Drikkevannet i Asker og Bærum

Asker og Bærum betjenes av samme vannverk – ABV – Asker og Bærum Vannverk IKS (Inter Kommunalt Selskap). Jeg er opprinnelig fra Bærum og vil i dette innlegget se litt på vannbehandlingen her. En bakgrunn for at jeg er opptatt av drikkevannet er fordi jeg tar hårprøve (Hair Mineral Analysis) hvert halvår og har gjort det i nesten 10 år – og prøven kommer alltid tilbake høy i aluminium. Så jeg lurer på om drikkevannet inneholder aluminium.

Fre hjemmesiden ser vi at vannkildene er ganske forskjellige fra på Vinterbro. På Vinterbro er kilden Gjersjøen, et vann som ligger midt i et område med stor forurensning. For Asker og Bærum er det to kilder, Holsfjorden og Aurevann. Holsfjorden er en arm av Tyrifjorden. Aurevann ligger i Lommedals marka. Rund Holsfjorden går det bilveier og den grenser til Hønefoss – så det er endel forurensningskilder. Slik er det ikke for Aurevann – dette vannet ser ut til å ligge i god avstand fra nærmeste kilde, Lommedalen.

Vannet fra Holsfjorden UV behandles og tilsettes klor i form av hypokloritt (ClO-, et reaktivt anion som kan forme HClO hypoklorittsyre salter, eksempelvis natriumhypokloritt NaClO og kalsiumhypokloritt Ca(ClO)2).

Vannet fra Aurevann tilsettes først CO2 (karbondioksyd) og Ca(OH)2 (kalsiumhydroksyd/hydratkalk) for å alkaliseres – for å beskytte ledningsnettet mot korrosjon. Deretter tilsettes aluminiumsulfat (Al2(SO4)3) og polymer for å fjerne organisk materiale – slik at humus bindes og kan felles ut. Dette gjør at fargen på vannet blir bedre. Tilslutt desinfisering med klor og en ny justering av surheten med kalsiumhydroksyd.

Jeg hørte litt med vannverket. De svarte bra på alle spørsmål. Vannbehandlingen er forskjellig fordi råvannet er forskjellig (naturlig nok). Holsfjorden inneholder mindre oppløst organisk materiale enn Aurevann. Oppløst organisk materiale kommer fra nedbrutte planterester. Det brukes aluminiumsulfat Al2(So4)3 og polymer i vannbehandlingen på Aurevann for å fange opp det organisk materiale. Ved å tilsette aluminiumsulfat og polymer til råvannet, klumper det oppløste organiske materialet seg sammen slik at det lar seg filtrere bort i filtreringsprosessen i vannbehandlingsanlegget.

Selv om aluminium tilsettes i prosessen så er aluminiumsmengden vissnok lavere i behandlet vann enn i råvannet som kommer inn på anlegget. Organisk materiale, aluminium og polymer samles i slammet som dannes i prosessen. Dette slammet fraktes til Grønn Vekst Norge, som bruker dette som jordforbedringsmateriale. Nivået av organisk materiale i Holsfjorden er lavt, slik at det derfor ikke er behov for å fjerne dette fra vannet. Polymer tilsettes før filtrene på Aurevann som et hjelpefellingskjemikalie til aluminiumsulfat. Det brukes Magnafloc LT22S-DWI på Aurevann.

Det sendes inn vannprøver ukentlig til analyse av aluminium i behandlet vann og månedlig til analyse av råvann, ubehandlet. Dette analyseres på et akkreditert laboratorium. Analyseresultater for 2019 viser gjennomsnittsverdier i råvann på (før behandling): 207 µg Al/l og behandlet vann: 47 µg Al/l. Grenseverdi i Drikkevannsforskriften: 200 µg Al/l for behandlet vann. Det er altså godt under grenseverdien i Drikkevannsforskriften. Årsaken til forskjellen mellom råvann og behandlet vann er at tilsatt aluminium, og naturlig, bindes opp i slammet i koagulerings og filtreringstrinnet i vannbehandligsprosessen. Det bindes til partikler som festes i filtrene og spyles ut som slam som så sendes bort fra anlegget og brukes til jordforbedringsmateriale.

