Barndomstraumer og dopamin

Barn utsatt for overgrep har større sannsynlighet for å foreta samme overgrep mot egne barn. Selv om de vet det er feil. Kanskje har det med en form for avhengighet å gjøre.

For et par uker siden var det førvisning av filmen Wisdom of Trauma. Den handler om psykologen Gabor Mate. Han er primært opptatt av to ting, traumer og avhengighet. Igår og idag hadde jeg en kort men interessant utveksling på facebook.

For meg, opp til nå, er avhengighet omtrent “noe jeg fortsetter å gjøre selv om jeg vet det ikke er bra for meg”. Eller kanskje “noe jeg ikke klarer å slutte med selv om jeg forsøker”. Jeg trodde avhengigheter var i stor grad bestemt av gener. Noen blir veldig lett avhengige, eksempelvis av narkotika eller sukker. En gangs bruk og de er hektet. De klarer ikke slutte og sprekker lett. Jeg har ikke dette problemet. Jeg har aldri vært avhengig av narkotika, alkohol eller sigaretter. Jeg har aldri hatt noen trang til å bruke det i særlig grad. Jeg kan slutte med det aller meste, relativt enkelt. Eksempelvis kan jeg relativt uproblematisk vannfaste i nærmere 40 dager.

Men kanskje er avhengighet mer enn som så. Hva med denne: “Kroppen og følelsene våre produserer kjemikalier. Som vi blir avhengige av. Så derfor gjenskaper vi ofte opplevelser som gjenskaper følelser fra oppveksten. Også.” Vi er med andre ord avhengige av dopamin, muligens serotonin.

I oppveksten utvikles hjernen. Det man opplever som liten setter store spor. Når man som voksen mimrer, føles det ofte bra: Husker da vi sparket foball bak huset alle somrene og tilslutt bygde egen fotballbane… Når man fremkaller slike minner aktiveres kretser i hjernen og det produseres dopamin og andre gode stoffer som føles bra.

Det er kjent at de som opplever seksuelle overgrep i barndommen har større sannsynlighet for å gjenta dette overfor egne barn. Selv om de vet det er galt. Kanskje er det fordi hjernen responderer med en kjent følelse, den som nå er hardwiret i hjernen etter det som skjedde i egen barndom. Jeg var på en traume workshop med IoPT. En av deltakerne, en dame på min alder, var tvilling med sin bror. Hennes foreldre ønsket egentlig bare ett barn på grunn av økonomi og annet, og helst en gutt. Konsekvensen var at hun ble hele livet behandlet som om hun ikke var god nok av sin egen mor, fra hun var helt liten. Hun var ikke flink nok, ikke pen nok osv. Hun fikk det fortalt, men fikk det i størst grad bekreftet av daglige blikk som hun godt visste hva betydde. Hun overlevde ved å gjøre alt det hun trodde foreldrene ville hun skulle gjøre. Hun var flink på skolen, gjorde husarbeid osv. Men klarte aldri å bli fri foreldrenes grep. Hun forble alltid morens datter som aldri var bra nok, også i voksen alder. Så fikk hun selv en datter. Og så gjør hun det hun vet er feil, det som har plaget henne selv hele livet. Hun behandler sin egen datter som om hun aldri er bra nok. Med det samme blikket som begge visste hva betydde. For meg var dette en sjokkerende fortelling. Hvorfor gjør man mot eget barn det man så inderlig vel vet er feil? Kanskje er det fordi hjernen gjenkjenner et mønster og produserer dopamin eller noe annet som føles godt, eller kjent og dermed godt, hver gang hun behandler sin egen datter som hun selv ble behandlet. Sporet ble lagt ned da hun selv ble traumatisert. Hjernen responderer med kjemikalier (dopamin?) når kretsen aktiveres og det gjør den når hun oppfører seg slik mot egen datter. På denne måten kan traumer gå i arv.

