Den 5. februar 2020 var jeg på blodbanken på Ski Sykehus igjen. Mitt andre besøk. Første gang var 10/10-2019.
Det var en utrolig bra opplevelse. Sykepleierne der er så hyggelig og søte. Jeg stiller spørsmål om blod og andre ting og de svarer på alt. Det er en lærerik og avslappende og sunn opplevelse. Det å gi blod er noe jeg ser frem til.
De sa jeg hadde bra blodprosent. Jeg spurte hva blodprosent egentlig er. Det er et mål på hvor mye hemoglobin det er i blodet. Hemoglobin frakter oksygen til cellene. Så lite hemoglobin betyr lite oksygen. Man kan finne blodprosenten ved å måle hemoglobin og så gå inn i en tabell. Idag unngår man å bruke blodprosent og bruker heller g/dl (gram hemoglobin pr desiliter blod). Normalområdet for menn er 13,4 – 17,0 g/dl.
I USA er en gigantisk rettsprosess igang der legemiddelselskaper saksøkes av mange hundre byer og kommuner for milliarder av dollar. Det er allerede inngått enkelte forlik i hundremillioner dollars klassen.
USA er for tiden i startgropa for en mengde søksmål mot store legemiddelprodusenter, grossister, apotekkjeder og andre aktører (leger?) innen helsebransjen. Legemiddelselskapene har produsert smertestillende medisiner basert på opioider. Som de fortsatte å produsere, selge og markedsføre etter at det viste seg at medisinene var sterkt avhengighetsskapende. Og legene fortsatte å skrive resepter. Smertestillende ble skrevet ut i tide og utide. Pasientene ble avhengige og fortsatte ofte med gatedop som heroin og fentanyl (en syntetisk form for heroin). Det er estimert at firehundretusen (!) mennesker er døde av overdoser. Rettssakene er erstatningssøksmål der ofte stater, kommuner og byer saksøker legemiddelselskaper og andre ansvarlige. Her er det mange skyldige. Ikke minst legene, som har skrevet reseptene. På “medisiner” de må ha visst, eller burde ha visst, er vandedannende. Typisk med insentiver fra legemiddelselskapene, der legene mottar ytelser når de velger disse midlene. Det er påvist at de som lager retningslinjer for legene har mottatt utbetalinger fra legemiddelfirmaene.
To kommuner i Ohio, Cuyahoga og Summit (inkludert storbyene Cleveland og Akron) har vært meget hardt rammet av opium epidemien. De går foran i rettsoppgjøret i det at de ofte er først ut i retten. Det viktigste som har skjedd så langt:
Slutten av August 2019: Oklahoma var første stat som saksøkte et legemiddelfirma, Johnson&Johnson, og vant. De krevde opprinnelig 17 milliarder dollar i erstating, og ble tildelt 572 millioner dollar. Dommen er anket av Johnson&Johnson.
Den 8. september 2019: Cuyahoga og Summit avtaler et forlik med Mallinckrodt (produsent av generiske opioider) på 30 millioner dollar.
Begynnelsen av oktober 2019: Cuyahoga og Summit har blitt enige med Johnson&Johnson om et forlig på 20.4 millioner dollar.
Den 21 oktober 2019 skal en “federal” rettssak igang rundt opioid krisen. Slike saker kan få store konsekvenser. Rett før retten settes blir det avtalt enighet mellom to kommuner i Ohio, Cuyahoga og Summit, og fire saksøkte parter – medisingrossistene McKesson, Cardinal Health og AmerisourceBergen, og medisinprodusenten Teva (fra Israel). Forliket er på 260 millioner dollar.
Selskapet Purdue Pharma, produsent og markedsfører av OxyContin jobber i kulissene med å lage en avtale med alle saksøkerne. Slik at det hele kan avsluttes for deres del. Selskapet styres av familien Sackler. Selskapet er i ferd med å slås konkurs som en del av forliksavtalen. Mange mener at Sacklers har gjemt unna mange penger og at de nå prøver å redde stumpene.
Her er en lege Joel Smithers som har blitt dømt til 40 års fengsel for å skrive ut for mange opioid resepter. Med høy inntjening.
Det er snakk om å forsøke å få istand et totaloppgjør mellom alle saksøkerne og alle de saksøkte. Det verserer et tall på rundt 50 milliarder dollar. Alt dette er foreløpig veldig uvisst.
Hele sakskomplekset er preget av mange ofre og mange skyldige. Det er sikkert mange vurderinger rundt hvem som er ofre, og hvem som kan saksøkes. Er det kun den narkomanes egen skyld når han setter en overdose? Er et legemiddelselskap skyldig når de produserer FDA godkjente legemidler? Er det greit å markedsføre og selge et legemiddel søm fører til avhengighet? Har man visst om problemer med disse legemidlene som ikke har blitt kommunisert? Har markedsføringen vært løgnaktig?
