En tidligere post handler om opioid epidemien i USA. Over 400 000 er døde fra overdoser. Epidemien begynte med legemiddelfirmaers aggressive markedsføring av sterkt vanedannede opioider for smertelindring. Korrupte eller uvitende leger skrev villig vekk de nødvendige reseptene, for lidelser som aldri skulle blitt “behandlet” med slike midler. Pasientene ble avhengige. Da de ikke lengre fikk de nødvendige reseptene, kanskje fordi kroppen venner seg til stoffet og de behøvde større doser for å få den samme effekten, gikk de over til ulovlig gatemidler. Typisk det syntetiske opioidet fentanyl. Dette medførte ødelagte familier, lokalsamfunn og et stort antall overdosedødsfall. Etterhvert førte det til store søksmål mot legemiddelfirmaer, leger og andre involverte. Spesielt Purdue Pharma, kontrollert av Sackler familien, var en viktig aktør.
Opiater er naturlige stoffer fra opiumsvalmuen (poppy flower, Papaver somniferum). Den gamle smertestilleren morfin er et opiat som finnes naturlig i opiumsvalmuen. Kanskje er det slik at leger ikke lengre skriver ut morfin men heller patenterte midler. På grunn av økonomiske interesser.
Det nesten like ordet opioid brukes om laboratoriefremstilte molekyler som etterlikner opiater. Dagens legemidler er vanligvis opioider, altså syntetiske, da dette er nødvendig for å få patenter, patentbeskyttelse, og dermed potensielt stor økonomisk gevinst. Legemidler har vanligvis (minst) to navn, både for molekylet og navnet på det ferdige middelet. I markedsføring er det vanligvis navnet på det ferdige middelet som benyttes. Eksempelvis legemiddelet Vicodin, basert på molekylet hydrocodone, også kjent som dihydrocodeinone. Legemidlene OxyContin (Purdue Pharma produktet) og Percocet, basert på molekylet oxycodone. Legemidlene Ultiva, Sublimaze og Duragesic, basert på molekylet fentanyl også kjent som fentanil. Fentanyl kalles også TNT.
Fra wikipedia: Fentanyl er et meget sterkt piperidine opioid primært brukt som en smertestiller. Det er 30 til 50 ganger mer potent enn heroin og 50 til 100 ganger mer potent enn morfin. Brukes primært som smertelindrer for kreftpasienter og under rekonvalesens etter kirurgi.
Fentanyl er altså både et legemiddel og et gatestoff.
Gatestoffet fentanyl lages ofte i laboratorier i Kina. Kriminelle narkokarteller som Sam Gor smugler det til USA, øst-europa og andre markeder.
Når dette skrives har krigen mellom Ukraina og Russland vart i over 3 år.
Alexander
Mitt navn er Alexander. Jeg er 25 år og har vært narkoman i rundt 9 år.
Da jeg var 22 bodde jeg i Praha. Jeg ble kjent med stoffer som XTC, MDMA, kokain, heroin. Jeg begynte å røyke heroin. Etter 2 måneder hadde jeg en høy toleranse og behøvde stadig større doser. Jeg brukte 0.5 gram per dag. Jeg hadde ikke nok penger til dette og dealeren min tilbød et produkt som oversvømte gatene i Praha. Stoffet hadde det interessante navnet TNT. Prisen var lav, 10 euro for 2 piller. Dealeren lovet at en halv pille var nok. Jeg kom hjem, røyket hasj og bestemte meg for å drikke en halv pille. Dealeren sa at etter 20 minutter ville virkningen bli bedre enn med heroin. Han beskrev en utrolig følelse av eufori, smertene i kroppen ville forsvinne, en følelse av letthet. Etter 30 minutter merket jeg ingenting og bestemte meg for å ta en halv pille til. Jeg lå på sengen og så en film.