De tester på total aluminium Al(III) , dvs alt som er bundet og ubundet. Det skilles altså ikke på bundet og labilt, reaktivt aluminium. Når humusen er fjernet i vannet (sammen med bundet Al), vil forekomsten av restaluminium hovedsakelig være som hydroksider. Små mengder humusmolekyler i vannet vil altså binde opp Al-ionet. Ved normal pH, som er i drikkevannet, vil ikke aluminium gjøre skade på fisk eller andre organismer i vannet. Ved lav pH (<6) vil Al-ionet gå over i fri form (reaktivt) og være skadelig for fisk og organismer, men da snakker vi om mye høyere konsentrasjoner.

I paragraf 14 i Drikkevannsforskriften står det at Mattilsynet godkjenner hvilke kjemikalier som kan brukes til vannbehandling.

Jeg hørte litt med Mattilsynet om dette. Liste over godkjente vannbehandlingskjemikalier finner man på Mattilsynets hjemmesider. I Drikkevannsforskriften § 13 står det en del om vannbehandlingsmetoder. Ved klorering bør mengde restklor være over 0,05 mg Cl2/l. Fritt klor over 0,05 mg/l etter minst 30 minutters kontakttid gir normalt en tilfredsstillende hygienisk barriere mot bakterier og virus. Hvis klorering er eneste hygieniske barriere bør dosen økes, men likevel ikke overskride 5 mg Cl2/l. Se Veiledning til drikkevannsforskriften, paragraf 13.

Økt tilførsel av organisk materiale til vannet øker klorbehovet. Det som er igjen av klor etter reaksjonen med organisk materiale er klor til desinfeksjon såkalt fritt klor/restklor og dette skal kunne måles til 0,05mg/l etter en halvtime. Bundet klor er kloret som «tas opp» av det organiske materialet, men dette har svært liten desinfiserende evne. Det er omtrent ikke fritt klor igjen etter en tid i ledningsnettet. 1 ppm = 1 mg/l. Jeg ser på akkurat dette som potensielt problematisk. Fordi det betyr at organisk materiale øker klorbehovet – ikke fordi klor fjerner organisk materiale, men fordi organisk materiale reagerer raskt med klor og reduserer restklor/fritt (som skal ta bakterier). Det er krav til nivå på restklor/fritt klor. Så folk som får vann fra trygge kilder med ingen bakterier men mye organisk materiale ender opp med mye klor i drikkevannet og dermed et ødelagt drikkevann. Skadelig for innbyggernes helse fordi klor tar også knekken på bakterier i tarmen (microbiome, microbiota).

Drikkevannsforskriften paragraf 1: “Formålet med forskriften er å beskytte menneskers helse ved å stille krav om sikker levering av tilstrekkelige mengder helsemessig trygt drikkevann som er klart og uten fremtredende lukt, smak og farge”. Jeg synes denne formålsparagrafen er dårlig formulert. Menneskers helse beskyttes ved å levere tilstrekkelige mengder helsemessig trygt drikkevann. Det vil si uten for høye verdier av uheldige mikroorganismer, tungmetaller (og skadelige lettmetaller som aluminium), kjemikalier og andre forurensninger. Men om vannet er klart og uten fremtredende lukt, smak og farge har ikke nødvendigvis noe med det helsemessige å gjøre. Resultatet blir at mye av behandlingen på vannverkene går på å endre klarhet, lukt, smak og farge slik at det blir ifølge forskriften. Man tilsetter gjerne kjemikalier for å “forbedre” disse parametrene. Det viktigste for meg når jeg tapper vann i kranen er at det er vann som er sunt for meg å drikke. Om vannet blir sunnere av å tilsette aluminiumsulfat og polymer for å fjerne humus er jeg usikker på. Jeg vil heller ha vann med litt brunfarge og noe smak og lukt enn vann med tilsatte kjemikalier.