Helt kort om denne saken: det har vært drevet tvilsom virksomhet på mange plan i helsevesenet fordi det har vært store penger involvert for aktørene. Mange har vist få skrupler mot å la folks helse gå på bekostning av egen økonomisk vinning. Denne saken bringer tankene hen til rettsoppgjøret mot tobakksindustrien i 1998. Det endte med utbetalinger på minst 206 milliarder dollar over en 25 års periode. Mange har en forestilling om at helsevesenet har opphøyd moral og arbeider ut fra pasientenes interesser, ikke egeninteresser. Kanskje fordi de håndterer de viktigste sakene i folks liv. Det blir interessant å se om denne saken kan rokke ved den forestillingen.
Når dette kan skje i helsevesenet, kan det selvsagt også skje i mange andre bransjer. To aktuelle eksempler, også med helsekonsekvenser:
Telebransjen der mobilnettet kontinuerlig bygges ut i rekordtempo (nå sist 5G) uten at det informeres om farene med stråling. De som gjør utbyggingen kjenner farene og er nøye med å beskytte seg selv.
Strømbransjen der “smartmålere” på rekordtid ble installert i hvert eneste hjem landet over. Et instrument som er helseskadelig pga stråling og enkelt kan brukes til overvåkning.
Det er også interessant å se at VG hadde denne legemiddelsaken på forsiden idag morges, men nå er den slettet. Aftenposten har lagt den bak betalingsmur. Man kan lure på om det er konflikt med eiere, annonsører e.l. Den frie presse?
Et annet poeng angående pressedekingen: norsk presse, spesielt VG, har med jevn mellomrom tirader mot alternative helseutøvere. På førstesiden, i ukevis. Nå sist – sjamanenDurek. Det kan være noe så ukontroversielt, hvis det hadde skjedd på et vanlig sykehus, at en pasient betalte penger til en alternativutøver og opplevde å ikke bli kurert. Når det viser seg at hundretusener (!) er døde i USA som et resultat av korrupsjon, grådighet og hensynsløshet i det skolemedisinske systemet, så er avisene svært forsiktige med omtalen. Det lukter det råttent av.
Ett av de store spørsmålene i denne saken er legenes rolle. Foreløpig er ikke så mye kommet frem om det.
Vi vet fra Norge at her er det stort sett fritt frem for korrupsjon for leger. Tjenestemannsloven gjelder for offentlig ansatte. Her står det at offentlig ansatte ikke kan motta gaver som er ment å skulle påvirke beslutninger. Offentlig ansatte leger, altså fastleger og de som jobber på sykehus, er unntatt fra dette. Loven gir åpning for at de selv kan vurdere om en gave er egnet til å påvirke deres beslutninger. En slik selvjustis er ikke egnet til å inngi tillit. På legekontorer er det vanlig at legene inviteres på kurs av legemiddelprodusenter, og får godt betalt for å delta. “Kursene” er i stor grad markedsføring av egne medikamenter. Dette ble godt belyst i en Brennpunkt episode på NRK fra 2003. Hvofor gir loven offentlig ansatte leger tilgang til å motta penger fra pilleprodusentene? Hva er bakgrunnen for dette? Det er også merkelig at ikke legene selv ønsker å gå bort ifra dette fordi det svekker deres autoritet. Legene får et sterkt insentiv til å sette pasientens helse på spill ved å skrive ut medikamentet fra sin “sponsor”, ikke det medikamentet som er best for pasienten. I dokumentaren nevnes forskning som viser at leger endrer atferd når de påvirkes av legemiddelindustrien.
På blodbanken hjelper man mennesker som behøver blodoverføring. Samtidig som man gjør noe sunt for seg selv.
Idag torsdag 10/10-2019 var jeg på blodbanken på Ski Sykehus for å gi blod. Det hele var en god og interessant opplevelse.
Dette var første gangen jeg har gitt blod. Men jeg har tatt mange blodprøver før så det er ikke helt ukjent territorie.
Når jeg tar blodprøve så liker jeg å ikke spise på forhånd. Jeg liker å faste i minst 12 timer, ta blodprøve på morgenen og så spise etterpå. Både fordi prøven blir mest nøyaktig og reproduserbar, og fordi det føles best fysisk. Når jeg står opp slike dager liker jeg å drikke varmt vann og ta noen fysiske øvelser. Strekkøvelser, kanskje hoppe på trampoline. Dette gjør at blodårene blir mer synlige og at blodet renner lettere. Det gjør jobben enklere for sykepleieren. Jeg gjorde det på denne måten også nå når jeg skulle gi blod.
Jeg hadde time på blodbanken klokken 07:45. Først må man svare på endel spørsmål rundt egen helse. Dette skjer på en datamaskin. Deretter er det et lite intervju med en sykepleier der vi går igjennom svarene og prater litt rundt det hele. Dette er for å redusere risikoen for at blodgiver har infeksjon i blodet og på den måten kan forurense blodbanken. Jeg synes dette fungerte fint. Sykepleieren var flink og hyggelig.
