Staten raner oljefondet

Staten har pådratt seg pensjonsforpliktelser til offentlig ansatte tilsvarende verdien av oljefondet. Disse forpliktelsene vil fortsette å øke.

Når dette skrives i slutten av mai 2020 er verdien på oljefondet rundt 10 000 milliarder kroner (ti tusen milliarder).

Rundt 15. mai kom revidert nasjonalbudsjett. Her fremkommer det at Staten allerede har pådratt seg forpliktelser som er like store som verdien av oljefondet – se denne artikkelen i Nettavisen: Alvorlige utfordringer med bærekraften: “I revidert nasjonalbudsjett beskriver Finansdepartementet at de beregner at staten i 2020 har pådratt seg fremtidige pensjonsforpliktelser på 9088 milliarder kroner – et tall som har økt med 366 milliarder kroner fra året før. I tillegg har staten 918 milliarder i forpliktelser til uføre- og etterlattpensjoner. Det betyr at statens samlede forpliktelser til pensjon er over 10.000 milliarder kroner. Tallet forventes å fortsette å øke år for år.”

Hvordan oppstår pensjonsforpliktelser? Dette er rett og slett ansattavtaler mellom de som jobber i stat og kommune og fylkeskommune, og deres arbeidsgiver – “staten”. Det kalles Offentlig tjenestepensjon. Dette er en ytelsesbasert pensjon. Det vil si at den ansatte er garantert en viss sum (avh. av lønn) hvert år fra de pensjonerer seg til de dør. Man kan enkelt anslå statens forpliktelser ved å se på de inngåtte avtalene, pensjonsalder, gjennomsnittlig levealder osv. Slik jeg forstår det så er det oljefondet som skal finansiere disse forpliktelsene. Oljefondets offisielle navn er jo også Statens pensjonsfond (Government Pension Fund of Norway).

I Norge er det også Privat tjenestepensjon. Dette er ikke et system der ansatte i privat sektor får penger fra oljefondet eller fra staten. Selv om navnet muligens skulle tilsi det og således kan være forvirrende og villedende. Det er en lov der de fleste private bedrifter pålegges å sette 2% av hver ansatts lønn inn på en sparekonto. Det er noe frihet i hvordan konto man velgerr, fondssparing er vanlig. Pengene skal utbetales når den ansatte pensjoneres. Dette er ikke et ytelsesbasert sytsem men et innskuddsbasert system – når man blir pensjonist får man penger inntil kontoen er tom. Det er et system finansiert av private arbeidsgivere og ikke av staten. Små aksjeselskap der eieren er eneste ansatt er unntatt fra Privat tjenestepensjon loven.

I tilegg har vi Folketrygden. Dette er et system som dekker diverse velferdsytelser som sykepenger. Og minstepensjon. Folketrygden finansieres av arbeidsgiveravgiften (14,1% av lønnen) og av skattepengene fra lønnsmottakere. 8% av den skatten en lønnsmottaker betaler går til Folketrygden. Dette er ikke et system der staten skaper seg fremtidige forpliktelser. Reglene for hvilke verferdsordninger som til enhver tid gjelder kan endres fra år til år. For eksempel avhengig av hvor mye penger det er i kassa. Man er ikke garantert en minstepensjon.

Staten har altså allerede pensjonsforpliktelser på 10 000 milliarder kroner – det samme som verdien av oljefondet. Altså – oljefondet er kun for de som er ansatt i staten.

Jeg definerer her bærekraft litt løst – som et system der ikke-fornybare naturressurser ikke forbrukes i særlig grad, men gjenvinnes. Man kan spørre seg om et system som baserer seg på oljefondet er bærekraftig i det hele tatt. Oljefondet er et resultat av rovdrift på ikke-fornybare ressurser der alt pumpes opp så fort som mulig og selges og brennes. Når forpliktelsene overstiger oljefondet er det åpenbart ikke bærekraftig.

