Simpsonwood vaksine konferansen og thimerosal

På Simpsonwood konferansen ble det besluttet å holde vaksiners skadevirkninger skjult for offentligheten.

Jeg er en stor beundrer av den amerikanske miljøaktivisten Robert F. Kennedy Jr. Faren hans var amerikansk senator som ble skutt og drept da han stilte som presidentkandidat i 1968. Onkelen hans var John F. Kennedy. Så her er det mye familiehistorikk.

RFK Jr er advokat og tok miljøvandaler til retten. Gjerne firmaer. Et formål jeg har mye til overs for. Han var i utgangspunktet positiv til vaksiner og mente at det var for et godt formål. Det snudde da han ble kontaktet av Sarah Bridges i 2003. Hun hadde en frisk gutt som endte som uhelbredelig hjerneskadet etter gjentatte vaksiner. En stygg, stygg sak. Hun fikk erstatning i USAs vaksinedomstol etter flere års kamp og skrev boken A bad reaction: a memoir.

RFK Jr er idag en markant stemme innen antivaksine bevegelsen. En annen viktig faktor i hans transformasjon var referatene fra Simpsonwood konferansen. CDC, Center for Disease Control and Prevention (tilsvarende Folkehelseinstituttet?), fører vaksinedatabaser med informasjon om hvem som får vaksiner og om de opplever skadevirkninger. Thimerosal, en organisk kvikksølvforbindelse (etylkvikksølv), tilsettes flerdosevaksiner som et konserveringsmiddel. CDC forskeren Tom Verstraeten gjorde en studie rundt år 2000 og fant at det var en klar sammenheng mellom autisme og Thimerosal i vaksiner. CDC innkalte rundt 50 fremtredende representanter fra offentlig helsetjeneste og vaksinerfirmaer til et todagers møte for å diskutere funnene. Møtet ble holdt på Simpsonwood. Tom Verstraeten presenterte dataene og det var klart at det var en tydelig sammenheng. Man skulle tro at utfasing av Thimerosal var responsen. Men ettersom konferansen utviklet seg ble det mer og mer klart at deltakerne ønsket å holde informasjonen skjult for offentligheten og fortsette med Thimerosal.

Her tillands ble kvikksølv forbudt av miljøvernhensyn i 2008. Hvis noen søler kvikksølv på et skolelaboratorium stenges bygningen og saneringspersonell i heldekkende beskyttelsesdrakter overtar. Men det er aldri gjort offentlige innrømmelser av helseskader fra amalgam (50% kvikksølv) og vaksiner. Dette unngås med stor flid fordi man er livredde for å åpne for et stort antall søksmål. Jeg har skrevet om amalgam flere andre steder på denne bloggen. Vaksinemessig følger Norge USA, men ligger noen år etter. Så vaksine nivået er lavere i Norge enn i USA. Det er derfor færre skader, men sannsynligvis økende.

Thimerosal brukes sjelden mer i vaksiner i Norge. Men et annet giftig metall, Aluminium, er i utstrakt bruk. Med mange av de samme skadevirkningene. Jeg har skrevet om dette her på bloggen.

Informasjonen fra Simpsonwood ble holdt skult. Men det ble laget nedtegnelser av hva som ble sagt. Disse ble i etterkant krevet utlevert under Freedom of Information Act (tilsvarende Offentlighetsloven). Nedtegnelsene utgjør 259 sider. Robert F. Kennedy Jr skrev en artikkel basert på disse som ble publisert i Rolling Stone og på salon.com. “Deadly Immunity” gjengis her med tillatelse fra Robert F. Kennedy Jr.

At deltakerne på Simpsonwood ender med å bli enige om å holde skjult informasjon om skader på småbarn, og tilogmed fortsetter med det skadelige stoffet, er ganske uforståelig. Men tilsvarende har skjedd før i historien. Eksempelvis på Wannsee konferansen i Nazi-Tyskland. Der man ble enige om mange praktiske forhold rundt jødeutryddelsen. Jeg tror viktige drivere for slike enigheter er gruppepress, samt økonomiske egeninteresser. Når begge deler er på plass er det lett å akseptere istedenfor å heve stemmen mot den uretten som begås.

Deadly Immunity

Robert F. Kennedy Jr: Deadly Immunity. Opprinnelig publisert på Salon dot com 16. juni 2005. RFK’s opprinnelige forskningsdokument Tobacco Science and the Thimerosal Scandal og Simpsonwood transcripts.

In June 2000, a group of top government scientists and health officials gathered for a meeting at the isolated Simpsonwood conference center in Norcross, Ga. Convened by the Centers for Disease Control and Prevention, the meeting was held at this Methodist retreat center, nestled in wooded farmland next to the Chattahoochee River, to ensure complete secrecy. The agency had issued no public announcement of the session — only private invitations to 52 attendees. There were high-level officials from the CDC and the Food and Drug Administration, the top vaccine specialist from the World Health Organization in Geneva, and representatives of every major vaccine manufacturer, including GlaxoSmithKline, Merck, Wyeth and Aventis Pasteur. All of the scientific data under discussion, CDC officials repeatedly reminded the participants, was strictly “embargoed.” There would be no making photocopies of documents, no taking papers with them when they left.

The federal officials and industry representatives had assembled to discuss a disturbing new study that raised alarming questions about the safety of a host of common childhood vaccines administered to infants and young children. According to a CDC epidemiologist named Tom Verstraeten, who had analyzed the agency’s massive database containing the medical records of 100,000 children, a mercury-based preservative in the vaccines — thimerosal — appeared to be responsible for a dramatic increase in autism and a host of other neurological disorders among children. “I was actually stunned by what I saw,” Verstraeten told those assembled at Simpsonwood, citing the staggering number of earlier studies that indicate a link between thimerosal and speech delays, attention-deficit disorder, hyperactivity and autism. Since 1991, when the CDC and the FDA had recommended that three additional vaccines laced with the preservative be given to extremely young infants — in one case, within hours of birth — the estimated number of cases of autism had increased fifteenfold, from one in every 2,500 children to one in 166 children.

Even for scientists and doctors accustomed to confronting issues of life and death, the findings were frightening. “You can play with this all you want,” Dr. Bill Weil, a consultant for the American Academy of Pediatrics, told the group. The results “are statistically significant.” Dr. Richard Johnston, an immunologist and pediatrician from the University of Colorado whose grandson had been born early on the morning of the meeting’s first day, was even more alarmed. “My gut feeling?” he said. “Forgive this personal comment — I do not want my grandson to get a thimerosal-containing vaccine until we know better what is going on.”

But instead of taking immediate steps to alert the public and rid the vaccine supply of thimerosal, the officials and executives at Simpsonwood spent most of the next two days discussing how to cover up the damaging data. According to transcripts obtained under the Freedom of Information Act, many at the meeting were concerned about how the damaging revelations about thimerosal would affect the vaccine industry’s bottom line.

“We are in a bad position from the standpoint of defending any lawsuits,” said Dr. Robert Brent, a pediatrician at the Alfred I. duPont Hospital for Children in Delaware. “This will be a resource to our very busy plaintiff attorneys in this country.” Dr. Bob Chen, head of vaccine safety for the CDC, expressed relief that “given the sensitivity of the information, we have been able to keep it out of the hands of, let’s say, less responsible hands.” Dr. John Clements, vaccines advisor at the World Health Organization, declared that “perhaps this study should not have been done at all.” He added that “the research results have to be handled,” warning that the study “will be taken by others and will be used in other ways beyond the control of this group.”

In fact, the government has proved to be far more adept at handling the damage than at protecting children’s health. The CDC paid the Institute of Medicine to conduct a new study to whitewash the risks of thimerosal, ordering researchers to “rule out” the chemical’s link to autism. It withheld Verstraeten’s findings, even though they had been slated for immediate publication, and told other scientists that his original data had been “lost” and could not be replicated. And to thwart the Freedom of Information Act, it handed its giant database of vaccine records over to a private company, declaring it off-limits to researchers. By the time Verstraeten finally published his study in 2003, he had gone to work for GlaxoSmithKline and reworked his data to bury the link between thimerosal and autism.

Vaccine manufacturers had already begun to phase thimerosal out of injections given to American infants — but they continued to sell off their mercury-based supplies of vaccines until last year. The CDC and FDA gave them a hand, buying up the tainted vaccines for export to developing countries and allowing drug companies to continue using the preservative in some American vaccines — including several pediatric flu shots as well as tetanus boosters routinely given to 11-year-olds.

The drug companies are also getting help from powerful lawmakers in Washington. Senate Majority Leader Bill Frist, who has received $873,000 in contributions from the pharmaceutical industry, has been working to immunize vaccine makers from liability in 4,200 lawsuits that have been filed by the parents of injured children. On five separate occasions, Frist has tried to seal all of the government’s vaccine-related documents — including the Simpsonwood transcripts — and shield Eli Lilly, the developer of thimerosal, from subpoenas. In 2002, the day after Frist quietly slipped a rider known as the “Eli Lilly Protection Act” into a homeland security bill, the company contributed $10,000 to his campaign and bought 5,000 copies of his book on bioterrorism. Congress repealed the measure in 2003 — but earlier this year, Frist slipped another provision into an anti-terrorism bill that would deny compensation to children suffering from vaccine-related brain disorders. “The lawsuits are of such magnitude that they could put vaccine producers out of business and limit our capacity to deal with a biological attack by terrorists,” says Andy Olsen, a legislative assistant to Frist.