I intervjuet nevnte jeg at jeg ikke hadde spist denne morgenen. Da fikk jeg beskjed om at de ikke hadde lov til å tappe blod fra meg på tom mage. Jeg tror årsaken til dette var at de mener man kan bli svimmel o.l. dersom man tapper blod på tom mage. Så jeg ble bedt om å spise en yogurt. Noe jeg gjorde. Dette var ingen stor sak. Men jeg er uenig i resonnementet. Når man spiser vil kroppen komme i fordøyelsesmodus og blod beveger seg fra ekstremitetene mot tarmen og sentrale organer. Det blir dermed mindre blod i venene i armen og vanskeligere å tappe. Jeg syntes det var litt ubehagelig å spise rett før. Jeg ville foretrukket å først tappe blod og så spise etterpå. Men det gikk greit allikevel.
Deretter tappet vi blod. Jeg lå på en skrå fysioterapibenk slik at overkroppen var hevet. Sykepleieren brukte en nål som var tykkere enn det man bruker når man tar blodprøve. Nålen gikk inn i en plastslange som endte opp i en plastbag. Plastbaggen ble plassert under benken. Sikkert for å dra nytte av tyngdekraften. Hun satte nålen i en blodåre (vene, ikke arterie) i armen. Og blodet fløt fint inn i baggen. Vi tappet 0.45 liter blod. Selve tappingen tok omtrent 10 minutter. Føltes som at det gikk fort. Nesten litt skummelt. Det første blodet gikk inn i en separat liten bag, som hun tok blodprøver fra, til glass. Disse blir sendt til laboratoriet for analyse. Så de vet at blodet mitt ikke inneholder infeksjon e.l. Jeg ble bedt om å drikke vann underveis.
Etter at blodet var tappet måtte jeg ligge i ro i ett kvarter på benken. Rett og slett for å slappe av litt. Det er jo et lite inngrep som gjøres. Kroppen har omtrent 5 liter blod. Så man tapper ut omtrent 10%. Baggen med blodet hadde dyprød farge, omtrent som storfelever. Den var lunken å ta på.
Natt til idag sov jeg middels godt. Jeg la meg klokken 21:45 og sto opp klokken 06:45. Jeg sov natten igjennom, uten å stå opp underveis. Men følte ikke jeg var helt uthvilt. Kanskje fordi idag er nettopp 3 dager før fullmåne – min verste dag. Og muligens fordi det var endel støy utenfor iløpet av natten – som ikke vekket meg men førte til at jeg nesten ble vekket og derfor sov lettere. Så jeg var litt groggy da jeg kom på sykehuset. Til tross for dette – etter at vi hadde tappet blod følte jeg meg veldig bra. Så jeg lurer rett og slett på om dette med å gi blod er sunt. Jeg følte meg aldri svimmel, kvalm eller hadde andre negative reaksjoner.
Man må veie minst 50 kg for å kunne gi blod. Jeg spurte om de tappet like mye fra ei lita jente på 50 kg som på en diger mann på 120. Ja, det gjorde de. Man kunne jo tenkt seg at de ville tappet mer fra en større person, og mindre fra ei lita ei.
En grunn til at jeg vil tappe blod er fordi jeg tror det er sunt for meg selv. Effekten er at blodet fornyes. Gammelt blod tas ut. Og så vil kroppen lage nytt, friskt blod. Jeg hørte dette første gangen i et foredrag med Morley Robbins, på betterhealthguy #73. Jeg har nevnt dette i en tidligere blogpost. Morley Robbins mener at det er veldig vanlig å ha for mye jern. De aller fleste av oss er jernforgiftet. De røde blodcellene inneholder proteinet hemoglobin, som frakter oksygen rundt i kroppen. Hemoglobin inneholder jern. Ved å tappe blod fjerner man således jern fra kroppen. Så det å tappe blod, eller menstruere, er en form for jern detox.
Blodprosent måles i g/dl. Det vil si, antall gram hemoglobin per desiliter blod. Hvis dette tallet blir for lavt har man “lav blodprosent”. Da kan det være ugunstig å gi blod, fordi man mister røde blodceller, og dermed blir blodprosenten redusert ytterligere. Det er mulig å bare donere plasma og hvite blodceller. Da jeg var på sykehuset idag var det en mann som gjorde akkurat dette. Han tappet blod, blodet ble så sentrifugert slik at røde blodceller, hvite blodceller og plasma ble separert. Han fikk tilbake sine røde blodlegemer i en infusjon etter at han hadde tappet. Jeg så baggen som ble donert, den hadde gul farge, altså plasma uten røde blodceller. Når man gjør det på denne måten får man ikke jern detox effekten.