15 minutter etter den siste dosen mistet jeg gradvis følelsen i kroppen. Det var en følelse av å ikke merke kroppen i det hele tatt. Det var som at kroppen var paralysert. Jeg kunne bare kontrollere øynene. Jeg ble livredd. Jeg forsøkte å rope, men var ikke istand til det. Romkameraten min så i øynene mine at jeg var redd. Jeg kunne ikke bevege meg. Jeg kunne vanskelig puste og begynte å kveles. Det varte mellom 20 og 30 sekunder. På et vis klarte jeg å si et par ord til ham. Dette reddet livet mitt. Jeg klarte akkurat å få frem “gi meg Naloxone”. Naloxone reddet livet mitt. Jeg var allerede halvt død, ved helvetes port, og det var flaks at kameraten min var tilstede.
Etter denne opplevelsen ble jeg redd for å bruke fentanyl. Et år senere reiste jeg til Ukraina. Her blir fentanyl solgt fritt, i “sorte” apoteker, uten resept. Fentanyl i Ukraina koster 5 euro per pille. Det er ikke like mye brukt som i Praha. I Ukraina er det dødeligste gatestoffet Alpha-PvP.
Victoria
Jeg er Victoria. Jeg er 20 år gammel. Jeg har vært en bruker av flere forskjellige psykoaktive stoffer. Amfetamin, marijuhana, alkohol, perventine.
Jeg vokste opp i en liten by der det var vanlig for tenåringer å drikke alkohol. Allerede på barneskolen ble jeg oppmerksom på elevene på videregående feste med lavalkohol drikker. Og allerede da opplevde jeg en alkoholikers tanker rundt alkohol og en alkoholikers mentale behov.
Jeg bodde sammen med besteforeldrene mine og faren min. For dem var det vanlig å drikke alkohol. Faren min misbrukte ofte alkohol. Jeg opplevde dette derfor som normalt. Min vei mot sterkere stoffer begynte med alkohol. Da jeg og vennene mine var 12 og 13 år begynte vi å drikke øl og andre lavalkohol drikker. Toleransen min økte og min mentale disposisjon for avhengighet økte. På denne tiden startet en fullskala krig i Ukraina [red: Donbas] og i likhet med alle ukrainere hadde dette en sterk mental og følelsesmessig virkning på meg, jeg opplevde sterk redsel, og på grunn av slike følelser begynte jeg å drikke mer, for å slippe å føle. Det ble vanlig for meg å lyve for og manipulere mine foreldre og nærmeste. Alkoholen gjorde at jeg følte meg bedre. Snart drakk jeg nesten hver dag og dette fortsatte til 11te klasse da jeg var 16. Da møtte jeg en gutt som ikke drakk alkohol i det hele tatt og jeg tenkte at dette var en fin anledning for meg til å slutte. Jeg brukte tid på å overtale familien min til å få lov til å flytte sammen med han og til en større by, og lovet at jeg skulle ta utdannelse i manikyr og få meg en jobb.
I starten gikk dette etter planen og jeg glemte alkoholen. Kjæresten min introduserte meg for sin søster. Hun var yngre enn meg men hadde en ganske destruktiv livsstil og skjulte det ikke. Jeg observerte at dette forhindret henne ikke i å være både lykkelig og sikker på seg selv. Vi ble bedre kjent og etterhvert bestevenninner. Hun inviterte meg til fester men jeg takket nei da jeg ikke ønsket en konflikt med kjæresten min.
En krangel med kjæresten min ga meg et påskudd til å begynne å drikke igjen. Jeg begynte igjen med alkohol. Da jeg var 17 drakk jeg som mest. Jeg eskalerte til narkotika, nærmere bestemt amfetamin. Stoffet gjorde at jeg følte meg selvsikker, munter, sosialt fungerende, egenskaper jeg så sårt hadde savnet. Dagen etter en dose, og virkningen ikke lengre var der, følte jeg redsel fordi følelsene av eufori og lykke ikke lengre var der. Dette førte til at jeg misbrukte mer, igjen og igjen, dag etter dag. Narkotika var relativt enkelt å få tak i. De selges på Telegram grupper. Det er personer som kjøper i store kvanta og selger videre med fortjeneste. Nå for tiden i Ukraina er “bokmerke” metoden utbredt. De oppgir koordinater der stoffet befinner seg. Prisen for amfetamin var 15 US dollar for 1 gram.