Even many conservatives are shocked by the government’s effort to cover up the dangers of thimerosal. Rep. Dan Burton, a Republican from Indiana, oversaw a three-year investigation of thimerosal after his grandson was diagnosed with autism. “Thimerosal used as a preservative in vaccines is directly related to the autism epidemic,” his House Government Reform Committee concluded in its final report. “This epidemic in all probability may have been prevented or curtailed had the FDA not been asleep at the switch regarding a lack of safety data regarding injected thimerosal, a known neurotoxin.” The FDA and other public-health agencies failed to act, the committee added, out of “institutional malfeasance for self protection” and “misplaced protectionism of the pharmaceutical industry.”

The story of how government health agencies colluded with Big Pharma to hide the risks of thimerosal from the public is a chilling case study of institutional arrogance, power and greed. I was drawn into the controversy only reluctantly. As an attorney and environmentalist who has spent years working on issues of mercury toxicity, I frequently met mothers of autistic children who were absolutely convinced that their kids had been injured by vaccines. Privately, I was skeptical. I doubted that autism could be blamed on a single source, and I certainly understood the government’s need to reassure parents that vaccinations are safe; the eradication of deadly childhood diseases depends on it. I tended to agree with skeptics like Rep. Henry Waxman, a Democrat from California, who criticized his colleagues on the House Government Reform Committee for leaping to conclusions about autism and vaccinations. “Why should we scare people about immunization,” Waxman pointed out at one hearing, “until we know the facts?”

It was only after reading the Simpsonwood transcripts, studying the leading scientific research and talking with many of the nation’s preeminent authorities on mercury that I became convinced that the link between thimerosal and the epidemic of childhood neurological disorders is real. Five of my own children are members of the Thimerosal Generation — those born between 1989 and 2003 — who received heavy doses of mercury from vaccines. “The elementary grades are overwhelmed with children who have symptoms of neurological or immune-system damage,” Patti White, a school nurse, told the House Government Reform Committee in 1999. “Vaccines are supposed to be making us healthier; however, in 25 years of nursing I have never seen so many damaged, sick kids. Something very, very wrong is happening to our children.” More than 500,000 kids currently suffer from autism, and pediatricians diagnose more than 40,000 new cases every year. The disease was unknown until 1943, when it was identified and diagnosed among 11 children born in the months after thimerosal was first added to baby vaccines in 1931.

Some skeptics dispute that the rise in autism is caused by thimerosal-tainted vaccinations. They argue that the increase is a result of better diagnosis — a theory that seems questionable at best, given that most of the new cases of autism are clustered within a single generation of children. “If the epidemic is truly an artifact of poor diagnosis,” scoffs Dr. Boyd Haley, one of the world’s authorities on mercury toxicity, “then where are all the 20-year-old autistics?” Other researchers point out that Americans are exposed to a greater cumulative “load” of mercury than ever before, from contaminated fish to dental fillings, and suggest that thimerosal in vaccines may be only part of a much larger problem. It’s a concern that certainly deserves far more attention than it has received — but it overlooks the fact that the mercury concentrations in vaccines dwarf other sources of exposure to our children.

What is most striking is the lengths to which many of the leading detectives have gone to ignore — and cover up — the evidence against thimerosal. From the very beginning, the scientific case against the mercury additive has been overwhelming. The preservative, which is used to stem fungi and bacterial growth in vaccines, contains ethylmercury, a potent neurotoxin. Truckloads of studies have shown that mercury tends to accumulate in the brains of primates and other animals after they are injected with vaccines — and that the developing brains of infants are particularly susceptible. In 1977, a Russian study found that adults exposed to much lower concentrations of ethylmercury than those given to American children still suffered brain damage years later. Russia banned thimerosal from children’s vaccines 20 years ago, and Denmark, Austria, Japan, Great Britain and all the Scandinavian countries have since followed suit.

“You couldn’t even construct a study that shows thimerosal is safe,” says Haley, who heads the chemistry department at the University of Kentucky. “It’s just too darn toxic. If you inject thimerosal into an animal, its brain will sicken. If you apply it to living tissue, the cells die. If you put it in a petri dish, the culture dies. Knowing these things, it would be shocking if one could inject it into an infant without causing damage.”

Internal documents reveal that Eli Lilly, which first developed thimerosal, knew from the start that its product could cause damage — and even death — in both animals and humans. In 1930, the company tested thimerosal by administering it to 22 patients with terminal meningitis, all of whom died within weeks of being injected — a fact Lilly didn’t bother to report in its study declaring thimerosal safe. In 1935, researchers at another vaccine manufacturer, Pittman-Moore, warned Lilly that its claims about thimerosal’s safety “did not check with ours.” Half the dogs Pittman injected with thimerosal-based vaccines became sick, leading researchers there to declare the preservative “unsatisfactory as a serum intended for use on dogs.”

In the decades that followed, the evidence against thimerosal continued to mount. During the Second World War, when the Department of Defense used the preservative in vaccines on soldiers, it required Lilly to label it “poison.” In 1967, a study in Applied Microbiology found that thimerosal killed mice when added to injected vaccines. Four years later, Lilly’s own studies discerned that thimerosal was “toxic to tissue cells” in concentrations as low as one part per million — 100 times weaker than the concentration in a typical vaccine. Even so, the company continued to promote thimerosal as “nontoxic” and also incorporated it into topical disinfectants. In 1977, 10 babies at a Toronto hospital died when an antiseptic preserved with thimerosal was dabbed onto their umbilical cords.

In 1982, the FDA proposed a ban on over-the-counter products that contained thimerosal, and in 1991 the agency considered banning it from animal vaccines. But tragically, that same year, the CDC recommended that infants be injected with a series of mercury-laced vaccines. Newborns would be vaccinated for hepatitis B within 24 hours of birth, and 2-month-old infants would be immunized for haemophilus influenzae B and diphtheria-tetanus-pertussis.

The drug industry knew the additional vaccines posed a danger. The same year that the CDC approved the new vaccines, Dr. Maurice Hilleman, one of the fathers of Merck’s vaccine programs, warned the company that 6-month-olds who were administered the shots would suffer dangerous exposure to mercury. He recommended that thimerosal be discontinued, “especially when used on infants and children,” noting that the industry knew of nontoxic alternatives. “The best way to go,” he added, “is to switch to dispensing the actual vaccines without adding preservatives.”

For Merck and other drug companies, however, the obstacle was money. Thimerosal enables the pharmaceutical industry to package vaccines in vials that contain multiple doses, which require additional protection because they are more easily contaminated by multiple needle entries. The larger vials cost half as much to produce as smaller, single-dose vials, making it cheaper for international agencies to distribute them to impoverished regions at risk of epidemics. Faced with this “cost consideration,” Merck ignored Hilleman’s warnings, and government officials continued to push more and more thimerosal-based vaccines for children. Before 1989, American preschoolers received 11 vaccinations — for polio, diphtheria-tetanus-pertussis and measles-mumps-rubella. A decade later, thanks to federal recommendations, children were receiving a total of 22 immunizations by the time they reached first grade.

As the number of vaccines increased, the rate of autism among children exploded. During the 1990s, 40 million children were injected with thimerosal-based vaccines, receiving unprecedented levels of mercury during a period critical for brain development. Despite the well-documented dangers of thimerosal, it appears that no one bothered to add up the cumulative dose of mercury that children would receive from the mandated vaccines. “What took the FDA so long to do the calculations?” Peter Patriarca, director of viral products for the agency, asked in an e-mail to the CDC in 1999. “Why didn’t CDC and the advisory bodies do these calculations when they rapidly expanded the childhood immunization schedule?”

But by that time, the damage was done. Infants who received all their vaccines, plus boosters, by the age of six months were being injected with a total of 187 micrograms of ethylmercury — a level 40 percent greater than the EPA’s limit for daily exposure to methylmercury, a related neurotoxin. Although the vaccine industry insists that ethylmercury poses little danger because it breaks down rapidly and is removed by the body, several studies — including one published in April by the National Institutes of Health — suggest that ethylmercury is actually more toxic to developing brains and stays in the brain longer than methylmercury. Under the expanded schedule of vaccinations, multiple shots were often administered on a single day: At two months, when the infant brain is still at a critical stage of development, children routinely received three innoculations that delivered 99 times the approved limit of mercury.