På sykehuset var det et bilde av “sykehus klovnene”, som skapte “magiske opplevelser” for syke barn. Mitt innspill er at hvorfor ikke bytte ut klovnene med hund. Hunder er mer helbredende for barn og voksne enn klovner. I Oslo nå for tiden skal sykhjem få tilbud om å ha hund. Dette burde man ha også på sykehus. Og droppe klovnene.
Jeg liker jo å ta ansvar for egen helse, og kunne tenke meg å tappe eget blod her på gutterommet. Så nå har jeg kjøpt en “blood collection bag” på ebay. Mer om dette her på bloggen – følg med!
Oppdatering 27/10-2019: jeg hørte akkurat Jay Davidson på lupussolutionsummit (med Tiffany og Brent Caplan). Han snakket om at blodbanker ofte var infisert med bakterier og virus. For eksempelv EBV – Epstein Barr Virus. Blodbanker tester ikke for denne. Og folk med et dårlig immunsystem kan ende med problemer dersom de blir infisert. Og at man derfor burde si nei takk til blodoverføring så lenge man ikke absolutt behøvde det.
Amalgam er et materiale som benyttes i tannpleien. Får man hull i en tann (karies) vil tannlegen borre i tannen for å fjerne karies, og deretter legge i en fylling. En fylling fyller opp hullet slik at tannen ikke forfaller videre, og slik at tannen kan brukes til å tygge med. Det finnes mange forskjellige fyllingsmaterialer.
I Norge var amalgam lenge det vanligste fyllingsmaterialet. Fra og med 1. januar 2008 ble amalgam forbudt. Forbudet ble initiert av Miljøverndepartementet. Årsaken til forbudet var fordi amalgam inneholder kvikksølv, som man ønsket å forby av miljøvernhensyn. Av dette fulgte det at det også ble forbudt å bruke som tannfyllingsmateriale. I USA er det fortsatt lov å bruke amalgam som fyllingsmateriale, og det gjøres ofte.
Kort kommentar: Staten unnlater å påpeke at amalgam som tannfyllingsmaterie er farlig, men oppnår allikevel et forbud. Statens holdning her til lands er dermed at det er greit å putte kvikksølv i tennene på folk, men dersom man søler kvikksølv eksempelvis på en skole kjemilab, må skolen stort sett evakures. Årsaken til at det er slik er fordi mange er har blitt skadet av kvikksølv oppigjennom årene, og Staten er livredde for omfattende søksmål. Spesielt har det vært oppmerksomhet rundt tannlegesekretærene. Disse ble utsatt for amalgamdamp på arbeidsplassen når de preparerte amalgam for tannlegen. De siste årene har noen av disse vunnet igjennom med søksmål.
Amalgam inneholder rundt 50% kvikksølv. Amalgam er ikke en kjemisk legering, men altså en “amalgam” – en tettpakket masse av forskjellige metaller. En amalgamfylling vil hele tiden lekke kvikksølv slik at man får det i seg – ved at kvikksølvdamp pustes inn, og ved at kvikksølv svelges. Å få i seg kvikksølv er ikke heldig. Det kan føre til alvorlige og langvarige helseplager som det er vanskelig å diagnostisere og vanskelig å bli frisk av.
Typiske årsaker til at man ønsker å sanere amalgam:
Den ovenfornevnte angående helse
Fylling som er skadet på grunn av slitasje etter mange år
En amalgamsanering foregår ved at tannlegen borrer ut den gamle amalgamfyllingen, og legger i en ny fylling av et annet materiale. Utborring og innlegging skjer gjerne iløpet av samme tannlegetime.
Selve saneringen er ikke risikofri. Når en amalgamfylling borres ut frigjøres store menger kvikksølv – både i form av partikler og damp. Dersom pasienten (eller tannlegen) får dette i seg mens saneringen foregår, er det risiko for akutt kvikksølvskade. Man kan fort ende opp med å gjøre vondt verre – en relativt frisk pasient med amalgamfyllinger ender opp som meget syk etter sanering. Og da var kanskje ikke så lurt å sanere.
Før man sanerer amalgam må man vurdere følgende:
Beskyttelsestiltak ved sanering. Sanering skal skje med tilstrekkelige beskyttelsestiltak. Det finnes protokoller for holistiske tannleger på hvordan dette skal gjøres. Det skal være et luftavsug ved munnen der utborringen skjer slik at kvikksølvdamp ikke pustes inn. Det skal selvsagt også være et luftavsug i rommet. Tannlegen skal bruke en kofferdamsduk når utborringen skjer. Dette er en duk med et hull i som legges i munnen. Bare tannen det borres i skal gå igjennom hullet. Dermed ender utborrede amalgampartikler i duken og ikke i munnen til pasienten. Dette er de to viktigste kriteriene, det finnes også flere. Man må på forhånd spørre tannlegen om hvilke beskyttelsestiltak som vil bli benyttet. Jeg sanerte 4 middels store fyllinger og 3 små i tre omganger i 2009-2010. Det ble benyttet avsug både lokalt i munnen og i rommet, men ikke kofferdamduk (jeg kjente ikke så godt til disse tingene på den tiden, og var ikke grundig nok i forberedelsene). Jeg ble hverken friskere eller sykere etterpå. Det tar jeg som et tegn på at saneringen gikk uten problemer. Jeg kjenner folk som har blitt kronisk syke etter amalgamsanering på grunn av manglende beskyttelsestiltak. Amalgamsanering er et sjansespill (som mye annen behandling, og mye annet i livet ellers også), med mulighet for å redusere risikoen dersom man er grundig i forberedelsene.