Årsaker til at denne situasjonen oppstår i Norge:

  • Det er altfor mange ansatt i stat, kommune, fylkeskommune.
  • De bevilger seg selv for mange ytelser. De skal ha både korte arbeidsdager, høy lønn, mye pensjon, lang ferie etc etc. Før var det nøkterne betingelser for statlig ansatte der det var lav lønn og korte arbeidsdager. Dette har endret seg de siste 20-30 årene. I denne perioden har fagforeningene hele tiden arbeidet for at statlig ansatte skal få i pose og sekk – de skal fortsatt ha korte arbeidsdager, men lønnsbetingelser som er konkurransedyktige med det private næringsliv. Og politikerne sier ja og åpner oljefondet fordi de er redde for å miste stemmer.
  • Politkerne er korrupte. Deres hovedprioritet er ikke landets beste, men å bli gjenvalgt. Istedenfor å ta potensielt upopulære kostnadsreduserende beslutninger tar de fra oljefondet. De fleste av dem er livredde for å miste stemmer.

Hvordan finansieres dette systemet? Oljefondet bringer kapital inn i systemet ved at olje og gass eksporteres. Statlig ansatte betaler inn skatt og avgifter men får dette tilbake i lønn fra staten. Privat næringsliv betaler inn skatter og avgifter. Staten bygger veier, skoler osv. Ser vi bort fra Oljefondet finansieres systemet av verdiskapningen i privat næringsliv. Når andelen offentlig ansatte blir for stor, og de bevilger seg for mange goder, går ikke dette regnestykket opp. Utgiftene blir for store og inntektene for små. Og skjevheten er selvforsterkende. Fordi jo flere som jobber i offentlig sektor, jo flere vil stemme på de partiene som ikke vil kutte i offentlig sektor.

I Oslo så river politikerne Y-blokka, Et fullt fungerende bygg som i tillegg er arkitektonisk unikt. For å bygge et nytt gigabygg til seg selv. Politikerne har ingen hemninger når det gjelder å bruke skattepenger og oljefondspenger på seg selv og sine. Er det i det hele tatt lov?

I Grunnloven paragraf 112 står det: “Alle har rett til eit helsesamt miljø og ein natur der produksjonsevna og mangfaldet blir haldne ved lag. Naturressursane skal disponerast ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som tryggjer denne retten òg for kommande slekter.”

Det er interessant å se hvordan politikerne glatt setter Grunnloven til side når det gjelder å bevilge seg selv ytelser. De raner fremtidige generasjoner.

Bildet av Statfjord A og B øverst i innlegget, tatt 23. mars 2005, er lovlig lånt fra wikipedia, https://no.m.wikipedia.org/wiki/Fil:Statfjord_B_and_Statfjord_A_-_panoramio.jpg

Oppdatering 26/6-2020. Statoil i USA, 200 milliarder kroner. Helge Lund om pengesløsingen: Jeg ergrer meg nå i ettertid at vi ikke så det tidligere.

Oppdatering 26/6-2020. 100 bistandsmillioner, finansiert av skattebetalerne, satt inn på feil kontonummer og tapt. Norfund ble svindlet for 100 millioner: – Dette er dobbelt så stort som Nokas-ranet.

Fortolling innenfor og utenfor EU

Bjarne lærte meg noe nytt idag om beregning av toll og mva ved import av varer, avhengig av om man befinner seg i et land i EU, eller utenfor EU (slik Norge er).

Jeg kjøper ofte ting på internett og har mye erfaring med hvordan det fungerer med mva osv. Når man kjøper noe i en utenlandsk internettbutikk som privatperson i Norge må man betale: prisen for varen til selgeren + forsendelse + kostnad for å få fortollet varen (eksempelvis Posten vil kreve betalt for å gjøre jobben med å lage tolldokumentene – altså selve fortollingsjobben) + eventuell mva + eventuell toll + eventuelt andre avgifter. Eksempelvis – man kjøper kosttilskudd på internett for 1000 kroner. Forsendelsen koster 200 kroner. Fortollingsjobben 300 kroner. Mva skal betales av varekostnaden + frakten og blir 1200 * 0,25 = 300 kroner. Oftest er det ikke toll eller andre avgifter. Dvs totalt kostet varen 1000 + 200 + 300 + 300 = 1800 kroner. Hvis man idag kjøper noe der varekostnad + frakt er under 350 kroner er det ingen toll og ingen mva og ingen fortollingsjobb. Så da betaler man bare for varen og frakt.