Officials responsible for childhood immunizations insist that the additional vaccines were necessary to protect infants from disease and that thimerosal is still essential in developing nations, which, they often claim, cannot afford the single-dose vials that don’t require a preservative. Dr. Paul Offit, one of CDC’s top vaccine advisors, told me, “I think if we really have an influenza pandemic — and certainly we will in the next 20 years, because we always do — there’s no way on God’s earth that we immunize 280 million people with single-dose vials. There has to be multidose vials.”

But while public-health officials may have been well-intentioned, many of those on the CDC advisory committee who backed the additional vaccines had close ties to the industry. Dr. Sam Katz, the committee’s chair, was a paid consultant for most of the major vaccine makers and was part of a team that developed the measles vaccine and brought it to licensure in 1963. Dr. Neal Halsey, another committee member, worked as a researcher for the vaccine companies and received honoraria from Abbott Labs for his research on the hepatitis B vaccine.

Indeed, in the tight circle of scientists who work on vaccines, such conflicts of interest are common. Rep. Burton says that the CDC “routinely allows scientists with blatant conflicts of interest to serve on intellectual advisory committees that make recommendations on new vaccines,” even though they have “interests in the products and companies for which they are supposed to be providing unbiased oversight.” The House Government Reform Committee discovered that four of the eight CDC advisors who approved guidelines for a rotavirus vaccine “had financial ties to the pharmaceutical companies that were developing different versions of the vaccine.”

Offit, who shares a patent on one of the vaccines, acknowledged to me that he “would make money” if his vote eventually leads to a marketable product. But he dismissed my suggestion that a scientist’s direct financial stake in CDC approval might bias his judgment. “It provides no conflict for me,” he insists. “I have simply been informed by the process, not corrupted by it. When I sat around that table, my sole intent was trying to make recommendations that best benefited the children in this country. It’s offensive to say that physicians and public-health people are in the pocket of industry and thus are making decisions that they know are unsafe for children. It’s just not the way it works.”

Other vaccine scientists and regulators gave me similar assurances. Like Offit, they view themselves as enlightened guardians of children’s health, proud of their “partnerships” with pharmaceutical companies, immune to the seductions of personal profit, besieged by irrational activists whose anti-vaccine campaigns are endangering children’s health. They are often resentful of questioning. “Science,” says Offit, “is best left to scientists.”

Still, some government officials were alarmed by the apparent conflicts of interest. In his e-mail to CDC administrators in 1999, Paul Patriarca of the FDA blasted federal regulators for failing to adequately scrutinize the danger posed by the added baby vaccines. “I’m not sure there will be an easy way out of the potential perception that the FDA, CDC and immunization-policy bodies may have been asleep at the switch re: thimerosal until now,” Patriarca wrote. The close ties between regulatory officials and the pharmaceutical industry, he added, “will also raise questions about various advisory bodies regarding aggressive recommendations for use” of thimerosal in child vaccines.

If federal regulators and government scientists failed to grasp the potential risks of thimerosal over the years, no one could claim ignorance after the secret meeting at Simpsonwood. But rather than conduct more studies to test the link to autism and other forms of brain damage, the CDC placed politics over science. The agency turned its database on childhood vaccines — which had been developed largely at taxpayer expense — over to a private agency, America’s Health Insurance Plans, ensuring that it could not be used for additional research. It also instructed the Institute of Medicine, an advisory organization that is part of the National Academy of Sciences, to produce a study debunking the link between thimerosal and brain disorders. The CDC “wants us to declare, well, that these things are pretty safe,” Dr. Marie McCormick, who chaired the IOM’s Immunization Safety Review Committee, told her fellow researchers when they first met in January 2001. “We are not ever going to come down that [autism] is a true side effect” of thimerosal exposure. According to transcripts of the meeting, the committee’s chief staffer, Kathleen Stratton, predicted that the IOM would conclude that the evidence was “inadequate to accept or reject a causal relation” between thimerosal and autism. That, she added, was the result “Walt wants” — a reference to Dr. Walter Orenstein, director of the National Immunization Program for the CDC.

For those who had devoted their lives to promoting vaccination, the revelations about thimerosal threatened to undermine everything they had worked for. “We’ve got a dragon by the tail here,” said Dr. Michael Kaback, another committee member. “The more negative that [our] presentation is, the less likely people are to use vaccination, immunization — and we know what the results of that will be. We are kind of caught in a trap. How we work our way out of the trap, I think is the charge.”

Even in public, federal officials made it clear that their primary goal in studying thimerosal was to dispel doubts about vaccines. “Four current studies are taking place to rule out the proposed link between autism and thimerosal,” Dr. Gordon Douglas, then-director of strategic planning for vaccine research at the National Institutes of Health, assured a Princeton University gathering in May 2001. “In order to undo the harmful effects of research claiming to link the [measles] vaccine to an elevated risk of autism, we need to conduct and publicize additional studies to assure parents of safety.” Douglas formerly served as president of vaccinations for Merck, where he ignored warnings about thimerosal’s risks.

In May of last year, the Institute of Medicine issued its final report. Its conclusion: There is no proven link between autism and thimerosal in vaccines. Rather than reviewing the large body of literature describing the toxicity of thimerosal, the report relied on four disastrously flawed epidemiological studies examining European countries, where children received much smaller doses of thimerosal than American kids. It also cited a new version of the Verstraeten study, published in the journal Pediatrics, that had been reworked to reduce the link between thimerosal and autism. The new study included children too young to have been diagnosed with autism and overlooked others who showed signs of the disease. The IOM declared the case closed and — in a startling position for a scientific body — recommended that no further research be conducted.

The report may have satisfied the CDC, but it convinced no one. Rep. David Weldon, a Republican physician from Florida who serves on the House Government Reform Committee, attacked the Institute of Medicine, saying it relied on a handful of studies that were “fatally flawed” by “poor design” and failed to represent “all the available scientific and medical research.” CDC officials are not interested in an honest search for the truth, Weldon told me, because “an association between vaccines and autism would force them to admit that their policies irreparably damaged thousands of children. Who would want to make that conclusion about themselves?”

Under pressure from Congress and parents, the Institute of Medicine convened another panel to address continuing concerns about the Vaccine Safety Datalink data-sharing program. In February, the new panel, composed of different scientists, criticized the way the VSD had been used to study vaccine safety, and urged the CDC to make its vaccine database available to the public.

So far, though, only two scientists have managed to gain access. Dr. Mark Geier, president of the Genetics Center of America, and his son, David, spent a year battling to obtain the medical records from the CDC. Since August 2002, when members of Congress pressured the agency to turn over the data, the Geiers have completed six studies that demonstrate a powerful correlation between thimerosal and neurological damage in children. One study, which compares the cumulative dose of mercury received by children born between 1981 and 1985 with those born between 1990 and 1996, found a “very significant relationship” between autism and vaccines. Another study of educational performance found that kids who received higher doses of thimerosal in vaccines were nearly three times as likely to be diagnosed with autism and more than three times as likely to suffer from speech disorders and mental retardation. Another soon-to-be-published study shows that autism rates are in decline following the recent elimination of thimerosal from most vaccines.

As the federal government worked to prevent scientists from studying vaccines, others have stepped in to study the link to autism. In April, reporter Dan Olmsted of UPI undertook one of the more interesting studies himself. Searching for children who had not been exposed to mercury in vaccines — the kind of population that scientists typically use as a “control” in experiments — Olmsted scoured the Amish of Lancaster County, Penn., who refuse to immunize their infants. Given the national rate of autism, Olmsted calculated that there should be 130 autistics among the Amish. He found only four. One had been exposed to high levels of mercury from a power plant. The other three — including one child adopted from outside the Amish community — had received their vaccines.

At the state level, many officials have also conducted in-depth reviews of thimerosal. While the Institute of Medicine was busy whitewashing the risks, the Iowa Legislature was carefully combing through all of the available scientific and biological data. “After three years of review, I became convinced there was sufficient credible research to show a link between mercury and the increased incidences in autism,” state Sen. Ken Veenstra, a Republican who oversaw the investigation, told the magazine Byronchild earlier this year. “The fact that Iowa’s 700 percent increase in autism began in the 1990s, right after more and more vaccines were added to the children’s vaccine schedules, is solid evidence alone.” Last year, Iowa became the first state to ban mercury in vaccines, followed by California. Similar bans are now under consideration in 32 other states.

But instead of following suit, the FDA continues to allow manufacturers to include thimerosal in scores of over-the-counter medications as well as steroids and injected collagen. Even more alarming, the government continues to ship vaccines preserved with thimerosal to developing countries — some of which are now experiencing a sudden explosion in autism rates. In China, where the disease was virtually unknown prior to the introduction of thimerosal by U.S. drug manufacturers in 1999, news reports indicate that there are now more than 1.8 million autistics. Although reliable numbers are hard to come by, autistic disorders also appear to be soaring in India, Argentina, Nicaragua and other developing countries that are now using thimerosal-laced vaccines. The World Health Organization continues to insist thimerosal is safe, but it promises to keep the possibility that it is linked to neurological disorders “under review.”

