Zonulin og lekk tarm

Lekk tarm er en tilstand der åpningene mellom cellene som dekker tarmveggen blir større. Slik at større molekyler kan slippe igjennom. Ikke alt er kjent rundt mekanismene. Men det begynner å bli klart at stoffet Zonulin spiller en rolle.

Torsdag 15. november 2019. Lekk tarm (leaky gut) er en tilstand der ufullstendig fordøyd mat kommer inn i blodbanen via tynntarmen. Zonulin er et stoff i kroppen som påvirker dette. Lekk tarm er et problem fordi det fører til en kronisk immunrespons og dermed en kronisk betennelsestilstand, som igjen er årsak til mange kroniske sykdommer. I tynntarmen er det et en-celle tykt lag med epitelceller (epithelial cells). Denne membranen skal slippe inn næringsstoffer i blodbanen, og skal holde ute molekyler som er for store. Man kan tenke seg at molekyler kan gå inn i blodbanen enten ved å gå gjennom epitelcellene (altså først slippe inn “på toppen av” disse cellene, og så gå ut på den andre siden), eller ved å passere mellom cellene (altså i mellomrommet mellom cellene). Mellomrommet mellom cellene kalles TJ, Tight Junctions. Med fungerende TJ er det ikke mulig for store molekyler å komme inn i blodbanen denne veien. Hvete og andre korn inneholder proteinet gluten. Gluten består igjen av mange proteiner, blant annet gliadin. På innsiden av tarmen har epitelcellene reseptorer som gliadin kan påvirke. Graden av påvirkning er genetisk bestemt – kanskje er det slik at noen har flere av disse reseptorene enn andre, eller de er mer følsomme for gliadin. Når vi spiser brød vil derfor disse reseptorene stimuleres. Resultatet er at det dannes mer av stoffet zonulin inne i cellen. Det skjer deretter en reaksjon der zonulin i en celle påvirker nabocellen på en slik måte at TJ åpnes. Nå er vi i en tilstand der ufordøyd mat kan slippe inn i blodet. Med påfølgende immunrespons.

Det var en facebook diskusjon med min venninne Anna Kathrine Ljøgodt som satte meg på å lære mer om dette. (Legemiddelbransjen skal profitere på glutensensitivitet med Larazotid selv om det er sannsynlig at problemet har årsak i sprøytemiddelrester. Her er hvete en versting. De verste er OWL – Oats, Wheat, Legumes, ifg Jeffrey Smith fra responsibletechnology.) Zonulin ble først oppdaget av Dr Alessio Fasano. Zonulin, regulation of tight junctions, and autoimmune diseases (jeg har sett på denne, men dessverre ikke fått lest den grundig enda). Det er ikke bare zonulin som påvirker TJ og mye rundt dette er fortsatt ukjent.

Rundt dette med gluten er det mange begreper. Hva er forskjellen på Søliaki og gluten sensitiv? Jeg er litt usikker. Jeg hørte akkurat et foredrag med Dr Tom O’Bryan på anxietysummit5 (Trudy Scott). Han nevnte at det å spise gluten fører til en form for skade i epitelcellene. Dette er konsistent med det jeg har skrevet ovenfor, der gliadin påvirker reseptorer. Epitelcellene fornyes iløpet av 24 timer. For en frisk person repares skade iløpet av timer. Så spiser man gluten igjen, skade oppstår, repareres, osv. Men tilslutt skjer ikke denne reparasjonen så fort, og man har en kronisk tilstand. Men jeg er usikker på om denne fremstillingen er helt riktig. Tom O’Bryan sa på begynnelsen av foredraget at folk med glutensensitivitet har “big forehead”. Dette er noe som oppstår i oppveksten når en glutensensitiv person spiser korn. Og noe som kan gi en diagnostisk indikasjon på glutensensivitet. Jeg har ikke hørt dette før og er usikker på om det er riktig. Isåfall må Hallgeir Kvadsheim fra Luksusfellen være meget gluten sensitiv.

Idag hørte jeg et veldig bra foredrag på samme summti, med ND David Brady. Temaet var egentlig fibromyalgia. Han snakket om en GI MAP Stool Test som blant annet målte zonulin.

Scheme of selective permeability routes of epithelial cells (red arrows). The transcellular (through the cells) and paracellular routes (between the cells) control the passage of substances between the intestinal lumen and blood. Author: BallenaBlanca. https://en.wikipedia.org/wiki/Intestinal_permeability.
Scheme of selective permeability routes of epithelial cells (red arrows). The transcellular (through the cells) and paracellular routes (between the cells) control the passage of substances between the intestinal lumen and blood. Author: BallenaBlanca. https://en.wikipedia.org/wiki/Intestinal_permeability.
The opening of intercellular tight junctions (increased intestinal permeability) allows uncontrolled passage of substances into the bloodstream, with consequent possible development of autoimmune and inflammatory diseases, infections, allergies or cancers, both intestinal and in other organs of the body. Author: BallenaBlanca. https://en.wikipedia.org/wiki/Intestinal_permeability.
The opening of intercellular tight junctions (increased intestinal permeability) allows uncontrolled passage of substances into the bloodstream, with consequent possible development of autoimmune and inflammatory diseases, infections, allergies or cancers, both intestinal and in other organs of the body. Author: BallenaBlanca. https://en.wikipedia.org/wiki/Intestinal_permeability.