Bjarne sa at for bedrifter gjelder ikke 350 kroners grensen. Bedrifter må altså alltid betale toll/mva selv for små billige ting. Dermed er det umulig for han å importere en liten ting til butikken sin og så selge den til en norsk kunde. Fordi den norske kunden får dette mye billigere ved å kjøpe denne lille tingen direkte fra utlandet selv.

Det jeg lærte idag var hvordan det fungerer for en norsk bedrifts selger i praksis, dvs når beløpene er over tollfrigrenser. La oss anta jeg skal selge en glass vannflaske til 1000 kroner (eks mva) til en person i Frankrike (altså i EU). La oss anta at i Norge er mva 25% og i Frankrike er mva 20%. Jeg har lov til å selge flasken mva-fritt til utlandet. Flasken selges for 1000 kroner. I min nettbutikk betaler kjøper for flasken (uten mva) + frakt. Dvs 1000 kroner + 200 kroner = 1200 kroner. Når flasken ankommer postkontoret i Frankrike må den fortolles. Kjøperen må betale for fortollingsjobben og fransk mva. For eksempel 300 kroner for fortollingsjobben (kanskje det er billigere i Frankrike?). Og 1200 * 0,2 = 240 kroner i mva. Denne mva går til den franske staten. Totalt kostet flasken 1000 + 200 + 300 + 240 = 1740. Jeg fikk 1000 kr, den norske posten 200 kr, den franske posten 300 kr for fortollingsjobben og den franske staten 240 kroner i mva.

La oss anta Norge var en del av EU. Jeg (min bedrift) skal nå selge den samme flasken til en person i Frankrike. Norge har fortsatt 25% mva, Frankrike har 20%. Nå får jeg ikke lov til å selge flasken uten mva. Jeg må selv beregne mva kostnaden. Den blir fortsatt 240 kroner. (mva satsen velges åpenbart ut i fra hvilket land man selger til). Denne kostnaden skal innbetales av meg til den norske staten. Som så betaler den videre til den franske staten. Jeg selger nå flasken for 1000 kroner + 240 kroner = 1240 kroner. I tillegg kommer porto på 200 kroner. Kjøperen betaler altså 1440 kroner i min nettbutikk. Når flasken ankommer postkontoret i Frankrike er det ingen mva å betale, og ingenting å betale for å gjøre fortollingen. Flasken kostet altså totalt 1440 kroner. Jeg fikk 1000 kroner, den norske posten 200 kroner, den franske staten 240 kroner.

Vi ser at selgere i EU land har en fordel på det europeiske markedet i forhold til selgere i Norge. De sparer kostnaden med fortollingsjobben. Fordi de gjør denne jobben selv. Dermed kan de ha lavere priser.

For utenlandske personer er det dyrere å kjøpe noe fra en norsk bedrift enn fra en bedrift i EU. Fordi innen EU er det selger selv som gjør fortollingsjobben, og dette er ikke noen stor kostnad. Mens fra Norge er det speditøren (fraktselskapet) som gjør fortollingsjobben. Og de tar seg ofte godt betalt. En kostnad som faller på kjøper.

For norske privatpersoner er det dyrere å kjøpe i EU enn for EU borgere. Fordi innad i EU gjøres fortollingsjobben av selger. Dette er en liten og sikkert automatisert jobb og vil ikke bety økt kostnad for produktet. Mens når en i EU selger til Norge gjøres fortollingsjobben av den norske Posten. Og de tar seg godt betalt. Regningen for dette havner hos kjøper når han henter varen på postkontoret. Hvis Norge hadde vært medlem i EU hadde det blitt billigere for norske borgere å kjøpe ting på internettbutikker i andre EU land. Fordi vi hadde ikke behøvd å betale for fortollingsjobben.

Bildet øverst i denne posten er lovlig lånt fra https://www.needpix.com/photo/download/1170318/wooden-pier-wooden-seating-texture-wood-water-the-water-level-board-pattern-structure

Opioid rettssak i USA

I USA er en gigantisk rettsprosess igang der legemiddelselskaper saksøkes av mange hundre byer og kommuner for milliarder av dollar. Det er allerede inngått enkelte forlik i hundremillioner dollars klassen.