I devoted time to study this issue because I believe that this is a moral crisis that must be addressed. If, as the evidence suggests, our public-health authorities knowingly allowed the pharmaceutical industry to poison an entire generation of American children, their actions arguably constitute one of the biggest scandals in the annals of American medicine. “The CDC is guilty of incompetence and gross negligence,” says Mark Blaxill, vice president of Safe Minds, a nonprofit organization concerned about the role of mercury in medicines. “The damage caused by vaccine exposure is massive. It’s bigger than asbestos, bigger than tobacco, bigger than anything you’ve ever seen.” It’s hard to calculate the damage to our country — and to the international efforts to eradicate epidemic diseases — if Third World nations come to believe that America’s most heralded foreign-aid initiative is poisoning their children. It’s not difficult to predict how this scenario will be interpreted by America’s enemies abroad. The scientists and researchers — many of them sincere, even idealistic — who are participating in efforts to hide the science on thimerosal claim that they are trying to advance the lofty goal of protecting children in developing nations from disease pandemics. They are badly misguided. Their failure to come clean on thimerosal will come back horribly to haunt our country and the world’s poorest populations.

Push-catch detox og Chris Shade

Push-catch er en protokoll for detox av tungmetallet kvikksølv, aluminium og andre problematiske forurensninger.

Push-catch er utviklet av Chris Shade, som driver firmaet Quicksilver Scientific. Han laget protokollen opprinnelig til eget bruk. Han var forgiftet med kvikksølv fra amalgam, fisk og kvikksølvsøl på laboratoriet på skolen. Han forsøkte kelatorer men ble bare verre. Etter ett års tid på push-catch merket han at det letnet. Jeg har selv brukt push-catch i rundt ett års tid og har tilsvarende erfaring.

Jeg har tidligere skrevet om 14 dager på push-catch.

Hvis du ønsker å prøve protokollen kan du kjøpe flere av produktene hos Lifeextensioneurope, og få 5% rabatt. Mer informasjon lenger ned.

Push-catch prinsipper

Navnet spiller på at første delen av protokollen dytter (push) toksiner fra lever til galleblære og ut i tarmen. Der bruker man en binder til å fange opp (catch) toksinene så de går ut av kroppen i avføringen og ikke resirkuleres.

Fremgangsmåten: først tar man bitre urter og eventuelt andre bitterstoffer. Disse stimulerer leverens avgiftningsfunksjon. Leveren øker produksjon av gallesaft (galle, på engelsk: bile). Gallen går ned i galleblæren der den lagres til neste gang man spiser et fettholdig måltid. Da dumpes gallen ned i tarmen for å hjelpe til med fordøyelsen. Leveren filtrerer ut tungmetaller og andre forurensninger fra leveren og dumper de i gallen. Galle har altså flere funksjoner – bidra med avgiftning, fordøye fettholdig mat og rense tarmen for patogener. Tungmetallene går ut av kroppen i avføringen.

Noen prinsipper for denne protokollen:

  • Eliminere tungmetaller gjennom tarmen (avføring) istedenfor å gå via nyrene (urin). Dette reduserer belastningen og risiko for skade på nyrene, som er ømfintlige organer.
  • Bruker kroppens egne avgiftningsorganer (lever, galleblære, tarm) og stimulerer disse.
  • Enkel å gjennomføre.
  • Lav risiko når det gjøres riktig.
  • Fleksibel protokoll som kan tilpasses egen hverdag. Man behøver ikke gjøre den hver dag. Man kan varierer måltidet den gjøres i forbindelse med – jeg liker å gjøre den i forbindelse med frokost, men det er mulig å heller gjøre den i forbindelse med andre måltider. Man behøver ikke bruke Quicksilver Scientific produkter – man kan bruke andre bitterstoffer og bindere.

Man kan ta protokollen to ganger om dagen. Jeg pleier å gjøre det kun om morgenen, før frokost.

Det er en risiko for at gallen resirkuleres i kroppen når den kommer ut i tarmen. Risikoen for dette øker dersom

  • Man har en dårlig tarmflora (noe mange har idag)
  • Det er mye galle med mye tungmetaller (noe denne protokollen er rettet mot å generere)

Mellom bitterurtene og frokosten må man derfor ta en binder. Dette er et stoff som binder seg til tungmetallene i tarmen og sørger for at de går ut av kroppen og ikke resirkuleres.

Hvis man ikke tar binderen føler man seg fort dårlig etter frokosten. Noe av tungmetallene og andre forurensninger havner i blodet, treffer hjernen og man føler seg dårlig. Tungmetallene kan endte opp og lagres på steder i kroppen som er verre enn der de var før. Så det å ta en binder er en meget viktig del av protokollen. Jeg har eksperimentert en gang eller to med å ta protokollen uten binder, og det fungerte dårlig. Jeg fikk vondt i hodet og følte meg ikke bra.

Binderen må tas adskilt fra bitterurtene, og fra frokosten, med minst en halv time. Ellers risikerer man at den binder urter og næringsstoffer.

  • Man bør ikke være konstipert når man gjør protokollen. Det hindrer at kroppen kvitter seg med tungmetaller og andre toksiner. Vi vil gå på toalettet minst en gang om dagen, helst 2 eller 3. Hvis man er veldig konstipert kan man få redistribusjon. Da gjør man vondt verre og det er bedre å droppe protokollen. Man kan få igang tarmen med magnesium, C-vitamin, castor oil (lakserolje) og endel andre metoder.

Fremgangsmåte

Protokollen er fleksibel og det er flere måter å gjøre det på, så lenge man forstår prinsippene. Det er tre steg:

  • Bitterurter for å stimulere galle.
  • Binder for å hindre redistribusjon.
  • Frokost med fett og proteiner for å tømme galleblæren i tarmen.

Det beste er å legge seg tidlig og stå opp tidlig. Da har man god tid til protokollen før det er tid for frokost.

Etter å ha stått opp drikker jeg alltid en kopp eller to vann. For å slukke tørsten etter natten. Ofte tar jeg et par kapsler Malic Acid med vannet. Malic Acid løser opp gallesten. Jeg venter et par minutter. Så tar jeg protokollens første del. Bitterurtene skal ikke svelges rett ned, de skal holdes i munnen så lenge som mulig. Grunnen er at det er bitter reseptorer i munnen. Disse stimulerer galle produksjon i leveren.

Ofte tar jeg:

  • QS Artemisinin. 1 teskje.
  • QS BitterX. 4 pumper.
  • BodyBio PhosphatidylCholine (PC).
  • Kanskje tar jeg en pipette med Indigo Herbs Myrrh.

Artemisinin og BitterX er bitterurter. Det er Myrrh (myrra) også. PC gjør at gallesaften tynnes ut så den flyter lettere. BitterX inneholder blant annet Gentian rot, som er en velkjent bitterurt med blå blomster. Det er mulig å bruke protokollen med bare en bitterurt, for eksempel BitterX, hvis man ikke har alle de 4 ingrediensene ovenfor.

Nå venter jeg minst en halv time. Ofte mer, avhengig av når jeg sto opp. Kanskje tar jeg et par tillegg til protokollen i denne tiden:

  • En liten kopp kaffe
  • En liten slurk hjemmelaget liposomal vitamin C

Kaffen er økologisk, av topp kvalitet, hele bønner kvernet i min egen Encore kaffekvern, tilberedt i fransk presse. Jeg liker Purity Coffee fra USA. Jeg liker også den etiopiske kaffen Yirgachef som de har på Røtter. Kaffe av god kvalitet har bitteregenskaper så den passer inn i protokollen. Vitamin C gir immunsystemet en liten dytt og virker muligens også avgiftende.

Det skal være minst en halv time mellom kaffe eller noe annet (unntatt vann) før man tar binderen. Å ta binder er en viktig del av protokollen og kan ikke utelates. Hvis man ikke tar binderen vil ikke protokollen fungere og man vil fort gjøre vondt verre. Den vanligste binderen er

  • QS UltraBinder. Et par spatler rørt ut i vann.

En annen binder jeg ofte bruker er en blanding av

  • Biopure ZeoBind og QS IMD. Et par spatler rørt ut i vann.

Bindere består ofte av leire (clay). Dette er et stoff med elektriske egenskaper. Man skal ikke håndtere leire med metallredskaper fordi de elektriske egenskapene endres. Man skal bruke en trespatel.

ZeoBind binder aluminium og en del andre ting. Men muligens ikke kvikksølv. IMD binder kvikksølv. Jeg tar en boks med ZeoBind og blander oppi en halv “boks” IMD. (IMD, Intestinal Metal Detox, kommer i en liten glassbeholder på størrelse med et reagensglass). Så rister jeg det hele så det blander seg.

Jeg har prøvd å bruke Biopure Chlorella Pyredinosa som binder men det fungerte ikke. Jeg fikk vondt i hodet.

Nå venter jeg minst en halv time. Så er det klart for frokost, inneholdende fett og animalske proteiner. Spesielt olivenolje gjør at galleblæren kraftfult tømmes i tarmen. Så en frokost med olivenolje er gunstig. Man kan også bruke smør (økologisk, selvsagt). Kokosnøttolje fungerer ikke. Jeg tror heller ikke linfrøolje fungerer. Lurt å holde seg til olivenolje og smør.