Takk til wikipedia for bildene.

Tittelbildet, og bildet nederst i denne bloggposten, er fra området Grand Junction i Colorado, USA. Jeg tar hårprøve hvert halvår. Jeg klipper håret selv og sender det til min kontakt Roger Lange som bor i Grand Junction. Jeg fant han gjennom doktor Larry Wilson.

Grand Junction, Colorado, rød stein
Grand Junction, Colorado, rød stein. Bildet er lovlig lånt fra nettsiden til River City Real Estate https://www.rivercitygj.com/2017/04/25/hip-happening-neighborhoods-grand-junction/

Oppdatering20/11-2019: igår hørte jeg et foredrag med David Perlmutter på AnxietySummit5. Han nevnte Zonulin. Og også Occludin.

ZO-1 Zonula Occludens-1 is a Tight Junction protein. Bildet er lovlig lånt fra https://en.wikipedia.org/wiki/Occludin.
ZO-1 Zonula Occludens-1 is a Tight Junction protein. Bildet er lovlig lånt fra https://en.wikipedia.org/wiki/Occludin.

Jeg så akkurat første del av en video med Stephanie Seneff, Glyphosate + aluminum + mercury + glutamate = autism – Seneff. Hun jobber på MIT og ett av hennes fokus er forskning på glyfosfat. Glyfosfat er den aktive ingrediensen i sprøytemiddelet Roundup. Rundt 10 minutter ut i videoen snakker hun om mekanismen for leaky gut. De har analysert fordøyelsesenzymer trypsin, pepsine og lypase hos gris, og funnet ut at alle tre er forurenset med glyfosfat. Konsekvensen av dette er at de ikke fungerer som de skal. Dette igjen betyr at eksempelvis hvete ikke fordøyes ordentlig. Det blir igjen store molekyler. Da vil cellen frigjøre zonulin. Slik at man får åpninger mellom cellene som molekyler med næringsstoffer kan gå gjennom og inn i blodsirkulasjonen og kroppen. Zonulin selv er et protein. Og zonulin mengden reduseres naturlig ved at zonulin selv fordøyes. Men når pepsin ikke fungerer optimalt fordøyes ikke zonuling og blir værende lenge i tarmen og dermed føre til at åpningene mellom cellene blir store. Dermed har vi en leaky gut situasjon.

Innflammasjon og hydrogenvann

Ofte hører man begrep som inflammasjon, oksidasjon og frie radikaler. Og ofte er det litt uklart hva dette egentlig betyr. I dette innlegget vil jeg forsøke å si noen ord rundt dette, fra eget hode.

Den siste uken har jeg hørt på Bodyelectricsummit, arrangert av Dietrich Klinghardt og Christine Schaffner. Her var det et foredrag med Kelly Halderman, om “Molecular Hydrogen Water” (hydrogenvann). Det snakkes mye om inflammasjon, oksidasjon, frie radikaler. Jeg diskuterte foredraget med en venn på facebook. Dette innlegget er tatt fra den diskusjonen.

Nå har jeg hørt det foredraget et par ganger. Det var egentlig veldig bra. Hvis jeg skal prøve å oppsummere. Hydrogenvann er vann med ekstra hygrogengass (H2). Poenget her er hydrogenet og ikke vannet. Vannet er bare en måte å levere H2 til kroppen. Man kan eksempelvis bruke en nesespray med H2 og få det på den måten. Men den beste måten å gjøre det på er å tilsette H2 til vann og så drikke vannet. Man kan tilsette H2 til vann på flere måter. 1) kjøpe tabletter som oppløses i vannet. 2) kjøpe en maskin som behandler vannet og tilsetter H2. Noen maskiner kan samtidig rense vannet (for klor, glyphosphate etc) etc så muligens sånne maskiner er ekstra bra. H2 har den egenskapen at det er et veldig lite molekyl (stemmer, ifølge sånn jeg også ser kjemi) og det kan derfor enkelt komme rundt i hele kroppen, også hjernen. H2 har den egenskapen at det reduserer innflammasjon. Kronisk innflammasjon forårsakes ofte av stoffer som kalles “free radicals”. Free radicals er stoffer kroppen selv produserer, og er en del av immunsystemet.