Amalgamfyllinger bør saneres i en bestemt rekkefølge, avhengig av spenningspotensialet over fyllingen. Dette er beskrevet i den meget interessante boken “It’s all in your head” av Hal Huggins (som var han som startet antiamalgam bevegelsen). Det eksisterer en spenning mellom amalgamfyllinger og et nullpunkt – bløtvevet i munnen (gjerne under tungen). Spenningen kan være positiv eller negativ. Den er positiv dersom ladningen på fyllingen er positiv. Spenningen er negativ dersom ladningen på fyllingen er negativ. Når en fylling utlades vil en negativ spenning sende elektroner inn i kroppen (bløtevet). Disse skal saneres i en bestemt rekkefølge avhengig av denne spenningen: negativt ladede fyllinger saneres først. Han skriver at for de fleste er det gunstig å sanere en kvadrant i munnen om gangen, og begynne med den som har høyest negativ spenning. Deretter saneres de andre kvadrantene som har negative spenninger. Deretter saneres den kvadranten med høyest positive spenninger (s. 114). For folk med leukemi eller ALS er det best å sanere en og en tann, fra høyest negativ til null, og deretter fra høyest positiv til null. Eksempelvis: -12, -9, -2, +20, +10, +3 (s. 126). Her hopper man altså gjerne fra kvadrant til kvadrant for hver tann.
Materialene som skal benyttes istedenfor amalgam. Man bør vurdere hva slags materiale som skal benyttes istedenfor amalgam – både for selve fyllingen og for eventuell sement. Helst bør man teste for allergi mot et utvalg materialer og så finne det som er best for en selv. Gjør man ikke dette kan man igjen gjøre vondt verre. Clifford laboratorium, BioCompLabs. Muligens kan man teste med kinesiologi. Jeg har selv gjennomført test hos BioCompLabs (2019). Da jeg sanerte amalgam i 2009-2010 ble det satt inn Tetric Evo-Ceram, som var standard fyllingsmateriale. I 2019 sanerte jeg to Tetric Evo-Ceram fyllinger og erstattet disse med halvkroner av Cerec fyllingsmateriale og Saremco cmf bond sement. Jeg synes at jeg fikk mer energi etter dette, og har konkludert med at disse materialene er mer biokompatible for meg enn Tetric Evo-Ceram. Ved saneringen i 2019 hadde jeg valget mellom Tetric Evo-Ceram og Cerec. Tetric Evo-Ceram var betydelig billigere. Problemet med mine tenner var at fyllingen var sterkere enn tannen, slik at tannen ble slitt men ikke fyllingen. Så tanken min var at jeg ønsket noe som kunne dekke hele tyggeflaten, slik at jeg ikke igjen ville oppleve at deler av tyggeflaten slites ned fortere enn andre deler. Dette var det bare Cerec som kunne gjøre. Så da valgte jeg det. En bakdel med dette var at inngrepet i tannen ble større fordi Cerec er en halvkrone. Det er vanskelig å vite sikkert hva som hadde vært beste alternativ. I etterkant opplevde jeg mer energi og tror dette har med at Cerec er mer biokompatibelt for meg. Så jeg angrer ikke så mye på dette valget.
Specs (amalgamrester). Det er veldig viktig at tannlegen fjerner all amalgam og ikke lar det være igjen rester (specs). Det er mange eksempler på at tannlegen har slurvet og det har blitt værende igjen amalgamrester. Slike rester kan ofte sees på digitale bitewing røntgenbilder – som veldig lyse (nesten som små lys) punkter. Pasienter som er amalgamskadet og ønsker å bli friske, kan oppleve at slike rester gjør det umulig å bli frisk. Dermed man til tannelgen igjen, borre ut de nye fyllingene for å fjerne amalgamet under, osv. Dette er ikke en ønskelig situasjon – hverken økonomisk, tidsmessig, helsemessig eller emosjonelt. Under saneringen bør man helst spørre om å få ta bitewings etter utborring, slik at man kan forsikre seg om at det ikke er specs igjen før man legger i ny fylling. På facebook er det en Andy Cutler gruppe der man kan laste opp sine bitewing røntgenbilder og få dem sjekket av erfarne tannleger. Jeg gjorde dette i 2019 og det ble konkludert med at det ikke var amalgamrester. Det var en lettelse.