Her er noen frokostforslag:

  • Varme kokte egg med økologisk smør fra Røros meieriet
  • Kalde egg fra igår med olivenolje
  • Stekt egg og bacon og grønnsaker med ekstra smør
  • Dampet fisk og grønnsaker med smør
  • Kylling eller noe annet som har stått på slow cooking over natten. Med ekstra smør.
  • Levergryte med grønnsaker og ekstra smør. Økologisk innmat er sunt.

Man skal ikke spise for mye til frokost. En middels stor frokost er bra. Så det er bra med plass i systemet til gallesaft. Etter frokost kan man sitte stille i 10 minutter og la kroppen jobbe med fordøyelsen. Det er lurt uansett om man bruker protokollen eller ikke.

Tungmetaller og andre forurensninger forlater kroppen i avføringen.

Protokollen er fleksibel i det at man kan ta noen dager på, og noen dager av. Den fungerer selv om man ikke tar den hver dag. Helst skal man ta den 10 dager på, og så ha ha 4 dager pause. Dette har å gjøre med at kroppens avgiftningsegenskaper stimuleres i en syklus på 10 dager.

Email fra QS: Using the Push Catch is very flexible. You can use it 2 days on/2 days off if that is what works best for you. You can think of each dose as a discreet detox in itself. There is an advantage to using it 10 days on/4 days off. You build up a “momentum” to the Nrf2 expression that peaks at 10 days. After that it starts to drop off back to baseline so you need to take at least 4 days off.

Man kan også spise en vegansk frokost – jeg ville da valgt olivenolje: Just one more question – when eating vegan on the protocol, what would be a good meal to have for breakfast, to get the bile moving? I eat a lot of hot vegetable-bean-potato stews, with added fat, preferably flax oil. Would that work? YES, THAT WILL WORK. ALSO BITTER HERBS AND GREENS.

Jeg tror push-catch protokollen er effektiv. Jeg mener at etter rundt ett år på denne protokollen merker jeg bedring. Bedre søvn, bedre kognitive egenskaper. Ting begynner å gå riktig vei. Det som er bra med denne protokollen er at den behandler en av rotårsakene. Det er ikke midlertidig symptomlindring, det er permanent bedring. I og med at vi lever i en giftig verden og hele tiden får i oss forurensninger, bør man ta protokollen med jevne mellomrom også etter at man er blitt frisk.

Produktbilder

Malic Acid løser opp gallestein

Malic acid gjør at store gallestein løses opp i små. Kan tas hver morgen. Malic acid tas spesielt i når man tar liver-gallbladder flush. Dette står det om andre steder på bloggen.
Malic acid gjør at store gallestein løses opp i små. Kan tas hver morgen. Malic acid tas spesielt i når man tar liver-gallbladder flush. Dette står det om andre steder på bloggen.

Bitterurter for å stimulere galle

BitterX fra Quicksilver Scientific. Dette er en liposomal blanding av bittre urter. Blant annet Gentian. Slike urter stimulerer leveren til å lage gallesaft. Dette bedrer kroppens avgiftning.
BitterX fra Quicksilver Scientific. Dette er en liposomal blanding av bittre urter. Blant annet Gentian. Slike urter stimulerer leveren til å lage gallesaft. Dette bedrer kroppens avgiftning.
Gentian - en velkjent bitterurt. Kan inngå i push-catch protokollen.
Gentian – en velkjent bitterurt. Kan inngå i push-catch protokollen.
Myrrh (fra Indigo Herbs, til høyre i bildet) er også en bitterurt. Kan fint inngå i protokollen. Jeg tar den ofte sammen med phosphatidylcholine.
Myrrh (fra Indigo Herbs) er også en bitterurt. Kan fint inngå i protokollen. Jeg tar den ofte sammen med phosphatidylcholine.

Phosphatidylcholin for å få bedre galleflyt

BodyBio Phosphatidylcholine (PC). Gjør at gallesaften blir mer tyntflytende. Og også bra for cellemembraner.
BodyBio Phosphatidylcholine (PC). Gjør at gallesaften blir mer tyntflytende. Og også bra for cellemembraner.
BodyBio PC (phosphatidylcholine), ny etikett. Jeg kjøpte denne på centrosan.de (centrosan.com)
BodyBio PC (phosphatidylcholine), ny etikett. Jeg kjøpte denne på centrosan.de (centrosan.com)
Phosphatidycholine (PC) fra Quicksilver Scientific. Gjør at gallesaften fortynnes og flyter lettere. Også bra for cellemenbraner.
Phosphatidycholine (PC) fra Quicksilver Scientific. Gjør at gallesaften fortynnes og flyter lettere. Også bra for cellemenbraner. Jeg bruker ofte PC fra BodyBio men QS sin er også meget bra.
KI Science MicroPhos. KI står sannsynligvis for Klinghardt Institute. Dette er egentlig phosphatidylcholine fra Quicksilver Scientific, bare rebranded. Klinghardt liker åpenbart QS produktene. Fra purified soybean lechitin.
KI Science MicroPhos. KI står sannsynligvis for Klinghardt Institute. Dette er egentlig phosphatidylcholine fra Quicksilver Scientific, bare rebranded. Klinghardt liker åpenbart QS produktene. Fra purified soybean lechitin.

Bindere for å hindre redistribusjon

En binder. Quicksilver Scientific Ultrabinder. Den inneholder blant annet activated charcoal og IMD.
En binder. Quicksilver Scientific Ultrabinder. Den inneholder blant annet activated charcoal og IMD.
IMD, Intestinal Metal Detox, fra Quicksilver Scientific. En binder. Den binder tungmetaller som kvikksølv. Den er basert på grunnstoffet silikon (silica). Veldig bra, og spesielt når man blander den med ZeoBind fra Biopure.
IMD, Intestinal Metal Detox, fra Quicksilver Scientific. Den binder tungmetaller som kvikksølv. Den er basert på grunnstoffet silikon (silica). Veldig bra, og spesielt når man blander den med ZeoBind fra Biopure.
ZeoBind blandet med et halvt glass IMD blir en veldig bra binder. Binder til mange toksiner og ikke så mye til næringsstoffer. Pectasol-C er en annen bra binder.
ZeoBind blandet med et halvt glass IMD blir en veldig bra binder. Binder til mange toksiner og ikke så mye til næringsstoffer. Pectasol-C er en annen bra binder. Man kan variere mellom disse på push-catch protokollen. Det er bra å ikke ta den samme binderen hele tiden fordi man risikerer at også næringsstoffer bindes og da vil man ikke binde de samme næringsstoffene hele tiden.

Frokost med fett og proteiner frigjør galle til tarm

Push-catch produkter

Push-catch protokollen er utviklet av Chris Shade. Han startet etterhvert firmaet Quicksilver Scientific (QS). De har laget mange produkter som kan brukes på protokollen. De har generelt produkter av meget høy kvalitet. Eksempelvis er BitterX en kraftig bitterurt blanding som gjør jobben. Chris Shade har mange foredrag på youtube og andre steder der biokjemien i protokollen gås gjennom i detalj.

Firmaet Lifeextensioneurope er distributør av QS produkter i Europa. Jeg har et samarbeid med dem. Hvis du ønsker å prøve protokollen kan du kjøpe produkter der og bruke koden 60274569. Du får da 5% rabatt. Jeg mottar en 10% kommisjon når noen bruker min kode. Bare å ta kontakt i kommentarfeltet dersom du har spørsmål rundt protokollen.

Jeg kjøper BodyBio Phosphatidylcholin fra Centrosan i Tyskland (centrosan.de). Man kan like gjerne bruke PC fra Quicksilver. BodyBio sin er mer tyktflytende. Begge er veldig bra. PC lages fra lecithin enten fra soya eller solsikkefrø. Det er noe uklart hva som er best.

Firmaet UnoVita i Norge selger endel QS produkter.

På iherb kan man kjøpe Gentian bitterurt. Jeg har kjøpt en annen bitterurt, myrra (myrrh) på ebay hos Indigo Herbs. Chris Shade snakker ofte varmt om Myrrh.

Andre detox protokoller

Jeg har prøvd flere avgiftningsprotokoller. Blant annet:

  • Andy Cutler kvikksølv avgiftning
  • Chlorella Pyredinosa 40 tabletter en halv time før ett måltid
  • Daniel Pompa har en protokoll CytoDetox, Tru Cellular Detox. Jeg har ikke forsøkt den enda.
  • Vannfaste. Det har jeg gjort flere ganger. Lengst så langt er 36 dager.

Cutler protokollen liker jeg ikke fordi man må stå opp midt på natten og ta tilskuddene. En god natts søvn er den beste avgiftning, naturlig og gratis. Å måtte stå opp for å ta Cutler tilskudd forstyrrer søvnen. Tungmetaller elimineres via nyrene. Jeg prøvde denne protokollen som noe av det første jeg gjorde etter jeg forsto jeg var syk i 2010. Protokollen fungerte ikke engang for meg – jeg ble ikke bedre, jeg ble verre.