Kronisk innflammasjon er ofte årsak og pådriver for kroniske sykdommer. Inflammasjon det samme som det vi kaller betennelse på norsk. Dette kan vi observere når vi får et myggestikk – da oppstår det en betennelsesreaksjon ved huden der immunsystemet forsøker å fjerne fremmedstoffer i myggestikket. Dette gjøres ofte ved at immunsystemet genererer “free radicals”. Dette er stoffer som kan ta livet av patogene bakterier, ofte ved å oksidere dem (se nedenfor). Et eksempel på en mekanisme er at ved oksidering så ødelegges bakteriens ytre barriere (bakteriens hud) slik at den dør. Inflammasjon/betennelse kan også forekomme inni kroppen. Et eksempel er en betent akillessene. Denne merker vi at gjør vondt. Tarmen kan ha inflammasjon. Her er det flere typer, blant annet Crons sykdom. I utgangspunktet er betennelse bra – det er kroppens egen måte å fjerne fremmedstoffer og patogene bakterier. Men hvis man har kronisk betennelse i kroppen er det ikke bra. Jeg tror årsaken til dette er at en betennelsesreasjon er ikke 100% spesifikk. Det vil si, den fjerner ikke bare patogene bakterier. Samtidig ødelegges også vev etc (“kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg”). I en kortvarig betennelsesreaksjon spiller ikke dette så stor rolle – man blir kvitt bakteriene, og så repareres vevet. Men i en kronisk betennelsesreaksjon er dette ikke bra, fordi da får man vevsendringer hele tiden. Jeg tror vanlige årsaker til kronisk betennelse er tungmetaller og annen forgiftning, og infeksjoner.

“Oxidative stress” er et begrep man ofte hører. Slik jeg forstår det så er dette det samme som inflammasjon, eller det er en undergruppe av inflammasjon. Det vil si, oxidative stress er inflammasjon, og det finnes også andre typer inflammasjon. Jeg tror uttrykket “oxidative stress” henspiller på at betennelsesreaksjoner i kroppen ofte er oksidasjons reaksjoner. I en oksidasjons reaksjon er det et stoff som oksideres (elektroner mistes og oksidasjonstallet øker) mens ett stoff reduseres (elektroner mottas og oksidasjonstallet minker). Dette er reaksjoner der “free radicals” (altså stoffer generert fra immunsystemet) fjerner elektroner fra patogene bakterier, og også altså vev. Når dette skjer sier man at vevet “oksideres”. Dette har ikke nødvendigvis noe med oksygen å gjøre (selv om det ofte har det). Årsaken til begrepet er historisk. Det har å gjøre med at stoffet oksygen, som er nr 16 i det periodiske system, mangler to elektroner i ytterste skall. Dette stoffet har derfor en sterk driver til å motta elektroner, slik at ytterste skall blir fullt. Oksygen har lett for å selv reduseres, og dermed et sterkt oksiderende stoff (sterke evne til å oksidere andre stoffer). Man kaller derfor slike reaksjoner, der elektroner overføres, for redoks reaksjoner – reduksjons-oksidasjons reaksjoner. Også i reaksjoner der det oppstår kovalente bindinger, og elektroner altså ikke overføres fullstendig, snakker man om redoks reaksjon.

Et annet relatert begrep er oksidasjonstallet til et stoff eller et molekyl. For et molekyl kommer man frem til dette ved å anta at all deling av elektroner i molekylet er ionisk (og altså fullstendig overførte). Da er oksidasjonstallet lik ladningen til hvert enkelt stoff/delmolekyl (dette var litt for kort, fordi det er ytterligere regler for hvordan oksidasjonstallet bestemmes.) Blant annet har ett enkelt atom oksidasjonstall 0 når det ikke har ladning. I O2 har hvert molekyl oksidasjonstall 0. “Free radicals” molekyler inneholder ofte oksygen (eksempelvis OH hydroxyradical og O2H2 hydrogenperokside), men ikke nødvendigvis. Man snakker om oksidasjon allikevel.

En viktig “free radical” i kroppen er OH molekylet (og altså ikke OH- ionet hydrogenoksid). H2 kan reagere med OH slik at dette ikke lenger forårsaker kronisk betennelse. Dermed går betennelse/inflammasjon i kroppen ned. Dette er et viktig poeng med hydrogenvann.

Graden av inflammasjon i kroppen kan man vissnok måle med en blodprøve, CRP, C-Reactive-Protein. Jeg er usikker på hvor bra dette målet er. Jeg har hatt både tungmetall forgiftning og infeksjoner, men CRP kommer alltid tilbake ok. Enten stemmer ikke denne testen så bra (i likhet med mange andre blodprøver) eller så er det en annen forklaring.

Skogbilde tatt fra fly
Skogbilde tatt fra fly. “Overflaten” på en skog minner litt om overflaten på tynntarmen, der det er folds, villi og microvilli for å ta opp næringsstoffer.