Min mor ble forlatt av sin mann på sykehuset dagen etter min fødsel. Han bare møtte opp og fortalte at han hadde funnet en annen kvinne og at han ville skilles. (Hva slags person gjør noe slikt?). Moren min og jeg dro fra sykehuset til gården i Bærum der hennes foreldre og yngste søster og hennes mann bodde. Vi bodde der den første tiden. Men etter 3 måneder dro moren min til Tønsberg for å arbeide som dommerfullmektig. Det neste året bodde hun i Tønsberg i ukedagene og kom hjem til meg i helgene. I ukedagene var jeg hos hennes eldste søster på Hosle på dagtid og hos hennes yngste søster på gården på kveld og natt. Dette er ikke bra for et lite barn. Man mister den primære omsorgspersonen. Har heller ikke en fast annen person. Man får heller ikke morsmelk. Dette setter sine spor, også i hjernen. Jeg har da også opplevd å bli uforklarlig syk i voksen alder, det er det denne bloggen handler om. Poenget her er: det moren min gjorde da hun forlot meg er egentlig helt naturstridig. Mødre flest nekter å forlate sine barn og vil slåss med nebb og klør for å være hos dem. Vi har alle sett naturfilmer der dette demonstreres igjen og igjen. Det er noe som er nedlagt i oss, et instinkt. Hvorfor gjorde moren min noe som er så naturstridig? Kanskje ble hun selv forlatt da hun var liten, et spor ble lagt ned i hjernen og hun ble på en måte avhengig av følelsen? Jeg har ikke sjekket denne historikken men det er noe jeg må gjøre. Eller holdt det med det hun selv beviselig opplevde, da hun ble forlatt på sykehuset 3 måneder før? Kanskje fikk hun sporet lagt ned iløpet av den hendelsen. Hun ble selv forlatt. Og så forlot hun meg.

Kanskje er det slik at hjernen produserer dopamin ikke nødvendigvis bare når noe føles bra. Kanskje holder det at noe føles kjent.

Og hva med meg? Kommer jeg til å forlate min kvinne eller mitt barn? Vi får se. Jeg tror ikke jeg har gjort det så langt. Jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det. Men hjernen er en kompleks maskin og ikke så godt forstått.

Oppdatering 25. juni 2021. Stockholmsyndromet. Kidnappingsofre ender etter noe tid med å sympatisere med sin overgriper. Moren min ble forlatt. Og 3 måneder etter var det hun som forlot.

Oppdatering 25. juni 2021. Kreftlegen Ryke Geerd Hammer. Han mener traumer fører til endringer i hjernen, som igjen kan føre til sykdom som kreft. Han opplevde å miste sin sønn i en bilulykke. Etterpå fikk han selv kreft. Han mener at det var en sammenheng mellom traumet han opplevde som følge av tapet, og sykdommen han selv ble rammet av under ett år senere. Han begynte å studere hendelsen og kom frem til at traumer kan sette spor i hjernen som kan sees på hjernescan. Hammer grunnla New German Medicine, var kontroversiell, levde siste del av sitt liv i Norge. Moren min ble forlatt dagen etter min fødsel. Og fikk lungekreft og døde 8 år senere.

barndomstraumer-og-dopamin-03-gran-aarringer-20210209_161705

Oppdatering 30. juni 2021. Idag hørte jeg på et foredrag med Nicole Avena på advancedantiaging summit. Hun forsker på avhengighet. Det ble nevnt at avhengighet er forskjellig fra person til person og bestemt blant annet av gener. Avhengighet er gjerne et resultat av at hjernen produserer dopamin ved bestemte stimuli. Det er 5 forskjellige dopamin reseptorer (D1-D5) og en av dem, DRD2 (Dopamin Receptor D2), tror man spiller en rolle for avhengighet. Bestemte variasjoner her (phenotypes) kan gjøre en person mer utsatt for avhengighet. Jeg ønsket å kunne si noe om min versjon av denne reseptoren. Et gen ANKK1 påvirker DRD2 reseptoren, og spesielt ved posisjonen rs1800497. Sjekket mine 23andme rådata. Jeg har:

  • rs1800497, 11, 113270828, GG. Altså G/G varianten.
barndomstraumer-og-dopamin-04-drd2-dopamin-reseptor-taql-a-variant-ankk1-gene-snp
Variasjoner i ANKK1 genet, spesielt ved rs1800497 posisjonen, påvirker dopamin reseptoren D2. Jeg har den “vanlige” varianten her, GG. Det er derfor ingenting her som tilsier at jeg er utsatt for avhengigheter. Det stemmer med virkeligheten – jeg har aldri hatt bestemte avhengigheter. barndomstraumer-og-dopamin-04-drd2-dopamin-reseptor-taql-a-variant-ankk1-gene-snp