Jeg liker Chlorella. Det fungerer ikke som binder i push-catch. Men å ta 40 chlorella tabletter en halv time før et måltid gjør meg ingenting. Chlorella inneholder bra næringsstoffer og har også en avgiftende effekt. Man må være nøye med at chlorellaen man bruker er topp kvalitet uten forurensninger. Biopureus Chlorella Pyredinosa er meget bra. Man kan ta chlorella før lunch/middag, samtidig som man tar push-catch til frokost.

Bildet av Gentian blomsten i et emblem er lovlig lånt fra wikipedia, https://en.wikipedia.org/wiki/Gentiana

Tannlegesekretærene og yrkesskade fra amalgam

En tidligere post om kobberamalgam.

Tannfyllingsmaterialet amalgam inneholder rundt 50% kvikksølv. Kobberamalgam er en spesielt giftig form for amalgam som inneholder opp mot 70% kvikksølv. Det å puste inn kvikksølvdamp kan gi skader i nervesystemet (blant annet hjernen) og et stort antall diffuse lidelser. Kobberamalgam ble brukt i Norge mellom 1960 og 1994. Tannlegesekretærene var spesielt utsatt for kvikksølvdamp. Kobberamalgam kom i “tablett” form og det var deres oppgave å varme opp tablettene og klargjøre amalgamet for tannlegen. Noen arbeidet under luftavsug, andre ikke. I begge tilfeller ble de utsatt for høye konsentrasjoner av kvikksølvdamp. Hver eneste dag, flere ganger om dagen. Mange fikk fort lidelser. Noen hadde en mistanke om hva som lå bak, og mange visste ikke. Hos legene var det liten hjelp å få. I 2005 sendte NRK Brennpunkt dokumentaren Kvikksølvjentene. Dette programmet førte til at mange av tannlegesekretærene forsto hvor plagene deres kom fra. En snøball begynte å rulle, først inn i NAV og så inn i rettssystemet. I NAV tok de loven i egne hender og avviste alle krav. Der sykehusleger diagnostiserte kvikksølvforgiftning brukte NAV egne leger og avviste alle krav. I rettssystemet er tannlegesekretærene nå i ferd med å vinne sin rett. Der blir kvikksølveksponeringen godkjent som en yrkesskade. Og de får erstatning også for skader som er oppstått før 1990, da arbeidsmiljøloven kom.

Nedenfor dokumenterer jeg kort gangen i disse hendelsene. Brennpunkt dokumentaren var et vendepunkt. I etterkant av denne var det to høyesteretts avgjørelser. Først angående det å få kvikksølvskade godkjent som yrkessykdom. Deretter vedrørende krav på erstatning også for skader som var oppstått før 1990 da yrkesskadeloven trådte i kraft. Tilslutt ytterligere informasjon om denne saken.

Mai 2005: NRK Brennpunkt dokumentaren Kvikksølvjentene. 10 000 tannlegesekretærer mellom 1960 og 1990 ble utsatt for stor helserisiko. Daglig knadde de kvikksølv i hendene, sølte kvikksølv på gulv og kokte kvikksølv. Ingen sa det var farlig.

Desember 2013: Bertha Regine Serigstad fra Stavanger begynte som tannlegeassistent i 1958, 17 år gammel. Hun hånterte kobberamalgam. Etter ett år i jobben merket hun at plagene kom snikende. Hun forsto først årsaken etter å ha sett Kvikksølvjentene i 2005. Hun søkte NAV i 2008 om å få dette godkjent som yrkesskade, men fikk nei. Dette resulterte i en flere runder i rettssystemet, og endte i Høyesterett. I desember 2013 fikk hun medhold i Høyesterett. Både lagmannsrett og høyesterett mente at NAV hadde tolket regelverket for strengt. “Nav og systemet har prøvd å knekke meg på alle mulige måter. Tenk på kornene som blir trødd ned i en kornsirkel. De blir trødd ned, men de knekkes ikke. Slik har jeg følt meg”, sier Serigstad.

Januar 2016: Tordis Stigen Klausen. Hun begynte å jobb som tannlegesekretær 1969, 27 år gammel. I 1978 ble hun alvorlig syk – slim i lungene til å begynne med, deretter hukommelsesproblemer, konsentrasjonsproblemer, fysisk kollaps og blødninger. I 1992 var hun 100% ufør. Hun fikk diagnose MCS Multiple Chemical Sensitivity. Denne diagnosen kvalifiserte ikke til godkjent yrkessykdom – hun tapte mot NAV i trygderetten, tingretten og lagmansretten. Hun hadde fra 90-tallet mistanke om at diagnosen ikke var riktig og at kvikksølv var årsaken. Men også for henne var dokumentaren Kvikksølvjentene et vendepunkt. Hun ble kontaktet av Brennpunkt mens de laget programmet. De gjorde målinger av hvor mye kvikksølv en person ble eksponert for under arbeid med kobberamalgam. Dette var ikke blitt gjort før og viste seg å være skyhøye verdier. De sammenliknet typiske kvikksølv symptomer med hjelpepleiere i samme alder og tannlegesekretærene lå skyhøyt over. I 2006 fikk hun en diagnose på yrkesskade fra kvikksølv fra flere leger. Etter NRK sine programmer, i 2007, gjorde staten en studie og det ble påvist yrkesskade på tannlegeassistenter. Da snudde hele det medisinske fagmiljøet. Neste kamp var å få godkjent kvikksølvforgiftning som yrkessykdom hos NAV. Mange gav opp denne kampen mot NAV. Tordis vant frem mot NAV i 2012, 5 år senere. Uten rettssak. Dette var etter at Brennpunkt hadde vært der og intervjuet dem om akkurat denne saken. Yrkesskadeforsikringsforeningen nektet å utbetale erstatning og begrunnet dette med at hennes plager hadde oppstått før 1990, da lov om yrkesskadeforsikring trådte i kraft. I april 2015 fikk hun medhold i lagmannsretten i at også de som ble feildiagnostisert før 1990 hadde krav på erstatning. YFF anket til Høyesterett. I januar 2016 fikk Tordis medhold i Høyesterett.

Juni 2018. NRK Lørdagsrevyen 1. juni 2018, 44 min. Gerd-Irene Lyse ble uføretrygdet 49 år gammel. Hennes kamp for oppreisning og erstatning begynte i 2004. NAV godkjente at hun hadde fått yrkesskade. Forsikringsselskapene mente ingen av dem hadde noe ansvar. Da er siste instans YFF. De sa at det ikke var sammenheng mellom kvikksølveksponeringen og plagene hun hadde (Parkinson mm). Hennes advokat Anders Hauge: “Hun har vært en kasteball i systemet – vært hos en rekke forskjellige forsikringsselskaper: Gjensidige, Tryg, Yrkesskadeforsikringsforeningen (YFF), en egen advokat som vurderer disse sakene hos Yrkeskadeforsikringsforeningen, Vital, Zürich, og så tilbake til Yrkesskadeforsikringsforeningen”. Stavanger tingretts to medisinske sakkyndige var uenige. Lege Endre Sundal mener Lyses arbeid med kvikksølv er relevant for utviklingen av hennes Parkinson. Lege Helge Kjuus er usikker. Trond Høiby er prosessfullmektig for Yrkesskadeforsikringsforeningen YFF. Ønsker ikke uttale seg til journalisten. Han hevder i retten av Lyses plager i liten grad kan være forårsaket av kvikksølvpåvirkning.

Utfallet for Gerd-Irene Lyse i Stavanger Tingrett ble medhold. Hun fikk tilkjent 2,5 millioner kroner i erstatning fra YFF og dekket saksomkostninger på 1 million kroner. YFF anket saken. Dette er den vanlige taktikken forsikringsselskaper benytter – de forsinker saken så godt de kan og håper at saksøker dør før endelig dom faller. I dette tilfellet ble Gerd-Irene Lyse av YFF tilbudt 1,5 millioner pluss saksomkostninger. Mot at de droppet anken. Hun aksepterte dette.

Bjørgunn Isaksen, Bodø, Mosjøen. Begynte som tannlegesekretær 16 år gammel. Fikk symtomer etter få måneder og ble dårligere og dårligere. 2007 fikk hun diagnose fra St Olav Hospital at hun var skadet av kvikksølv. Dette ble overprøve at NAV sine egne leger og avvist.

Mange var klar over at kvikksølv, kopperamalgam og vanlig amalgam var svært giftig og helseskadelig. Allikvel var det får advarsler. Forbud mot bruk av kvikksølv i tannfyllinger kom i Norge i 2008. Da i form av et forbud initiert av Miljøverndepartementet og begrunnet med at kvikksølv var skadelig for miljøet. Dette førte til et forbud også for tannleger. Man var nøye med å ikke innrømme at kvikksølv var farlig for helsen til tannleger, tannlegesekretærer og pasienter. Helt sikkert fordi staten er redd for å dra på seg erstatningskrav.

