Egne barndomstraumer er ofte vanskelig å utforske. De skjedde for så lenge siden. Det kan være vanskelig å kartlegge det faktiske hendelsesforløpet. De som var tilstede da det sjedde kan være utilgjengelige. Kanskje tilogmed døde. Selv var man så liten. Kanskje husker man lite av det. Eller ingenting. Som i mitt tilfelle.
En innfallsport kan være å arbeide i motsatt retning. Se litt på egen personlighet i voksen alder. Med ett ærlig sinn. Besvar følgende:
- Hva er karakteristisk for min personlighet? Hvilke personlighetstrekk hos meg varierer mest fra normalen?
- Er disse avvikene sterke drivere i personligheten? Eller er de ikke så fremtredende?
Avvikende trekk kan være et resultat av avvik i oppveksten. Eksempelvis fra barndomstraumer. Er trekkene dominerende i ens personlighet, og ikke sekundære, vil det tilsi at avvikene i oppveksten var betydelige.
Hva er “normalen”? Ikke nødvendigvis det samme som gjennomsnittet i Norge. I denne posten betraktes allikevel normalen som gjennomsnittet.
En måte å begynne på er å liste opp de 3 viktigste avvikene. På godt og vondt.
For meg:
- Jeg er veldig godt til å være alene. Jeg kan enkelt bo på en øde øy mutters alene i lang tid. Eller som nå – på et småbruk utenfor allfarvei der det sjelden kommer mennesker forbi. Jeg har ikke noe imot menneskelig kontakt. Tvet imot, jeg liker det. Men har jeg det ikke så er det ikke et stort savn.
- Jeg har en sterk vilje og gir aldri opp. Jeg tror alle problemer har en løsning. Man må bare finne den. Jeg kan jobbe fra morgen til kveld i lang tid med å løse et problem og mister ikke motet.
- Jeg går mine egne veier. Jeg er helt nødt til det, noe annet fungerer overhodet ikke for meg. Jeg bryr meg lite om hva andre synes om meg. Mange er opptatt av hvordan man oppfattes av andre. Jeg er ikke det. Jeg forstår ikke engang hvordan man bør oppføre seg for at man skal bli likt eller beundret av andre. Jeg tror også at for egen del blir jeg best likt dersom jeg er ærlig og er meg selv. Jeg gjør relativt ofte sosiale blundere. Uten at det går så mye inn på meg. Jeg er ikke flink til å lese andre. Dette siste jobber jeg med.
Oppdatering:
- Oppdatering 17. desember 2021. Jeg liker muligens overwhelm.
- Oppdatering 17. desember 2021. Jeg er veldig følsom for hudkontakt. Jeg er dårlig til å gi det, også dårlig til å motta det, men har veldig stort behov for det.
Er så disse 3 avvikene fra gjennomsnittet noe som gjennomsyrer min personlighet? Eller er de sekundære og kommer som ubetydelige tillegg til en personlighet som ligger nærme normalen? Slik jeg vurderer det er disse 3 trekkene ganske grunnleggende for meg. De påvirker i stor grad hvordan jeg innretter livet mitt.
Jeg har også andre trekk. Men de er nærmere gjennomsnittet. De er mer normale. Og derfor ikke et resultat av avvik i oppvekst.
- Jeg er en tomannsvenn. Og god på det.
- Jeg er ikke misunnlig. Jeg ønsker at familie og venner skal lykkes. Om ikke annet så ser jeg på det som en fordel for meg selv.
- I et forhold har jeg lav toleranse for utroskap. Men jeg er ikke kontrollerende. Jeg ønsker genuint at partneren skal ha det bra, være lykkelig, utvikle seg til å bli smartere og vakrere og sterkere.
- Jeg er ikke så flink til å huske på bursdager. Og forsøker ikke så mye heller. Men stiller opp for andre den dagen det gjelder. Jeg er lojal. Jeg er snill men ikke dumsnill.
- Jeg har god hukommelse. Jeg glemmer lite og husker nesten alt.
- Jeg er ikke spesielt god til å få andre til å føle seg vel i mitt nærvær.
- Jeg er ikke god til å ta på folk. Eksempelvis gi en klem.
