. Rekreasjonen endret hjerneaktiviteten til de to forsøkspersonene men på forskjellig vis. Kvinnen gikk muligens inn i en freeze respons også i forsøksrommet. Mens mannen opplevde et adrenalin og kortisol rush.

Artikkel fra NYTimes 2023. What Does It Really Mean to Dissociate? En noe feilaktig og rotete forståelse av begrepet. Men kanskje med noen poenger allikevel. Have you ever zoned out? Maybe you have experienced highway hypnosis, with no recollection of having driven from Point A to Point B. Or maybe you have zero memory of something you just read. These are mild forms of dissociation, which is the ability to disconnect from our thoughts, feelings, environment or actions. Dissociation can even help athletes do their jobs, for instance, because it “allows people to focus on the most salient or life-preserving aspects of a situation” without mental interference, said Janina Fisher, a psychologist who has been treating dissociative disorders for decades. But sometimes people experience a major form of dissociation, often in the aftermath of overwhelming trauma. In this case, the dissociative symptoms become more extreme and frequent. Rather than fight or flee in a stressful or threatening situation, some people “freeze,” said Dr. Frank W. Putnam, a professor of clinical psychiatry at the University of North Carolina School of Medicine and an expert on dissociative disorders. “That’s the dissociative state where you shut down and you kind of go away.” Although dissociation can help a person mentally escape during a threat, it can interfere with daily life when people continue to dissociate during benign situations. Some people might find themselves in a new location without knowing how they got there, for example. Frequent experiences like that make dissociation pathological, Dr. Putnam said. It becomes a disorder when you space out and “lose time” long enough that it interferes with your life in a significant way, he added. The three most common and well-known dissociative disorders are: dissociative identity disorder, depersonalization/derealization disorder and dissociative amnesia.