Mange av tannlegesekretærene fikk barn med fødselsskader og sykdom. Kvikksølvbarna på Brennpunkt NRK.

NAV gir sykehuset 1 dags frist til å skaffe dokumentasjon på skadevirkninger av kvikksølv. Har selv saksbehandlingstid på gjennomsnittlig 18 måneder, for Tordis Klausen 4 år.

Brennpunkt dokumentar: Med NAV i sikte. Fra 2010. Her dokumenteres:

  • NAV tolker lovene feil. Akkurat som i den NAV saken som nå foregår (2019, 2020), der trygdemottakere har blitt satt i fengsel fordi de reiste utenlands. NAV lærer åpenbart ikke av sine feil.
  • NAV leier inn egne leger som glatt underkjenner medisinske diagnoser satt av overleger og professorer fra landets sykehus.
  • NAV nekter å møte og kommunisere med sine egne klienter.
  • Det dokumenteres at NAV mener kvikksølv ikke fører til nerveskader. Selv om dette går imot all annen kunnskap.

I tillegg til kobberamalgam var tannhelsesekretærene utsatt for kvikksølv ved utboring av gamle amalgamfyllinger. Og kloroform når de desinfiserte tannlegeutstyr.

De siste 20 årene har det også gått rettssaker rundt Nordsjø dykkernes yrkesskader. Eksempelvis Esten Fløistad, en barsk type. Dette var dykkere som gjorde helt nødvendig arbeid for at den norske oljeindustrien kunne realiseres. Det var hardt og farlig arbeid på store dyp. Det var mange ulykker, også dødsulykker. I etterkant har mange fysiske og psykiske skader. Mange dør tidlig og det er også mange selvmord. Dykkerne har krevd oppreisning fra staten for dette farlige arbeidet. Jeg mener at det er en stor forskjell mellom dykkerne og tannlegesekretærene. Det er at dykkerne visste veldig godt at det de drev med var farlig. For det første ligger det i arbeidets natur. For det andre så skjedde det stadig ulykker underveis som dykkerne var kjent med og minnet dem om farene. Så de visste i stor grad hvilken risiko de utsatte seg for, og tok bevisste valg. Hos tannlegesekretærene var det ikke slik. De fleste hadde ingen mistanke om at plagene de opplevde kom fra jobben og kvikksølvdampen de pustet inn. Så sånn jeg ser det er tannlegesekretærene mer berettighet til erstatning enn Nordsjø dykkerne.

Kobberamalgam

Igår hadde jeg en lang samtale med en tannlege jeg brukte i mange år for ganske lenge siden. Han begynte sin praksis på tidlig 60-tall og pensjonerte seg tidlig på 2000 tallet.

Vi snakket blant annet om kobberamalgam. Han sa at dette ble brukt i første del av hans praksis. Det ble kun brukt på melketenner. Dette var fordi kobberamalgam har visse egenskaper:

  • Antibakterielt.
    1. Det var mulig å legge fyllingen selv om hullet i tannen ikke var tørt og rent.
    2. Muligens tenkte man at en eller flere antibakterielle overflater i munnen ville virke preventivt for karies. Man visste jo at kopperamalgam lakk metaller. Kvikksølv er kjent for å være antibakterielt. Konserveringsmiddelet Thimerosal er basert på kvikksølv og brukes for å hindre bakterievekst i flerdose vaksiner.
  • Større lekkasje. Det var større lekkasje av kvikksølv og andre materialer i kobberamalgam enn fra vanlige amalgam fyllinger.
  • I tillegg tror jeg kobberamalgam var enkelt og raskt å arbeide med.
  • Jeg tror kobberamalgam førte til misfarging i munnhulen – av tenner og vev. “Amalgam tattoo” er et kjent begrep. Kanskje disse kom av kopperamalgam.

Vanlig amalgam er en “amalgam”, altså en blanding som ikke medfører nye kjemiske forbindelser, mellom rundt 50% kvikksølv, kobber, sølv og ofte sink og tinn. Kobberamalgam er en amalgam mellom 60-70 % kvikksølv og resten kobber. Det er altså mye mer kvikksølv i kobberamalgam enn i vanlig amalgam. Dette, og det at dette amalgamet brytes ned raskere, gjør at det er mye mer giftig.

En type kobberamalgam heter Sibrin. Denne ble varmet opp i en skje over åpen spritflamme. Når kvikksølvet begynte å tyte ut ble det tatt over i en morter og bearbeidet videre. Så ble det tatt i et stykke stoff eller papir og bearbeidet i hendene. Hele tiden ble det avgitt giftig kvikksølvdamp.

Her tillands er det et pågående rettsoppgjør. Mellom 1960 og 1990 ble det brukt kobberamalgam i Norge. I denne tiden arbeidet 10 000 tannlegesekretærer uten beskyttelse i kvikksølvdamp når de forberedte kobberamalgam. Jeg har skrevet om dette i en annen blogpost.

Vi vet at dersom man har flere forskjellige metaller i munnen samtidig fører dette til strøm i munnen og raskere nedbrytning av metallene. Men amalgam er jo flere metaller i seg selv. Det er altså en blanding av flere metaller. Så man skulle tro at det å bare ha amalgam kunne føre til rask frigjøring av metallene.

Geir Bjørklund: Fra tannamalgamets historie.

Forbundet Tenner og Helse.

Amalgamfaren tannhelsesekretærene ble utsatt for minner litt om dagens stråleproblematikk. Idag er det en ekspnensiell økning av stråling i omgivelsene fra mobiltelefoner, trådløse hustelefoner, wifi rutere osv. Og ikke minst 5G og IoT (“tingenes internett”). Hverken kvikksølvdamp eller stråling kan man se, lukte eller smake. Men det er skadelig for det. I amalgamsaken måtte det et NRK program til for å få igang rettsprosessen. Brennpunkt har forøvrig også laget et program om stråling, En strålende dag.

Amalgamsanering

Amalgam er et materiale som benyttes i tannpleien. Får man hull i en tann (karies) vil tannlegen borre i tannen for å fjerne karies, og deretter legge i en fylling. En fylling fyller opp hullet slik at tannen ikke forfaller videre, og slik at tannen kan brukes til å tygge med. Det finnes mange forskjellige fyllingsmaterialer.

I Norge var amalgam lenge det vanligste fyllingsmaterialet. Fra og med 1. januar 2008 ble amalgam forbudt. Forbudet ble initiert av Miljøverndepartementet. Årsaken til forbudet var fordi amalgam inneholder kvikksølv, som man ønsket å forby av miljøvernhensyn. Av dette fulgte det at det også ble forbudt å bruke som tannfyllingsmateriale. I USA er det fortsatt lov å bruke amalgam som fyllingsmateriale, og det gjøres ofte.

Kort kommentar: Staten unnlater å påpeke at amalgam som tannfyllingsmaterie er farlig, men oppnår allikevel et forbud. Statens holdning her til lands er dermed at det er greit å putte kvikksølv i tennene på folk, men dersom man søler kvikksølv eksempelvis på en skole kjemilab, må skolen stort sett evakures. Årsaken til at det er slik er fordi mange er har blitt skadet av kvikksølv oppigjennom årene, og Staten er livredde for omfattende søksmål. Spesielt har det vært oppmerksomhet rundt tannlegesekretærene. Disse ble utsatt for amalgamdamp på arbeidsplassen når de preparerte amalgam for tannlegen. De siste årene har noen av disse vunnet igjennom med søksmål.

Amalgam inneholder rundt 50% kvikksølv. Amalgam er ikke en kjemisk legering, men altså en “amalgam” – en tettpakket masse av forskjellige metaller. En amalgamfylling vil hele tiden lekke kvikksølv slik at man får det i seg – ved at kvikksølvdamp pustes inn, og ved at kvikksølv svelges. Å få i seg kvikksølv er ikke heldig. Det kan føre til alvorlige og langvarige helseplager som det er vanskelig å diagnostisere og vanskelig å bli frisk av.

Typiske årsaker til at man ønsker å sanere amalgam:

  • Den ovenfornevnte angående helse
  • Fylling som er skadet på grunn av slitasje etter mange år

En amalgamsanering foregår ved at tannlegen borrer ut den gamle amalgamfyllingen, og legger i en ny fylling av et annet materiale. Utborring og innlegging skjer gjerne iløpet av samme tannlegetime.

Selve saneringen er ikke risikofri. Når en amalgamfylling borres ut frigjøres store menger kvikksølv – både i form av partikler og damp. Dersom pasienten (eller tannlegen) får dette i seg mens saneringen foregår, er det risiko for akutt kvikksølvskade. Man kan fort ende opp med å gjøre vondt verre – en relativt frisk pasient med amalgamfyllinger ender opp som meget syk etter sanering. Og da var kanskje ikke så lurt å sanere.