USA er for tiden i startgropa for en mengde søksmål mot store legemiddelprodusenter, grossister, apotekkjeder og andre aktører (leger?) innen helsebransjen. Legemiddelselskapene har produsert smertestillende medisiner basert på opioider. Som de fortsatte å produsere, selge og markedsføre etter at det viste seg at medisinene var sterkt avhengighetsskapende. Og legene fortsatte å skrive resepter. Smertestillende ble skrevet ut i tide og utide. Pasientene ble avhengige og fortsatte ofte med gatedop som heroin og fentanyl (en syntetisk form for heroin). Det er estimert at firehundretusen (!) mennesker er døde av overdoser. Rettssakene er erstatningssøksmål der ofte stater, kommuner og byer saksøker legemiddelselskaper og andre ansvarlige. Her er det mange skyldige. Ikke minst legene, som har skrevet reseptene. På “medisiner” de må ha visst, eller burde ha visst, er vandedannende. Typisk med insentiver fra legemiddelselskapene, der legene mottar ytelser når de velger disse midlene. Det er påvist at de som lager retningslinjer for legene har mottatt utbetalinger fra legemiddelfirmaene.

Denne artikkelen i The Economist gir endel bakgrunnsinformasjon.

To kommuner i Ohio, Cuyahoga og Summit (inkludert storbyene Cleveland og Akron) har vært meget hardt rammet av opium epidemien. De går foran i rettsoppgjøret i det at de ofte er først ut i retten. Det viktigste som har skjedd så langt:

  • Slutten av August 2019: Oklahoma var første stat som saksøkte et legemiddelfirma, Johnson&Johnson, og vant. De krevde opprinnelig 17 milliarder dollar i erstating, og ble tildelt 572 millioner dollar. Dommen er anket av Johnson&Johnson.
  • Den 8. september 2019: Cuyahoga og Summit avtaler et forlik med Mallinckrodt (produsent av generiske opioider) på 30 millioner dollar.
  • Begynnelsen av oktober 2019: Cuyahoga og Summit har blitt enige med Johnson&Johnson om et forlig på 20.4 millioner dollar.
  • Den 21 oktober 2019 skal en “federal” rettssak igang rundt opioid krisen. Slike saker kan få store konsekvenser. Rett før retten settes blir det avtalt enighet mellom to kommuner i Ohio, Cuyahoga og Summit, og fire saksøkte parter – medisingrossistene McKesson, Cardinal Health og AmerisourceBergen, og medisinprodusenten Teva (fra Israel). Forliket er på 260 millioner dollar.
  • Selskapet Purdue Pharma, produsent og markedsfører av OxyContin jobber i kulissene med å lage en avtale med alle saksøkerne. Slik at det hele kan avsluttes for deres del. Selskapet styres av familien Sackler. Selskapet er i ferd med å slås konkurs som en del av forliksavtalen. Mange mener at Sacklers har gjemt unna mange penger og at de nå prøver å redde stumpene.
  • Her er en lege Joel Smithers som har blitt dømt til 40 års fengsel for å skrive ut for mange opioid resepter. Med høy inntjening.
  • Det er snakk om å forsøke å få istand et totaloppgjør mellom alle saksøkerne og alle de saksøkte. Det verserer et tall på rundt 50 milliarder dollar. Alt dette er foreløpig veldig uvisst.

Hele sakskomplekset er preget av mange ofre og mange skyldige. Det er sikkert mange vurderinger rundt hvem som er ofre, og hvem som kan saksøkes. Er det kun den narkomanes egen skyld når han setter en overdose? Er et legemiddelselskap skyldig når de produserer FDA godkjente legemidler? Er det greit å markedsføre og selge et legemiddel søm fører til avhengighet? Har man visst om problemer med disse legemidlene som ikke har blitt kommunisert? Har markedsføringen vært løgnaktig?

Helt kort om denne saken: det har vært drevet tvilsom virksomhet på mange plan i helsevesenet fordi det har vært store penger involvert for aktørene. Mange har vist få skrupler mot å la folks helse gå på bekostning av egen økonomisk vinning. Denne saken bringer tankene hen til rettsoppgjøret mot tobakksindustrien i 1998. Det endte med utbetalinger på minst 206 milliarder dollar over en 25 års periode. Mange har en forestilling om at helsevesenet har opphøyd moral og arbeider ut fra pasientenes interesser, ikke egeninteresser. Kanskje fordi de håndterer de viktigste sakene i folks liv. Det blir interessant å se om denne saken kan rokke ved den forestillingen.