Skader på tannen ved borring. Når man bytter en fylling må den gamle borres ut. Samtidig vil det borres ut litt mer av selve tannen. Skaden på selve tannen øker altså litt for hver gang man bytter en fylling. Dette er ugunstig. Dersom man ved utborring ender med å komme helt inn til “pulpa” i tannen, det vil si der nervene i tannen er, kan det være risiko for at nervene skades og dør, og at man ender opp med en rotfylling. Eller at man rett og slett velger å trekke tannen – fordi rotfyllinger er kjent for å være ugunstige for kroppens helse. Hvis man var frisk på forhånd og ender opp på denne måten, har man fort gjort vondt verre. Fra røntgenbilder kan man få en formening om risikoen for dette. Jeg har som beskrevet ovenfor to tenner der det først var amalgam, deretter Tetric Evo-Ceram, og tilslutt Cerec. Hver gang med mer skade på tannen. Da det ble satt inn Cerec var de to tennene ømme å tygge på i flere måneder etterpå. Jeg tror dette er fordi vi begynte å nærme oss nervene i de to tennene. Når dette skrives, 9 måneder senere, er de to tennene ikke ømme lengre. Jo mer man skader den opprinnelige tannen med borring og annen tannbehandling, jo større er risikoen for at tannen vil sprekke og ødelegges når man senere tygger på den. En tann som borres i vil få en annen kraftoverføring enn en inntakt tann. Dette avhenger blant annet av hvordan tannens overflate rekonstrueres.
Om man vil sanere med en ny fylling, eller med en halvkrone eller en helkrone er også noe man må ta stilling til. Det er plusser og minuser med alle alternativene. En ny fylling vil gjerne føre til mindre økning i skaden på tannen. Jeg gjorde ingen bevisst vurdering av dette da jeg sanerte fordi jeg var ikke klar over disse tingene da.
Det er ikke lurt å sanere mange fyllinger på en gang. Fordi dosen kvikksølv man får i seg kan bli stor. Og traumet slik tannbehandling er for kropp og sjel øker muligens også. Det er lurt å sanere en eller to om gangen, så vente et par måneder, og så ta en eller to til, osv. Da jeg sanerte amalgam gjorde jeg det på denne måten.
I ukene og månedene før man sanerer er det lurt å styrke kroppen med sunn mat, vitaminer, nok og god søvn, avgiftning, tid i naturen, tid til fysisk aktivitet, tid med partner og andre gode relasjoner etc. Slik at man optimerer helsen før saneringen. På saneringsdagen kan man ta diverse tilskudd som bedrer avgiftningen, og som binder kvikksølv. For eksempel C-vitamin og chlorella (av god kvalitet). Dette kan man ta også samme dagen etter inngrepet. Da jeg sanerte amalgam gjorde jeg ikke noe av dette. Men ville gjort det dersom jeg skulle gjort det hele omigjen. Optimalt sett bør dette vært en del av tannlegens protokoll ved amalgamsanering.
Boken “It is all in your head” av Hal Huggins anbefalles. Her gås det igjennom amalgam historikk, og det er mange praktiske tips.
“Amalgam illness – diagnosis and treatment” av Andrew Hall Cutler (Andy Cutler) er en annen meget bra bok om dette temaet, og relaterte temaer.
Jeg er en 47 år gammel mann fra Oslo, siv.ing., og har selv opplevd å bli sensitiv for elektromagnetisk stråling – fra mobiltelefon, mobilmast, wifi ruter etc. Den utløsende årsaken var at jeg hadde kontor vegg-i-vegg med datarommet på jobben der det sto flere trådløse rutere. Samt at leiligheten min lå rett ved en diger Telenor mast (Majorstua). Jeg var derfor utsatt for stråling døgnet rundt, og kroppen fikk aldri mulighet til å regenerere. Etter et års tid ble jeg sakte men sikkert sykere og sykere – dårlig søvn, smerter, depresjon etc som kuliminerte i utbrenthet der jeg ikke fungerte i jobb eller ellers. Når jeg presenterer denne historien for fastlegen har jeg opplevd å bli latterliggjort og nærmest mobbet. Når jeg forsøker å sette meg inn i disse tingene på egen hånd ved eksempelvis å høre foredrag fra holistisk orienterte leger (leger som er interessert i sykdomsårsak og styrking av kroppen for å bli frisk) fra USA og Tyskland, viser det seg at de fleste, og stadig flere og flere, er inneforstått med at menneskeskapt stråling er et stort problem for vår helse. Jeg forsto fort at det ikke var mye hjelp å få hos norske leger. Så jeg endte med å lese bøkene selv og på andre måter informere meg. For å snu en nedadgående helse til en oppadgående. Det tok meg ett år med selvbehandling å finne riktig kurs. Deretter ett år for igjen å komme meg ut i jobb. Underveis opplevde jeg null hjelp fra leger eller stat, snarere motarbeidelse. Det hadde vært lettere å bli frisk uten statens apparat. Jeg betalte alle kostnader selv og var aldri noen kostnad for noen – aldri på sykepenger, trygd e.l. Hvis artikkelforfatter er usikker på hvordan hun bør møte syke mennesker som ikke har en diagnose kan jeg komme med noen tips: Hverken arroganse eller stillhet er veien å gå. Lytt til det pasienten sier og ta pasienten på alvor. De fleste ønsker å være friske. Bruk tid på å sette deg inn i temaet, og vær villig til å se saken også fra pasientens ståsted – før du uttaler deg. Mange av dagens kroniske lidelser har sitt opphav i menneskeskapt forurensning (stråling, amalgam, sprøytemidler etc) – vær villig til å vurdere den påstanden og undersøke den. Forsøk å hjelpe folk på deres egne premisser slik at de igjen kommer seg ut i jobb.