To områder i hjernen, Substantia Nigra og Ventra Tegmental Area produserer dopamin. Substantia Nigra er i “brainstem” altså reptilhjernen som befinner seg rett på toppen av ryggraden, nederst i hjernen. Parkinson pasienter opplever at antall neuroner i substantia nigra reduseres.

barndomstraumer-og-dopamin-06-substantia-nigra-black-matter-dopamin-sort-substans
barndomstraumer-og-dopamin-06-substantia-nigra-black-matter-dopamin-sort-substans

Vi ser at Substantia Nigra er et område som forbinder reptilhjernen (sult, kulde) med hundehjernen (glede, sorg – og avhengighet?) ved at dopamin produseres i reptilhjernen og transporteres til områder i hundehjernen via kanaler. Kanskje går det dopamin til thalamus området?

Oppdatering 2. juli 2021. Dr. Aimie Apigian snakker mye om barndomstraumer og hvordan de påvirker en person i voksen alder. Mitt tilfelle, som var i tiden fra jeg ble født til jeg var 1 år, er et tilfelle av tidlig barndomstraume. Jeg husker jo ingenting fra denne tiden selv. Bare registrerer at jeg får fysisk, diffus sykdom i voksen alder. Som stemmer med det man vet barndomstraumer kan føre til.

Aimie Apigian: How cultural conditioning paves a pathway to the freeze response. Hun skriver om hvordan mødre i dyrerikt instinktivt vet hva de skal gjøre under fødsel og oppfostring av sine små. Og at vi mennesker også besitter disse instinktene men kompliserer det ved all støyen. Små barn påpeker og korrigere utrygghet og mangler ved gråt. Foreldrene setter barn opp for traumer dersom de ikke tar opp barnet når det gråter.

Aimie Apigian: How your attachment style affects the 3 states of your nervous system. Under svangerskapet er barnet knyttet fysisk til moren på så mange måter. Blant annet er barnet omsvøpt av morens nervesystem i magen. Vi vet at mennesker har 2 (eller flere) hjerner, inkludert i magen. Kanskje har denne hjernen som sentral oppgave å påvirke fosterets utvikling ved elektriske felt. Når barnet fødes er nervesystemet delvis lagt ned fysisk (hardware). De neste årene installeres nervesystemets software. Barnet så langt har kun hatt en påvirkning, moren. Så barnets nervesystem er innstilt på morens frekvenser og hormoner. Barnets beste overlevelsesmulighet er å bygge videre på forbindelsen til moren. Hennes tilstedeværelse og oppmerksomhet, “attachment”, er helt sentral. Vi vet at man deler bakterier og andre mikrober med de man bor sammen med. Kanskje deler man også elektriske felt fra hjerte, hjerne og andre organer.

Both external or internal stress will increase the amount of relational regulation needed to develop a secure attachment. Jeg er muligens å anse som adoptert. Early life experiences affect receptors, neurotransmitter levels, brain structure, epigenetics, the microbiome, immune system and homeostasis maintenance. (Opendak et al, 2016; Andersen & Teicher, 2008; Bale, 2015; Blakemore & Mills, 2014).

Oppdatering 23. juli 2021. De siste dagene har jeg hørt på biologyoftrauma summit med Aimie Apigian. Idag var det et intervju med Tricia Nelson om forholdet mellom mat og dopaminrespons: Addiction to dopamin hit with emotional eating. Så bra. Jeg er ikke så plaget av følelsesspising (emotional eating). Men mange er, spesielt kvinner. Det å ta utgangspunkt i et relativt enkelt forståelig fenomen belyser også andre mer komplekse dopamin fenomener.

Intervjuet begynner med at Tricia forteller at hun ble seksuelt misbrukt fra hun var rundt 5 år til rundt 10. Av et kvinnelig familiemedlem. Som også selv hadde vært seksuelt misbrukt som liten. (Så her presenteres en omfattende problemstilling bare det første innledningsminuttet). Dette førte til omfattende problemer med mat:

  • Hun var lei seg. Og spiste for å føle seg bedre. Mat, og gjerne usunn mat med mye karbohydrater, gir en dopamin respons.
  • Som barn opplevde hun seksuell oppmerksomhet. Hun spiste for å bli tykk og mindre attraktiv for å slippe dette.
  • Hvis hun mente hun fortjente belønning spiste hun.

Forløpet gjorde henne hyperseksuell. I tenårene brukte hun mye tid på å masturbere og spise. Hun visste det ikke var riktig men klarte ikke la vær.