Kjæresten min fant ut at jeg misbrukte narkotika samme med hans søster. Han kunne ikke tilgi meg. Dette kunne jeg ikke akseptere og begynte å bruke enda mer. Jeg kunne ikke gå en enste dag uten å bruke. Folk begynte å unngå meg. Jeg behøvde konstant penger til stoff. Jeg løy til moren min og fant på forskjellige historier for å få penger fra henne.
Jeg flyttet inn med en venn som ikke brukte hverken alkohol eller narkotika. Han visste ikke at jeg brukte narkotika. Jeg forsto fort at jeg var ikke istand til å gå uten narkotika selv i noen få dager. Så jeg tok amfetamin i en uke, men som en narkoman, var alle pengene brukt på stoff iløpet av de neste to dagene. Jeg klarte ikke å sitte hjemme uten stoff. Jeg følte meg nedfor og håpet at verden ville endre seg. Men verden endret seg ikke og iløpet av få dager oppsøkte jeg de jeg før ruset meg med og var igjen på kjøret. Jeg forsto ikke hvordan det var mulig å avslå når de tilbød deg dop. Jeg brukte til alle døgnets tider. Når jeg fikk penger kjøpte og brukte jeg narkotika med en gang. Før brukte jeg 0.2 gram, men toleransen min steg og jeg økte raskt til 0.5 gram.
Og så prøvde jeg perventine. Jeg fikk tak i det på samme måte som med amfetamin. Prisen var 40 US dollar per gram. Perventine ga meg en såkalt trip. Jeg sniffet det og etter 5 minutter forsvant realitetssansen. Jeg fikk sterke halusinasjoner og ekstrem paranoia, og kunne ikke kontrollere min egen kropp. En trip varte 3-4 timer. Da kom realitetssansen tilbake. Jeg begynte å bruke dette dopet i perioder. Først idag [red: når jeg skriver dette] forstår jeg hvor langt jeg har kommet på veien mot rehabilitering og hvorfor jeg ikke klarte å si “nei” dengang. Jeg stoppet å ta var på meg selv. Jeg brydde meg ikke om hvordan jeg så ut. Verden rundt meg ble mye verre. De jeg omga meg med ga meg en følelse av avsky men jeg brydde meg ikke om det fordi de hadde det jeg trengte så sterkt.
Det ble umulig å skjule misbruket. Kameraten min som jeg bodde sammen med så at jeg ikke sov om nettene. Kroppen min ble ukontrollerbar. Den spasmet og jeg følte meg idiotisk. Oppførselen min ble påtakelig og han forsto at jeg misbrukte narkotika. På samme tid døde morfaren min og moren min ble nødt til å reise til Ukraina. Hun spurte om jeg ville bo hos henne mens hun var hjemme. Jeg fortsatte å bruke narkotika også når jeg bodde hos henne. Det gikk ikke lang tid før hun også forsto at jeg brukte narkotika. Min kamerat syntes synd på meg og fortalte moren min alt han visste. Moren min ble mer oppmerksom på meg og så at jeg ikke sov om nettene og at jeg ofte forsvant hjemmefra. Hun ringte rehab senteret og avtalte med dem at jeg skulle være der. Men hun fortalte ikke meg om det og måtte narre meg for å få meg dit. Jeg trodde at jeg skulle til en psykolog men forsto først da jeg var der at det var et rehab senter. Jeg hatet kameraten min og moren min. Jeg begynte å synes synd på meg selv og skyldte på alle unntatt meg selv. Veien mot rusfrihet var veldig vanskelig for meg. Først etter 3 måneder uten narkotika begynte jeg å forstå situasjonen og det større bildet. Sinnet mot moren min forsvant. Og jeg forsto at hun hadde reddet livet mitt. Livet på rehab senteret ble som en sommerleir, gøy, nye bekjentskaper, filmer, kurs, camping.