Jeg ville foretrukket av vi beskyttet vannkildene våre slik at det ikke var nødvendig å tilsette klor. Jeg ville foretrukket et vann som er så nær en ren, naturlig kilde (uten menneskeskapt forurensning, rensing eller annen inngripen) som mulig. Det er slikt vann kroppene våre er tilpasset å innta gjennom evolusjonen og dermed best istand til å utnytte.

Jeg var akkurat i England. Der har de ødelagt vannet sitt – vannet i kranen stinker klor og er ikke i nærheten av å kunne drikkes (koker man vannet forsvinner klorlukten). Når man tar en dusj stinker det klor så man lurer på om det er sunt å puste inn. Jeg håper Norge ikke havner her.

WHO skriver litt om Aluminium in drinking-water Background document for development of WHO guidelines for drinking-water quality. Det er en gjennomgang av endel studier der jeg synes konklusjonen virker forutinntatt – Al er ikke farlig, uansett hva disse studiene finner. De skriver også litt om at man skal være forsiktig med å bruke aluminiumsulfat på vannverket fordi man risikerer høyere verdier i vannet ut. Det var en alvorlig hendelse rundt dette i Camelford i England i 1988. Chris Exley er opptatt av vann og aluminium, og aluminium generelt.

En ting man må unngå er situasjoner som den som utspiller seg på Askøy i Bergen for tiden, der folk blir syke fra bakterier i drikkevannet. Bakterier som sannsynligvis kommer fra menneskeavføring (kloakk).

Oppdatering 6/11-2019: Her er en artikkel Sykt godt drikkevann fra NRK som handler om ledningsnettet for vann i Norge. Dette er på totalt 4800 mil, og er kort sagt lekk. På landsbasis forsvinner 30% av drikkevannet (!) i ledningsnettet mellom vannverk og forbruker. Vann og rør for kloakkavløp ligger gjerne side-om-side. Hvis begge er lekk kan man tenke seg at det kommer kloakk i drikkevannet. Vanligvis er det et overtrykk i vannledningen og da vil ikke dette skje. Men ved brudd i vannledningen forsvinner trykket og da kan dette skje. Rør fra 70 og 80-tallet er de verste, de er utsatt for lekkasjer. Dette vet jeg selv fra boligvisninger. Er blokken bygget på tidlig 80-tall er rørene i blokken enten allerede byttet ut, eller det er problemer med lekkasjer. Folkehelseinstituttet tror at så mange som 100.000 til 200.000 nordmenn hvert år får magesyke av vannet de drikker. State of the nation fra Rådgivende Ingeniørers Forening. Artikkelen skriver også litt om kommunen Onslow i North Carolina der datasystemet for vannkontroll ble hacket.

Oppdatering 27/11-2019: Idag så jeg et interessant video på youtube. Det er et foredrag av Trude Malthe Thomassen (TMM) fra Vannbevegelsen. Foredraget heter Går drikkevannet samme veien som strømmen? Hun snakket om kommersialisering av norsk drikkevann, både nasjonalt og internasjonalt. Tittelen henspiller på deling av strømleveranse i netteier og strømprodusent, der begge er kommersielle aktører. Vil det samme skje med vannet – at det blir forskjellig eier av vannverk og ledningsnett, og begge er kommersielle aktører? I Norge er den tradisjonelle måten å skaffe seg vann på å ha egen brønn. Eventuelt flere naboer går sammen og har sitt eget lille vannverk. Her vil brukerne bare betale for driften, fordi brukerne er også eierne. Nok et alternativ er et større vannverk, fortsatt eid av brukerne, men driftet av kommunen. Og fortsatt organisert slik at brukerne bare betaler for driften av vannverk og ledningsnett. Det vil si: kommunen drifter anlegget til selvkost – de har bare lov til å kreve vannavgift fra brukerne til et nivå som tilsvarer de utgiftene kommunen har hatt med driften. Ingen skal altså tjene penger på at folk må ha vann. Jeg oppfatter det som at det er en slik organisering som er mest vanlig idag. Det er uklart for meg på hvilken måte brukerne (og ikke kommunen) eier vannverket. Dette med selvkost er et regnskapsmessig begrep. TMM sier at politikerne, ved tidligere kommunalmenister Erna Solberg, omdefinerte begrepet på en slik måte at selvkosten ble høyere og dermed ga kommunen muligheten til å øke vannavgiften. Her brukes det en SWAP rente. De økte inntektene kunne brukes på andre oppgaver. Altså regnskapsjuks og en måte kommunen og staten kan øke skatte og avgiftstrykket på befolkningen, og egne inntekter. TMM var også innom Giardia utbruddet i Bergen i 2004. Siste del av foredraget handlet om legging av ledningsnett ut av landet og muligheten for å leve av å eksportere vann når oljen tar slutt.