Fastlegen Øyvind Torp fra Gjøvik, 41 år, opplevde å få kreft – svulster i bukspyttkjertelen, forstørrede lymfeknuter i magen, svulst i et ribbein. Altså sannsynligvis metastisk kreft (kreft med spredning til flere steder i kroppen). Legen valgte å selv ikke motta den behandlingen helsevesenet anbefaller, og som han selv anbefaller sine pasienter. Han valgte å stake ut sin egen kurs. Han ble frisk og ett år senere løp han helmarathon.
Han gjennomgikk to operasjoner – halve skjoldbruskkjertelen (thyroid) og tre biskjoldbruskkjertler (parathyroid glands) ble fjernet, og svulsten i ribbeinet ble operert bort. Det er uklart for meg hvorfor han opererte skjoldbruskkjertelen – det står ikke at det var kreft her. Det står videre at det var igjen forstørrede lymfeknuter i magen som ikke ble operert. Det står ingenting om han fikk cellegift eller ikke. Det at han deltok på marathon ett år senere tyder på at han ikke fikk cellegift – cellegift skader vanligvis kroppen såpass at en maraton ikke ville vært mulig. Cellegift er obligatorisk for vanlige pasienter med metastatisk kreft. Det står heller ingenting om stråling – så jeg antar at han heller ikke fikk dette.
I VGs artikkel går det frem at han mener livsstil og miljøfaktorer er årsaken til 90% av krefttilfellene. Og at han således begynte å analysere egen livsstil. Han leste seg opp på alternativ kreftbehandling og endret kosthold radikalt. I artikkelen er det listet Øyvinds 10 tiltak du selv kan gjøre for å angripe kreftsykdommen. 8 av de går på kosthold, de to siste er stressreduksjon og fysisk trening:
Spis mat som hindrer angiogenesis. Det nevnes blåbær, bringebær, grønn te, hvitløk og olivenolje.
Reduser kroppsbyrden av toksiner ved å avgifte og ved å unngå eksponering for toksiner.
Unngå stress. Stress redusererer immunforsvaret.
Reduser forhøyede hormonnivåer. Det er litt uklart hva VG mener her, men konklusjonen er ihvertfall at man skal redusere karbohydrater.
Spis mat som demper kronisk betennelse i kroppen (gurkemeie, ingefær, omega-3, mange ulike grønnsaker) og ikke spis mat som øker betennelse (ferdigmat, mat med høyt sukkerinnhold, alkohol)
Styrk immunforsvaret med vitaminer (C, D, E, K1, K2), riktig kosthold og fysisk aktivitet.
Fysisk trening – fordi det styrker immunforsvaret.
Spis urter som inneholder terpener, fordi det kan hindre spredning (rosmarin, oregano, basilikum, mynte, timian). Kreftcellene lager et stoff NF-Kappa B som øker betennelse og dermed muligheten for spredning. NF-K B hemmere finner vi bl.a. i oregano, capsaicin(chilipepper) og valnøtter.
Spis planter som inneholder stoffer som kan drepe kreftceller. Salvesterol gjenkjenner et enzym inni kreftcellene (Cyp-1-b1) som friske celler ikke har, stoffet trenger seg inn i kreftcellene og kan ødelegger dem innenfra.
Kutt sukker. Kreftceller er avhengige av sukker for å vokse og spre seg.