NA fellesskapet [red: Narcotics Anonymous] hjalp meg finne meg selv. Jeg følte meg endelig lykkelig uten narkotika. Jeg forsto at narkotikarus var en illusjon. Det ga meg ikke selvsikkerhet. Det ga meg ikke muligheten til et vanlig følelsesliv med normale svingninger. Det ødela livet mitt men jeg ville ikke innse det. Nå er jeg 20. Jeg har en kjæreste som jeg møtte på senteret. Han brukte også narkotika og vi fortsetter veien mot rehabilitering sammen.
Kommentar
Denne bloggposten handler om avhengighet. Avhengighet eksisterer i mange former. I denne posten konsentrerer vi oss om alkohol og narkotika.
Vi som står på utsiden tenker ofte at avhengighet er et helvete og vi forstår ikke helt hvorfor noen ender der. Så hvorfor gjør noen det?
Det er kjent at det er en genetisk disposisjon. Noen er fra naturens side mye mer utsatt for å utvikle avhengighet for narkotika. En person kan teste et stoff, ha en opplevelse, og deretter ikke gjør det mer. Men for en annen person, med en genetisk disposisjon, arter det seg helt annerledes. Den fysiske kroppen og hjernen, og kanskje også mentale faktorer, gjør at vedkommende får et sug og ender i avhengighet etter bare en eneste opplevelse.
Det er et ordtak innen medisin som sier at “genetics loads the gun, and environment pulls the trigger”. En person med genetikken, men et liv der narkotika ikke var tilgjengelig eller av andre årsaker aldri var en faktor, kan muligens styre klar av den genetiske disposisjonen.
Genetikken til Victoria og Alexander er ikke kjent. Sannsynligvis har de begge en disposisjon. Victoria forteller om en barndom der hun observerte at andre brukte alkohol. Og hun visste allerede da at hun hadde en disposisjon for misbruk og avhengighet. Allerede før hun hadde forsøkt noe som helst selv. Genetikken var der og omgivelsene gjorde at den ble aktivert.
Min barndom var annerledes. Det var ikke daglig alkohol konsum hos mine foresatte. Kun i festlig lag ble det drukket alkohol, og da i moderate mengder. Jeg hadde aldri noen dragning mot det. Tvert imot. Jeg drakk alkohol for første gang da jeg var 18 år. Senere enn de fleste andre. Det var på en klassetur til en klassevennindes hytte. Jeg endte opp med å gjøre et par dumme ting på den turen, blant annet knuste et vindu, i min første opplevelse som ganske full. Noe som fortsatt sitter i meg. Uansett hendelsene på denne turen var noen form for alkohol avhengighet aldri et tema for min del og ikke noe jeg engang kjente til. I tyveårene drakk jeg alkohol i festlige sammenhenger med venner og bekjente, og på byen. Avhengighet var aldri noe tema. Jeg har røyket hasj 3 ganger. Sist gang da jeg var rundt 30 år. Det var en interessant og positiv opplevelse. Jeg hadde aldri noe sug mot å gjøre det igjen. I dag, 53 år gammel, er det over 15 år siden sist jeg drakk alkohol. Jeg opplever det ikke som sunt. Det fremmer ikke kreativitet eller andre positive egenskaper. Jeg kommer i godt humør dersom jeg drikker i festlig lag. Og det er en flukt der tankemønstre bedøves og endres, uten at dette har vært en motivasjon for meg. De negative sidene overskygges av noen mulige positive effekter. Så alkohol er ikke noe for meg. Og jeg har ikke noe sug mot det. Jeg har heller ikke tid til å være fyllesyk og uproduktiv neste dag. Jeg synes heller ikke at det smaker spesielt godt, hverken øl eller vin. Sterk alkohol, for eksempel konjakk, har en forferdelig smak slik jeg opplever det.