Etterhvert snakkes det om morsmelk. Denne maten, samt samværet med moren, er dopaminstimulerende hos barnet. Det føles godt på alle måter. Denne perioden med morsmelk utvikler dopaminsystemet hos barnet. Hvis man ikke får morsmelk og mors nærhet utvikles dopaminsystemet ikke optimalt. Kanskje kan det arte seg som positive følelser på stimuli de fleste opplever som negativ. Og derfor unngår. Jeg tror dette er tilfelle for meg.

Mitt avvik: jeg opplever ofte en følelse av “overwhelm” og opplever det som en også positiv følelse. Jeg trives med å ha mye å gjøre, og jobbe hele dagen. Jeg opplever overwhelm når jeg rett og slett synes at det er for mye å gjøre og forstår at jeg ikke rekker alt. Responderer min hjerne med dopamin da? Isåfall forklarer det hvorfor jeg ofte gjør det.

Hvorfor kan overwhelm utløse dopamin? Et lite barn som ikke gis nok oppmerksomhet havner typisk i overwhelm ofte. Eksempelvis hvis barnet gråter og ingen tar det opp. Gråten er barnets eneste mulighet til å hjelpe seg selv. Når ingenting skjer er ungen hjelpeløs og opplever overwhelm. Når dette skjer ofte styrkes denne følelsen i hjernen. Og den vil lettere og lettere utløses. Ikke usannsynlig av dette var situasjonen for meg. Overwhelm er en vanlig følelse blant de med barndomstraumer.

Hvorfor opplever jeg lett overwhelm?

  • Jeg påtar meg mye. Spesielt trives jeg med å skulle gjøre alt selv. Jeg skal male huset, bygge bad, reparere bilen selv, lære meg Windows Server og kanskje også ett nytt dataspråk, lage min egen backup, drive eget firma, dyrke egen mat osv. Tilogmed opplever jeg en runde i jordskifteretten som positivt. Jeg opplever dette positivt fordi da har jeg muligheten til å lære nye ting. Og jeg opplever mestring. Også utenforstående påpeker at jeg har “masse å gjøre”.
  • Har jeg et feilfungerende dopaminsystem som gir belønning på feil stimuli? I min barndom hadde jeg ikke ett eller to år med morsmelk og ammetid. En periode som utvikler dopaminsystemet. Så det er sannsynlig at mitt dopaminsystem ikke er riktig utviklet. Jeg opplever behag der andre kanskje opplever ubehag. Eksempelvis av overwhelm. Andre unngår derfor å sette seg i slike situasjoner. Men ikke jeg.
  • Opplever jeg overwhelm ved mindre belastning enn andre? Jeg fikk sannsynligvis lite oppmerksomhet i mitt første leveår. Fordi jeg hadde ikke en primær omsorgsperson. Kanskje ble jeg ikke tatt opp av vognen når jeg gråt. Da blir overwhelm kretsene i hjernen styrket og man havner lettere i overwhelm.
  • Noen ganger dukker det opp ganske uforutsette hindringer på veien som bidrar til følelsen. Eksempelvis mus i huset som er vanskelig å få ut. Det forstyrrer søvnen, noe som igjen forplanter seg til arbeidsdagen. Er det noe ved meg som gjør at slike ting dukker opp? Noe med min “omgivelsesgenetikk” eller “aura”? Samtidig – kanskje skjer det egentlig for meg og ikke mot meg. Jeg vet ikke.

Mitt åpenbare traume var at far forlot min mor rett etter jeg ble født. Og min mor forlot meg da jeg var 3 måneder fordi hun skulle jobbe i en annen by. Dette første året av mitt liv fikk jeg ikke tilstrekkelig morsmelk eller nærhet til en primær omsorgsperson. Jeg mistenker at dette førte til et feilfungerende dopaminsystem, og gjentatte episoder med overwhelm.

Ett annet åpenbart karaktertrekk jeg har som voksen er at jeg trives godt alene. Jeg kan godt bo alene på et småbruk på landet uten å se folk på ukevis. Tiden går med jobb, lese bøker, jobbe fysisk utendørs etc. Jeg er litt ensom, men ikke så mye. Jeg tror mange andre hadde blitt ganske gale av en så ensom tilværelse. Hvorfor takler jeg dette bedre enn andre? Helt sikkert fordi jeg var ensom som helt liten. Det å være ensom føles bra for meg, det føles ikke kjipt. Jeg har et dopaminsystem som kanskje gjør at jeg føler meg bra når jeg er ensom.