Når dette kan skje i helsevesenet, kan det selvsagt også skje i mange andre bransjer. To aktuelle eksempler, også med helsekonsekvenser:

  • Telebransjen der mobilnettet kontinuerlig bygges ut i rekordtempo (nå sist 5G) uten at det informeres om farene med stråling. De som gjør utbyggingen kjenner farene og er nøye med å beskytte seg selv.
  • Strømbransjen der “smartmålere” på rekordtid ble installert i hvert eneste hjem landet over. Et instrument som er helseskadelig pga stråling og enkelt kan brukes til overvåkning.

Det er også interessant å se at VG hadde denne legemiddelsaken på forsiden idag morges, men nå er den slettet. Aftenposten har lagt den bak betalingsmur. Man kan lure på om det er konflikt med eiere, annonsører e.l. Den frie presse?

Et annet poeng angående pressedekingen: norsk presse, spesielt VG, har med jevn mellomrom tirader mot alternative helseutøvere. På førstesiden, i ukevis. Nå sist – sjamanen Durek. Det kan være noe så ukontroversielt, hvis det hadde skjedd på et vanlig sykehus, at en pasient betalte penger til en alternativutøver og opplevde å ikke bli kurert. Når det viser seg at hundretusener (!) er døde i USA som et resultat av korrupsjon, grådighet og hensynsløshet i det skolemedisinske systemet, så er avisene svært forsiktige med omtalen. Det lukter det råttent av.

Ett av de store spørsmålene i denne saken er legenes rolle. Foreløpig er ikke så mye kommet frem om det.

Vi vet fra Norge at her er det stort sett fritt frem for korrupsjon for leger. Tjenestemannsloven gjelder for offentlig ansatte. Her står det at offentlig ansatte ikke kan motta gaver som er ment å skulle påvirke beslutninger. Offentlig ansatte leger, altså fastleger og de som jobber på sykehus, er unntatt fra dette. Loven gir åpning for at de selv kan vurdere om en gave er egnet til å påvirke deres beslutninger. En slik selvjustis er ikke egnet til å inngi tillit. På legekontorer er det vanlig at legene inviteres på kurs av legemiddelprodusenter, og får godt betalt for å delta. “Kursene” er i stor grad markedsføring av egne medikamenter. Dette ble godt belyst i en Brennpunkt episode på NRK fra 2003. Hvofor gir loven offentlig ansatte leger tilgang til å motta penger fra pilleprodusentene? Hva er bakgrunnen for dette? Det er også merkelig at ikke legene selv ønsker å gå bort ifra dette fordi det svekker deres autoritet. Legene får et sterkt insentiv til å sette pasientens helse på spill ved å skrive ut medikamentet fra sin “sponsor”, ikke det medikamentet som er best for pasienten. I dokumentaren nevnes forskning som viser at leger endrer atferd når de påvirkes av legemiddelindustrien.

Oppdatering 13. mai 2020: Her er en liste med de største erstatningssakene i USA mot medisin produsenter 1991-2012.

Oppdatering 13. mai 2020: Pfizer i Nigeria – Abdullahi v. Pfizer, Inc and Trovafloxacin (Trovan) Controversy.

Oppdatering 7. september 2020. Rolling Stone artikkel om profitt i legemiddelbransjen. Big Pharmas Covid19 Profiteers. Shark of an executive named Martin Shkreli.

Oppdatering 7. oktober 2020. Fra bloggen til Robert F. Kennedy Jr. Sackler Family of Purdue Pharma Keeps Their Billions Amid Opioid Crisis.

Oppdatering 22. oktober 2020. Legemiddelgigant må betale 73 milliarder i bot etter opiod-krisen i USA. Purdue Pharma, OxyContin opioid (opium). Det er interessant at mange av de samme firmaene som nå dømmes i opioid rettssaker i USA nå skal redde oss fra corona med vaksinene sine. Eksempelvis Johnson&Johnson.