I og med at endel av genetikken rundt avhengighet er kjent burde man i større grad teste for dette. Slik at utsatte personer ikke utsettes for fristelsen og er kjent med faren genetikken deres representerer. Dessverre er det neppe noen vilje for dette i det offentlige helsevesenet. Fordi de vil behandle og ikke forebygge. Til syvende og sist av økonomiske årsaker. Vi så dette så tydelig under corona. På kjøpesentrene måtte alle butikkene stenge, utenom matbutikker. Og Vinmonopolet. Statens egen pengemaskin. Da fikk det heller være med immunsystemet under epidemien. Jeg så dette selv da jeg besøkte Ski Storsenter og et kjøpesenter på Ryen. Det var en ganske spesiell opplevelse. På Ryen skulle jeg hente en bok jeg hadde bestilt på internett. Bokhandelen var stengt og man fikk kun utlevert bestilte bøker ved inngangen. Men Vinmonopolet var åpent.
Anta en person har genetikken og havnet i et uføre. Slik Victoria og Alexander har opplevd. Hva skal til for å slutte, komme seg på beina, etablere produktive liv? Jeg tror for det første man må være motivert. Uten en ektefølt motivasjon tror jeg det er vanskelig.
For et par år siden hadde jeg en interessant opplevelse i dette landskapet. Kort bakgrunn. I Norge har vi magasinet Erlik Oslo (ofte skrevet =Oslo). Dette er et magasin på rundt 100 sider som kommer ut anslagsvis hver måned, både i Oslo og andre norske byer. Selgerne av magasinet er narkomane. De kan kjøpe en bunke magasiner på Erlik sitt kontor for 50 kroner per magasin. Og så gå ut på gaten og selge det videre til 100 kroner. Selgeren beholder differansen. Så det er en fin mulighet for en narkoman å ha en jobb og tjene penger. Dersom jeg ferdes i byen skjer det ofte at jeg kontaktes av en selger. Og noen ganger kjøper jeg.
For et par år siden ble jeg kontaktet av en selger. Han spurte om jeg ville kjøpe Erlik Oslo av han. Noe jeg ønsket. Jeg hadde bare en 500 lapp. Selgeren sa da at kanskje kunne jeg gi han 500 kroner for magasinet? Jeg sa ok, men da ville jeg også ha en samtale med han i noen minutter og høre litt om hvorfor han brukte narkotika og relaterte tema. Noe han gikk med på. Han hadde noen bekjente som brukte narkotika. Den utløsende faktoren for han var at det ble slutt med kjæresten hans. Så en form for flukt fra lei situasjon. Men hvorfor fortsatte han? Og ønsket han å slutte idag? Han ønsket egentlig ikke å slutte. Han hadde fine dager der han gikk i parken, ruset seg, og følte seg bra. Så han hadde ikke noe ønske om å slutte. Og ingen motivasjon.
Denne samtalen var opplysende for meg. Jeg var ikke så godt klar over at noen narkomane så det på denne måten.
Avhengighet er komplisert med flere forskjellige rotårsaker. For å komme ut av det må man som alltid se på rotårsakene. På en intelligent måte. Et statlig system alene kan ikke løse dette. Til syvende og sist er det brukeren selv som må ønske en endring, og selv gjøre den vanskelige jobben.
Skulle jeg gi et tips ville jeg forsøkt å finne en aktivitet, helst betalt men behøver ikke være det, som oppleves som kreativ og stimulerende. Det kan være, som i mitt tilfelle, å skrive en blogg. Poenget er å finne noe man selv stimuleres av. Noe man kan sitte med i timesvis og fordype seg i og glemme tiden. Dop er stimuli. Det er også kreativt virke.
Det er mange eksempler på de som har kommet seg ut av et avhengighets uføre. Ofte lykkes de ved å finne et nytt virke de kan fordype seg i.
I Norge er kanskje det mest publiserte eksempelet Helge Roll Lund. NRK 30. aug. 2014. Helge Roll-Lund har en fortid som sprøytenarkoman, og har gått mange år på metadon. Da han begynte med yoga for noen år siden, tok livet hans en ny vending. Jeg traff Alexander Medin helt tilfeldig i Oslo, og han inviterte meg til sitt yogastudio. Det har forandret livet mitt totalt. Det har snudd hverdagen på hodet, for å være helt ærlig, sier Lund.