Før man sanerer amalgam må man vurdere følgende:

  1. Beskyttelsestiltak ved sanering. Sanering skal skje med tilstrekkelige beskyttelsestiltak. Det finnes protokoller for holistiske tannleger på hvordan dette skal gjøres. Det skal være et luftavsug ved munnen der utborringen skjer slik at kvikksølvdamp ikke pustes inn. Det skal selvsagt også være et luftavsug i rommet. Tannlegen skal bruke en kofferdamsduk når utborringen skjer. Dette er en duk med et hull i som legges i munnen. Bare tannen det borres i skal gå igjennom hullet. Dermed ender utborrede amalgampartikler i duken og ikke i munnen til pasienten. Dette er de to viktigste kriteriene, det finnes også flere. Man må på forhånd spørre tannlegen om hvilke beskyttelsestiltak som vil bli benyttet. Jeg sanerte 4 middels store fyllinger og 3 små i tre omganger i 2009-2010. Det ble benyttet avsug både lokalt i munnen og i rommet, men ikke kofferdamduk (jeg kjente ikke så godt til disse tingene på den tiden, og var ikke grundig nok i forberedelsene). Jeg ble hverken friskere eller sykere etterpå. Det tar jeg som et tegn på at saneringen gikk uten problemer. Jeg kjenner folk som har blitt kronisk syke etter amalgamsanering på grunn av manglende beskyttelsestiltak. Amalgamsanering er et sjansespill (som mye annen behandling, og mye annet i livet ellers også), med mulighet for å redusere risikoen dersom man er grundig i forberedelsene.
  2. Amalgamfyllinger bør saneres i en bestemt rekkefølge, avhengig av spenningspotensialet over fyllingen. Dette er beskrevet i den meget interessante boken “It’s all in your head” av Hal Huggins (som var han som startet antiamalgam bevegelsen). Det eksisterer en spenning mellom amalgamfyllinger og et nullpunkt – bløtvevet i munnen (gjerne under tungen). Spenningen kan være positiv eller negativ. Den er positiv dersom ladningen på fyllingen er positiv. Spenningen er negativ dersom ladningen på fyllingen er negativ. Når en fylling utlades vil en negativ spenning sende elektroner inn i kroppen (bløtevet). Disse skal saneres i en bestemt rekkefølge avhengig av denne spenningen: negativt ladede fyllinger saneres først. Han skriver at for de fleste er det gunstig å sanere en kvadrant i munnen om gangen, og begynne med den som har høyest negativ spenning. Deretter saneres de andre kvadrantene som har negative spenninger. Deretter saneres den kvadranten med høyest positive spenninger (s. 114). For folk med leukemi eller ALS er det best å sanere en og en tann, fra høyest negativ til null, og deretter fra høyest positiv til null. Eksempelvis: -12, -9, -2, +20, +10, +3 (s. 126). Her hopper man altså gjerne fra kvadrant til kvadrant for hver tann.
  3. Materialene som skal benyttes istedenfor amalgam. Man bør vurdere hva slags materiale som skal benyttes istedenfor amalgam – både for selve fyllingen og for eventuell sement. Helst bør man teste for allergi mot et utvalg materialer og så finne det som er best for en selv. Gjør man ikke dette kan man igjen gjøre vondt verre. Clifford laboratorium, BioCompLabs. Muligens kan man teste med kinesiologi. Jeg har selv gjennomført test hos BioCompLabs (2019). Da jeg sanerte amalgam i 2009-2010 ble det satt inn Tetric Evo-Ceram, som var standard fyllingsmateriale. I 2019 sanerte jeg to Tetric Evo-Ceram fyllinger og erstattet disse med halvkroner av Cerec fyllingsmateriale og Saremco cmf bond sement. Jeg synes at jeg fikk mer energi etter dette, og har konkludert med at disse materialene er mer biokompatible for meg enn Tetric Evo-Ceram. Ved saneringen i 2019 hadde jeg valget mellom Tetric Evo-Ceram og Cerec. Tetric Evo-Ceram var betydelig billigere. Problemet med mine tenner var at fyllingen var sterkere enn tannen, slik at tannen ble slitt men ikke fyllingen. Så tanken min var at jeg ønsket noe som kunne dekke hele tyggeflaten, slik at jeg ikke igjen ville oppleve at deler av tyggeflaten slites ned fortere enn andre deler. Dette var det bare Cerec som kunne gjøre. Så da valgte jeg det. En bakdel med dette var at inngrepet i tannen ble større fordi Cerec er en halvkrone. Det er vanskelig å vite sikkert hva som hadde vært beste alternativ. I etterkant opplevde jeg mer energi og tror dette har med at Cerec er mer biokompatibelt for meg. Så jeg angrer ikke så mye på dette valget.
  4. Specs (amalgamrester). Det er veldig viktig at tannlegen fjerner all amalgam og ikke lar det være igjen rester (specs). Det er mange eksempler på at tannlegen har slurvet og det har blitt værende igjen amalgamrester. Slike rester kan ofte sees på digitale bitewing røntgenbilder – som veldig lyse (nesten som små lys) punkter. Pasienter som er amalgamskadet og ønsker å bli friske, kan oppleve at slike rester gjør det umulig å bli frisk. Dermed man til tannelgen igjen, borre ut de nye fyllingene for å fjerne amalgamet under, osv. Dette er ikke en ønskelig situasjon – hverken økonomisk, tidsmessig, helsemessig eller emosjonelt. Under saneringen bør man helst spørre om å få ta bitewings etter utborring, slik at man kan forsikre seg om at det ikke er specs igjen før man legger i ny fylling. På facebook er det en Andy Cutler gruppe der man kan laste opp sine bitewing røntgenbilder og få dem sjekket av erfarne tannleger. Jeg gjorde dette i 2019 og det ble konkludert med at det ikke var amalgamrester. Det var en lettelse.
  5. Skader på tannen ved borring. Når man bytter en fylling må den gamle borres ut. Samtidig vil det borres ut litt mer av selve tannen. Skaden på selve tannen øker altså litt for hver gang man bytter en fylling. Dette er ugunstig. Dersom man ved utborring ender med å komme helt inn til “pulpa” i tannen, det vil si der nervene i tannen er, kan det være risiko for at nervene skades og dør, og at man ender opp med en rotfylling. Eller at man rett og slett velger å trekke tannen – fordi rotfyllinger er kjent for å være ugunstige for kroppens helse. Hvis man var frisk på forhånd og ender opp på denne måten, har man fort gjort vondt verre. Fra røntgenbilder kan man få en formening om risikoen for dette. Jeg har som beskrevet ovenfor to tenner der det først var amalgam, deretter Tetric Evo-Ceram, og tilslutt Cerec. Hver gang med mer skade på tannen. Da det ble satt inn Cerec var de to tennene ømme å tygge på i flere måneder etterpå. Jeg tror dette er fordi vi begynte å nærme oss nervene i de to tennene. Når dette skrives, 9 måneder senere, er de to tennene ikke ømme lengre. Jo mer man skader den opprinnelige tannen med borring og annen tannbehandling, jo større er risikoen for at tannen vil sprekke og ødelegges når man senere tygger på den. En tann som borres i vil få en annen kraftoverføring enn en inntakt tann. Dette avhenger blant annet av hvordan tannens overflate rekonstrueres.
  6. Om man vil sanere med en ny fylling, eller med en halvkrone eller en helkrone er også noe man må ta stilling til. Det er plusser og minuser med alle alternativene. En ny fylling vil gjerne føre til mindre økning i skaden på tannen. Jeg gjorde ingen bevisst vurdering av dette da jeg sanerte fordi jeg var ikke klar over disse tingene da.
  7. Det er ikke lurt å sanere mange fyllinger på en gang. Fordi dosen kvikksølv man får i seg kan bli stor. Og traumet slik tannbehandling er for kropp og sjel øker muligens også. Det er lurt å sanere en eller to om gangen, så vente et par måneder, og så ta en eller to til, osv. Da jeg sanerte amalgam gjorde jeg det på denne måten.
  8. I ukene og månedene før man sanerer er det lurt å styrke kroppen med sunn mat, vitaminer, nok og god søvn, avgiftning, tid i naturen, tid til fysisk aktivitet, tid med partner og andre gode relasjoner etc. Slik at man optimerer helsen før saneringen. På saneringsdagen kan man ta diverse tilskudd som bedrer avgiftningen, og som binder kvikksølv. For eksempel C-vitamin og chlorella (av god kvalitet). Dette kan man ta også samme dagen etter inngrepet. Da jeg sanerte amalgam gjorde jeg ikke noe av dette. Men ville gjort det dersom jeg skulle gjort det hele omigjen. Optimalt sett bør dette vært en del av tannlegens protokoll ved amalgamsanering.

Boken “It is all in your head” av Hal Huggins anbefalles. Her gås det igjennom amalgam historikk, og det er mange praktiske tips.

“Amalgam illness – diagnosis and treatment” av Andrew Hall Cutler (Andy Cutler) er en annen meget bra bok om dette temaet, og relaterte temaer.