Drikkevannet på Vinterbro

Jeg var for noen måneder siden i London der jeg bodde på en airbnb. Det var i et landlig, praktfullt område, grønt og med frisk luft. Men vannet i springen og i dusjen – det stinker klor. Å drikke dette vannet er det ingen som gjør. Sånn er det ikke i Norge. Her virker det uproblematisk å drikke vannet rett fra springen.

Jeg bor for øyeblikket på Vinterbro, og får vann fra Oppegård vannverk. På kommunens hjemmeside er det en fin artikkel om hvordan drikkevannet til husstandene produseres: Oppegård vannverk – leverandør av livets drivkraft. Hvor kommer drikkevannet fra? Kilden for drikkevannet er Gjersjøen, en sjø mellom Kolbon, Oppegård, Vinterbro og to motorveier (E18 og E6). Sjøen ligger altså i et område med mye forurensning. Vannet pumpes opp til vannverket. Her tilsettes aluminiumsulfat for å fjerne forurensninger. Vannet renses for bakterier med UV-lamper og klor. Det tilsettes også lut (NAOH) for å oppnå riktig pH. Deretter går vannet ut til forbruker.

Det er altså klart at også vårt vann inneholder klor – bare mindre enn i England. Hadde vært interessant å vite konsentrasjonen av klor i drikkevannet i de to landene. Å tilsette aluminium høres umiddelbart risikabelt ut, da aluminium ikke er sunt å få i seg, det er blant annet knyttet til Alzheimer. Jeg vet ikke om aluminiumet fjernes før vannet sendes ut til forbruker.

Jeg tar hår mineral analyse hvert halvår. Og får alltid som svar at jeg har endel aluminium. For 5 år siden drakk jeg bare Olden flaskevann. Aluminium innholdet i håret var stort sett det samme som nå, når jeg drikker vann fra Oppegård vannverk.

  • Kanskje også Olden renser sitt vann ved å tilsette aluminium?
  • Kanskje Al fjernes fra vannet på Oppegård vannverk før det sendes ut på ledningsnettet. Og at Al i mitt hår kommer fra Al lagret i kroppen, eller en annen kilde jeg ikke kjenner til.

Aluminium finnes i mange produkter, blant annet deodorant og kokekar. Jeg bruker ingenting av dette. Noen tror på chemtrails og mener myndighetene slipper ut aluminium i atmosfæren for å kontrollere været. Aluminiumet faller ned på vann og jord og går inn i næringskjeden og inn i oss. Vanskelig for meg å si om chemtrails er reelle.

Hårprøve 2013-09-03
Hårprøve 2013-09-13. På denne tiden drakk jeg kun Imsdal.
Hårprøve 2017-06-15
Hårprøve 2017-06-15. På denne tiden drakk jeg kun kommunalt vann.

De to bildene ovenfor er hårprøver fra perioder der jeg bare drakk Olden (2013), og senere bare kommunalt vann (2017). Alt varierer litt fra hårprøve til hårprøve, men Al-verdien er størrelsesorden den samme. Så da tror jeg at enten inneholder både Olden og det kommunale vannet aluminium, eller ingen av de.

Det er litt rart at jeg har endel aluminium, fordi jeg er veldig nøye med å ikke bruke produkter med aluminium eller andre giftige metaller. Enten mobiliseres det fra lagre i kroppen, eller så er det en kilde jeg har oversett.