NRK 13. september-2019. Norges villmarks farer og kjendis Lars Monsen opplevde selv avhengighet. Og han opplevde en storebror som døde av overdose. Monsen åpner opp om alkoholbruk i ungdommen: Drakk mye og alene.
Dagbladet, 23. august-2021. Stian (43): Fra narkoman til sjef. Tvillingbroren hans sniffet lightergass og døde 15 år gammel. Stian Rysjedal fortsatte med rus og kriminalitet. Vendepunktet kom fra uventet hold.
Et tips til. Det er etterhvert godt kjent at det psykedeliske plantemiddelet iboga kan kurere avhengighet. Det er en post om psykedelika, blant annet iboga. Her ser vi ikke så mye på iboga og avhengighet men andre virkninger denne planten også har. Iboga er imidlertid best kjent for å kunne kurere avhengighet, typisk fra alkohol og narkotika. Det er mye informasjon på nettet og i bøker om dette.
Alexander (original)
My name is Alexander, I am 25 years old. I have been addicted for about 9 years. At the age of 22 I lived in the city of Prague. Then I was in the active phase of use. I got acquainted with such drugs as “XTC”, “MDMA”, “Cocaine”, “Heroine”. I started smoking heroin. After 2 months of use I had a high tolerance to heroin. I used 0.5 grams a day. There was not enough money for this and my dealer offered me a “product” that flooded the streets of Prague. The name was interesting to me (TNT). But the price was pleasant. 10 € for two pills, the dealer promised that half a pill would be enough. I came home, smoked weed and decided to drink half a pill. The dealer said that in 20 minutes the effect would be better than from heroin. Namely an incredible feeling of euphoria, the pain in the body would disappear, there would be a feeling of lightness. But I did not feel anything for 30 minutes and decided to take another half a pill. I lay on the bed and watched a movie. And 15 minutes after the second use, I slowly stopped feeling my body. I felt that I stopped feeling everything. My body seemed to be paralyzed, I could only control my eyes, and at that moment I was seized by fear. I wanted to scream, but I couldn’t. My neighbor in the room saw that my eyes were scared. I couldn’t move. I forgot how to breathe and started to suffocate. It lasted 20-30 seconds. Somehow I was able to say a few words to him that saved my life. I barely said those two words: “Inject Naloxone.” And “Naloxone” saved my life. I was already at the gates of hell and it was good that my friend was there at that time. After that, I was afraid to use fentanyl. A year later I came to Ukraine and here I saw that Fentanyl was sold in “black” pharmacies in free access. Fentanyl in Ukraine cost $ 5 per pill. It is not like that Common in Prague, in Ukraine the deadly drug is called “Alpha-PvP”.
Victoria (original)
I am Victoria, I am 20 years old, in my life I have tried various psychoactive substances, namely amphetamine, grass, alcohol, perventine.