Jeg synes Øyvind er en smart fyr som handler som han gjør. Standard kreftbehandling i Norge er operasjon (dersom mulig), stråling og cellegift. Det gjøres lite eller intet arbeid for å finne årsaken til at pasienten får kreft. Og det gjøres ingen tiltak for å styrke kroppens eget immunforsvar. Legene forstår ikke helt at kreft har en årsak, og at dersom man ikke gjør noe med årsaken vil svulsten med stor sannsynlighet komme tilbake. Operasjon kan være en mulighet dersom en kreftsvulst er veldefinert, slik at det er enkelt å operere bort hele uten at noe blir tilbake. Risikoen med operasjon er at den kan føre til spredning – kreftceller kan komme inn i blodomløpet under operasjonen og det kan føre til spredning. Både stråling og cellegift dreper alle typer celler – både kreftceller og vanlige celler. Strategien er at man håper man dreper kreftcellene før man har drept så mange vanlige celler at pasienten dør. Stråling kan rettes mot et avgrenset område (eksempelvis hjernen eller skjoldbruskkjertelen) mens cellegift er systemisk. Både stråling og cellegift er kreftfremkallende så dersom man overlever den opprinnelige kreften er det ikke uvanlig at behandlingen fører til ny kreft.
Man kan lure på hvorfor kreftbehandling i det offentlige er så lite opptatt av forebygging og kroppens naturlige forsvarsmekanismer. Og hvorfor begynner man ikke med de enkle, lite risikable tiltakene som endret kosthold og livsstil? Får man kreft skal man rett på operasjon, stråling og cellegift, så fort som mulig. Istedenfor å først gi de enkle, ufarlige tiltakene en sjanse. Kreft er vanligvis ikke en akutt sykdom der man har dårlig tid. Her er det helt sikkert mye politikk ute og går. Man er naiv dersom man tror at helsevesenet har pasientens helse som førsteprioritet. Det er en ganske trist erkjennelse.
Jeg var på Elverum sykehus for rundt 8 år siden for å ta en søvntest. Da bodde jeg på pasienthotellet der en natt. Der bodde det også mange kreftpasienter. Det var en kjøkkenavdeling og det som sto fremme var loff og syltetøy. Nøyaktig det motsatt av hva man skal spise dersom man har kreft. Og uansett usunt, om man er syk eller ikke. Er ikke sykehus et sted der man skal få bedre helse?
Jeg har en bekjent som har kreft. Han er stadig på sykehuset for å få cellegift. Der serverer de loff med kjøttpålegg til lunch. Igjen stort sett nøyaktig det motsatte av hva som er anbefalt. Min bekjent kommer til å dø av behandlingen, ikke kreften, det er min spådom.
Når man ser folk som har vært gjennom behandlingen det offentlige prakker på dem, er det bare trist, de blir minst 10 år eldre på et par måneder.
Det er bra at VG omtaler dette temaet. Selv om VG er svært forsiktige med å slå dette opp. Artikkelen er for det første bak en betalingsmur. Så det er bare et fåtall som får lest den. I tillegg utelates det mye informasjon som Øyvind helt sikkert har fått med seg. For eksempel at et økologisk kosthold er helt grunnleggende. Leser man et par bøker om alternativ kreftterapi (det er mange av dem på Amazon – så lenge det varer) forstår man fort at økologisk er det som anbefalles. Men dette er VG meget forsiktige med å omtale. Jeg tenker at dette er fordi man er livredde for å tråkke noen på tærne.
Komikeren Christine Koht har fått kreft (betalingsmur). Først en grapefrukt stor svulst i underlivet, som ble operert bort. Denne var vissnok godartet (det vil si velavgrenset – gir god mulighet for vellykket operasjon – og uten evne til å spre seg til andre deler av kroppen). Kort tid etterpå ble det oppdaget 3 svulster til – en i svelget og en i hver mandel – og disse var ondartede. Hun har en form for sjelden føflekk kreft, som ikke sitter på utsiden av huden, men på slimhinnene inne i kroppen. Krefttypen kan ikke behandles med cellegift eller stråling, men med immunterapi. En form for terapi som ved hjelp av medikamenter skal bedre kroppens eget immunforsvar til å angripe kreftcellene. Her står det interessant om hva Christine Koht får til kveldsmat på Rikshospitalet – og gjerne også til frokost og etter middag. Pannekaker – og altså tre (3) ganger om dagen! Altså nøyaktig det motsatte av hva legen som fikk kreft selv inntar. Det er nesten så man ikke helt vet om man skal le eller gråte av akkurat denne her. Den ene hånden styrker immunforsvaret (på kunstig vis vel å merke, gud forby noe annet), den andre styrker kreftcellene. Kanskje går det opp-i-opp?
Her har hopphelten Bjørn Erik Romøren fått kreft – en ondartet svulst i hoften. NRK skriver det er Ewings sarkom. Å styrke kroppens eget immunforsvar ser ikke akkurat ut til å være en del av planen her. Legen hans og det offentlige har funnet ut at han skal igjennom 40 uker med cellegiftbehandling. Og Romøren kan fortelle at etter en behandling er det null krefter og et fullstendig fraværende immunforsvar. Med påfølgende stor risiko for akutte komplikasjoner, der han må rett på sykehus. Romøren og Koht burde sammenlikne notatene sine. Ewings sarkom er en form for benkreft, kanskje sammenliknbart med det Øyvind hadde i et ribben. Vi ser igjen at det er stor forskjell på liv og lære.