Så hvordan kommer jeg ut av en situasjon der jeg har for mange oppgaver og løse tråder (overwhelm) og bor mutters alene på landet (ensom)? Mitt instinkt er å gjøre det på egenhånd, ved å ha gode arbeidsdager. Jobbe meg ut av situasjonen. Men kanskje er ikke dette riktig. Kanskje blir det feil å tro at jeg løser mangel på menneskelig kontakt alene. Kanskje er mer menneskelig kontakt en nødvendig del av løsningen.

ADVARSEL: DENNE FILMEN HAR ET SKREMMENDE OVERRASKELSESMOMENT: Hvordan traumer former barnehjernen. Dag Ø. Nordanger, rstsvest. Filmen har en overraskende sjokkeffekt etter 1min og 11 sek med bilde og høy skremmende lyd. Nordanger sier dette demonstrerer fight-flight. Feil, det demonstrerer freeze. Effektens natur, overraskelsesmomentet og den korte tiden gjør at kroppen ikke engang rekker å produsere adrenalin og kortisol. Dette er en video mange traumatiserte ser og det er uprofesjonelt å ha med sekvensen. Samtidig som den tolkes feil. Norske helsevesen er et usedvanlig dårlig sted å gå dersom man vil bli frisk.

barndomstraumer-og-dopamin-02-kubber-gran-spredt-20210209_161622

Oppdatering 23. juli 2021. Jeg snakket med KEAC laboratorium på telefonen for noen uker siden. De kan se på min oat test at moren min ikke hadde hatt et enkelt liv. Noe jeg også begynner å lure på.

Oppdatering 27. juli 2021. Jeg har alltid vært litt selvplager. Har alltid vært disiplinert når det gjelder trening og skole. Jeg spilte utallige fotballtimer alene for å bli god til å skyte osv. Og gjort endel andre ting som ikke mange oppfatter som lystbetont. Men jeg trekkes automatisk mot slik aktivitet. Jeg var plaget i helt tidlig barndom da jeg ble forlatt. Og nå oppsøker jeg slike situasjoner fordi det gir meg en dopamin stimuli. Litt skummelt, egentlig. Konsekvensen på lang sikt er at man blir sliten. Kanskje havner man nervemessig i en kronisk “freeze” respons (dorsal vagal).

Oppdatering 25. august 2021. Thor gruppen på fb 23. juli 2021. Kan barndomstraumer føre til overvekt? Isåfall hva er mekanismen?
C-kvinne: Barndomstraumer fører til at man i voksen alder har blant annet kan få problemer med stressregulering, som i mitt tilfelle med diagnosen kompleks PTSD. Når jeg står i situasjoner med stress eller opplever angst, som trigger samme hormoner, blir jeg fort overveldet, og veksler mellom frys-fluktmodus, og utskillelse av stresshormoner fører igjen til svært svingende insulin fordi kroppen skal kompensere for en “farlig situasjon”, som i sin tur trigger sult eller søthunger. Slik har jeg forstått det værtfall, og jeg har selv vært i kategorien overspiser, mat for trøst, belønning, sorg, glede osv… mat ble flukt.
PS: Ja. Stress fører til at kroppen danner blodsukker (fra leveren) slik at man har energi til å løpe e.l. Også hormonet kortisol øker, det øker også energinivået. Økt blodsukker fører til økt insulin. Mye stress og man blir mer utsatt for diabetes, og også andre sykdommer der inflammasjon er en årsak. Yoga er bra. Og å lære seg helt enkle pusteteknikker man tar når stresset kommer. En god innpust, og så utpust som varer lengre enn innpusten, gjør at man kommer i parasympatetisk og ut av stress.
PS: I linken står det også at amming beskytter mot overvekt. Pga gir bedre tarmflora. I videoen jeg linket til under Anette sitt svar ovenfor snakker de om hvordan amming utvikler dopaminsystemet i hjernen. Så hvis man ikke ammer får man ikke riktig utviklet dopaminsystem. Konsekvensen er at man får “kick”, altså en dopamin sprut, av feil ting. Eksempelvis av usunn mat. Eller som i mitt vedkommende av “overwhelm” situasjoner. Der du har for mye å gjøre og mange løse tråder. De fleste opplever det som ubehagelig og unngår det.