I grew up in a small town where drinking alcohol as a teenager was something common and even normal. Even in elementary school, I watched high school students drinking low-alcohol drinks and having fun, and then my addictive thinking and craving for drinking had already formed. I lived with my grandparents and father, for whom drinking alcohol was the norm. And my father often abused alcohol, so I didn’t see anything strange in it. My path began with alcohol. At the age of 12-13, my friends and I started drinking beer and other low-alcohol drinks, but my tolerance grew, and my addictive thinking began to gain momentum. At that time, a full-scale war began in Ukraine, and like all Ukrainians, it had an extremely strong impact on my psycho-emotional state, I was extremely scared, and because of my feelings, I started drinking even more so as not to feel it. It became the norm for me to deceive my relatives and manipulate them. It seemed that after that I started to feel much better, I felt more comfortable. Soon I was using it almost every day, and this continued until the 11th grade. And then I met a guy who didn’t use anything at all, and I thought that this was a great opportunity to start doing it too. I spent a long time persuading my family to move to the guy in a big city, and in turn I promised that I would take manicure courses and go to work. At first everything went according to plan and for a while I forgot about alcohol. My boyfriend introduced me to his sister. She was younger than me, but she led a rather destructive lifestyle and didn’t hide it. And looking at her, I saw that this didn’t prevent her from being happy and confident that it wasn’t so bad. Over time, I got closer to her, we became best friends. She often invited me to various parties, but I refused for a long time because I didn’t want to appear wrong in the eyes of my boyfriend. But a fight with my boyfriend pushed me, gave me a “reason” and a fix to return to using. I started drinking alcohol again. And lying to my family and boyfriend. The peak of my use fell on the age of 17. I switched to drugs, namely amphetamine, I finally felt confident in myself, cheerful, sociable, which I had lacked so much before. The next day after using, I became scared without that feeling of euphoria and happiness, which pushed me to use further, again and again, day after day. Drugs were quite easy to get, they are sold in the Telegram messenger, there are people who buy drugs in large quantities and resell them for a higher price, in our time in Ukraine the so-called “bookmarks” method of sale is widespread, they leave coordinates by which you can find the drug, the price of this drug was $ 15 for 1 gram. The guy found out that I was using drugs with his sister, and he couldn’t forgive me, I couldn’t accept it and started using even more. It was hard to imagine even a day without drugs, the people I talked to started turning away from me, I constantly needed money to use drugs, I lied to my mother and made up different stories to get money from her.
I moved in with my friend who didn’t use alcohol or drugs. He didn’t know I was using. I understood that I wouldn’t be able to go without drugs even for a few days. So I took amphetamine for a week, but as an addict, I used everything I had in two more days. I couldn’t stand to sit in the house without substances. I was feeling sad, I hoped that the world would change in those few days. But the world didn’t change and I saw the people I used with before and went to use again. I didn’t understand how you could refuse when they offered you drugs. I didn’t care when to use, whether it was morning, noon or evening, it didn’t matter to me, money would appear and I would immediately go get drugs and use again. And if before I used 0.2 grams, then my tolerance increased every couple of days, and I quickly went from 0.2 to 0.5. And then I tried perventine, I got it according to the same scheme as amphetamine, the price was $ 40 per gram. Perventine gave me a so-called “trip”, I sniffed it and after 5 minutes I fell out of reality, there were very strong hallucinations and extreme paranoia, I did not control my body and the thing, it lasted 3-4 hours, after which I came to my senses and instead of giving up this drug I started using it periodically. Only today I realized what a huge path I had overcome and why I could not say “No” then. I stopped looking after myself. I became indifferent to how I looked. The world around me became much worse. The people who surrounded me caused me a feeling of disgust, but I did not want to pay attention to it because they had what I needed so much. It became impossible to hide my use. My friend, with whom I lived, noticed that I was not sleeping at night, my body became uncontrollable. My body was twisting in different directions, I started to feel stupid. My behavior became incomprehensible, and he found out that I was using drugs. At that moment, my grandfather died and my mother was forced to come to Ukraine. My mother asked me to live with her while she was here. I continued to use despite the fact that I was living with her. I could not hide it for a long time. My friend began to worry about me and told my mother everything he knew. My mother began to follow me and noticed that I was not sleeping at night, I often disappeared from home. My mother called the rehabilitation center and agreed to take me there. But she did not tell me about it and took me there by deception. I thought that I was going to a psychologist, but when I went there I I realized that this was a rehabilitation center. I hated my friend and my mother. I began to feel sorry for myself, to blame everyone, but not myself. This path was very difficult for me. Only in the third month of sobriety did I begin to understand everything. My resentment towards my mother passed. And over time, I began to thank my mother for saving my life. Life in the rehabilitation center became similar to a summer camp, fun, new acquaintances, going to the movies, various classes, camps.
The NA community helped me find myself. I finally felt happy without using substances. I realized that it was an illusion, using did not give me confidence, it did not allow me to feel negative feelings. It was destroying my life and I did not want to realize it. Now I am 20. I have a boyfriend who I met at the center. He also used drugs and we continue the path of recovery together.