Neste skritt blir å se litt på barndommen. Forsøke å si noe om hendelser der kan ha forårsaket avvikene i personligheten. Det blir en annen post.
Denne posten var inspirert av et foredrag med Niki Gratrix på Immunedefensesummit, desember 2021.
Noen barndomstraumer er mer vanlige enn andre. Eksempelvis seksuelle overgrep. Jeg har aldri opplevd det. Men relativt mange gjør det. De som opplever samme type overgrep utvikler ofte samme type personlighetsavvik.
Min far forlot min mor dagen etter min fødsel. Han møtte opp på sykehuset og sa han hadde funnet en annen. Selvsagt et traume for min mor. Tre måneder etter min fødsel forlot hun meg for en jobb. Hun ukependlet til en annen by. Jeg ble boende hos hennes familie. Hun kom hjem i helgene. En tenåring ville sannsynligvis taklet dette. Men hos en 3 måneder gammel baby er det annerledes. Fordi hjernen og nervesystemet er ikke ferdig utviklet. Og det skjer under nær påvirkning av spesielt mor. Referanse: Body keeps the score av Bessel van der Kolk.
Hudkontakt
Oppdatering 17. desember 2021. Jeg er dårlig til å gi folk en klem eller annen form for hudkontakt. Jeg er også ganske dårlig til å motta en klem. Samtidig har jeg underskudd på hudkontakt. Hvis jeg dater en jente digger jeg all form for hudkontakt. Holde i hånden, ta på armen. Sove sammen med i skje eller holde i hånden eller på låret. Jeg har veldig følsomme håndflater. Hvis jeg holder noen i hånden føles det godt i hele kroppen. Det føles som en energitilførsel, som om jeg lades opp. Jeg utforsker disse tingene.
If the touch we received as a young child was not tender, not enought, or did not express support and acceptance, a constant yarning, a skin hunger persists. Confusion in our body arises from the desire to reach out for touch, and yet the bigger fear of rejection. Aimie Apigian.
How our early environment will influence our brain and neurotransmitters. Touch is something that promotes serotonin. Can promote gaba. Mostly associated with serotonin. [PS: Enig. Både serotonin og gaba. Hudkontakt er både godt og avslappende.] Touch, depending on how much touch and what type of touch, and if it felt like it was supportive and enough, that experience goes into the neurotransmitters. And if not then what sticks around is this skin hunger. What is skin hunger? Skin hunger is also brain chemicals. Because when you do that you are going to get that release of serotonin and dopamin. So it sets up this confusion in the body. Do i reach out? Do i not? If i reach out i might get rejected. So i am not going to reach out. So you see all of this playing out. Behind the scenes are these brain chemicals that have become part of this experience. And certainly having low serotonin and low dopamin is going to make this type of situation happen even more. Because those levels make it even more difficult for them. It makes them feel more anxious about reaching out. They make them more depressed by assuming they are going to be rejected. So it is so beautiful how it is connected together. And that we can do something about it. [PS: Eksempel på en dårlig spiral. Det er en Survival of the fittest mekanisme. Lite hudkontakt som barn fører til lav serotonin nivå. Som gjør en urolig og usikker. Som igjen gjør det vanskeligere å initiere (og motta) hudkontakt med en annen person. Som igjen fører til lavere serotonin.] [hudkontakt er serotonin, sex er dopamin].
Oppdatering 20. mai 2022. Aftenposten 12. mai 2022. I et laboratorium i Oslo har forskere undersøkt effekten av foreldrenes mobilbruk foran babyer. I forsøket smiles og pludres det ansikt til ansikt mellom foreldre og babyer som sitter tvers overfor hverandre. Plutselig får foreldrene beskjed om å ta frem «mobilen» i ett minutt. Det vil si at de stirrer inn i egen håndflate. Alle babyene i forsøket får en stressreaksjon. Vi så en protestadferd hos alle babyene. I noen tilfeller måtte vi avbryte fordi babyene ble så fortvilet, også i «repareringsfasen», sier Tidemann. Spedbarn trenger kontinuitet, stabilitet og gjensidighet i samspillet med foreldrene: øyekontakt, speiling av ansiktsuttrykk og verbale uttrykk. Det er svært viktig for deres videre utvikling av sosiale og kognitive ferdigheter.