Barndomstraumer og dopamin

Barn utsatt for overgrep har større sannsynlighet for å foreta samme overgrep mot egne barn. Selv om de vet det er feil. Kanskje har det med en form for avhengighet å gjøre.

For et par uker siden var det førvisning av filmen Wisdom of Trauma. Den handler om psykologen Gabor Mate. Han er primært opptatt av to ting, traumer og avhengighet. Igår og idag hadde jeg en kort men interessant utveksling på facebook.

For meg, opp til nå, er avhengighet omtrent “noe jeg fortsetter å gjøre selv om jeg vet det ikke er bra for meg”. Eller kanskje “noe jeg ikke klarer å slutte med selv om jeg forsøker”. Jeg trodde avhengigheter var i stor grad bestemt av gener. Noen blir veldig lett avhengige, eksempelvis av narkotika eller sukker. En gangs bruk og de er hektet. De klarer ikke slutte og sprekker lett. Jeg har ikke dette problemet. Jeg har aldri vært avhengig av narkotika, alkohol eller sigaretter. Jeg har aldri hatt noen trang til å bruke det i særlig grad. Jeg kan slutte med det aller meste, relativt enkelt. Eksempelvis kan jeg relativt uproblematisk vannfaste i nærmere 40 dager.

Men kanskje er avhengighet mer enn som så. Hva med denne: “Kroppen og følelsene våre produserer kjemikalier. Som vi blir avhengige av. Så derfor gjenskaper vi ofte opplevelser som gjenskaper følelser fra oppveksten. Også.” Vi er med andre ord avhengige av dopamin, muligens serotonin.

I oppveksten utvikles hjernen. Det man opplever som liten setter store spor. Når man som voksen mimrer, føles det ofte bra: Husker da vi sparket foball bak huset alle somrene og tilslutt bygde egen fotballbane… Når man fremkaller slike minner aktiveres kretser i hjernen og det produseres dopamin og andre gode stoffer som føles bra.

Det er kjent at de som opplever seksuelle overgrep i barndommen har større sannsynlighet for å gjenta dette overfor egne barn. Selv om de vet det er galt. Kanskje er det fordi hjernen responderer med en kjent følelse, den som nå er hardwiret i hjernen etter det som skjedde i egen barndom. Jeg var på en traume workshop med IoPT. En av deltakerne, en dame på min alder, var tvilling med sin bror. Hennes foreldre ønsket egentlig bare ett barn på grunn av økonomi og annet, og helst en gutt. Konsekvensen var at hun ble hele livet behandlet som om hun ikke var god nok av sin egen mor, fra hun var helt liten. Hun var ikke flink nok, ikke pen nok osv. Hun fikk det fortalt, men fikk det i størst grad bekreftet av daglige blikk som hun godt visste hva betydde. Hun overlevde ved å gjøre alt det hun trodde foreldrene ville hun skulle gjøre. Hun var flink på skolen, gjorde husarbeid osv. Men klarte aldri å bli fri foreldrenes grep. Hun forble alltid morens datter som aldri var bra nok, også i voksen alder. Så fikk hun selv en datter. Og så gjør hun det hun vet er feil, det som har plaget henne selv hele livet. Hun behandler sin egen datter som om hun aldri er bra nok. Med det samme blikket som begge visste hva betydde. For meg var dette en sjokkerende fortelling. Hvorfor gjør man mot eget barn det man så inderlig vel vet er feil? Kanskje er det fordi hjernen gjenkjenner et mønster og produserer dopamin eller noe annet som føles godt, eller kjent og dermed godt, hver gang hun behandler sin egen datter som hun selv ble behandlet. Sporet ble lagt ned da hun selv ble traumatisert. Hjernen responderer med kjemikalier (dopamin?) når kretsen aktiveres og det gjør den når hun oppfører seg slik mot egen datter. På denne måten kan traumer gå i arv.

Min mor ble forlatt av sin mann på sykehuset dagen etter min fødsel. Han bare møtte opp og fortalte at han hadde funnet en annen kvinne og at han ville skilles. (Hva slags person gjør noe slikt?). Moren min og jeg dro fra sykehuset til gården i Bærum der hennes foreldre og yngste søster og hennes mann bodde. Vi bodde der den første tiden. Men etter 3 måneder dro moren min til Tønsberg for å arbeide som dommerfullmektig. Det neste året bodde hun i Tønsberg i ukedagene og kom hjem til meg i helgene. I ukedagene var jeg hos hennes eldste søster på Hosle på dagtid og hos hennes yngste søster på gården på kveld og natt. Dette er ikke bra for et lite barn. Man mister den primære omsorgspersonen. Har heller ikke en fast annen person. Man får heller ikke morsmelk. Dette setter sine spor, også i hjernen. Jeg har da også opplevd å bli uforklarlig syk i voksen alder, det er det denne bloggen handler om. Poenget her er: det moren min gjorde da hun forlot meg er egentlig helt naturstridig. Mødre flest nekter å forlate sine barn og vil slåss med nebb og klør for å være hos dem. Vi har alle sett naturfilmer der dette demonstreres igjen og igjen. Det er noe som er nedlagt i oss, et instinkt. Hvorfor gjorde moren min noe som er så naturstridig? Kanskje ble hun selv forlatt da hun var liten, et spor ble lagt ned i hjernen og hun ble på en måte avhengig av følelsen? Jeg har ikke sjekket denne historikken men det er noe jeg må gjøre. Eller holdt det med det hun selv beviselig opplevde, da hun ble forlatt på sykehuset 3 måneder før? Kanskje fikk hun sporet lagt ned iløpet av den hendelsen. Hun ble selv forlatt. Og så forlot hun meg.

Kanskje er det slik at hjernen produserer dopamin ikke nødvendigvis bare når noe føles bra. Kanskje holder det at noe føles kjent.

Og hva med meg? Kommer jeg til å forlate min kvinne eller mitt barn? Vi får se. Jeg tror ikke jeg har gjort det så langt. Jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det. Men hjernen er en kompleks maskin og ikke så godt forstått.

Oppdatering 25. juni 2021. Stockholmsyndromet. Kidnappingsofre ender etter noe tid med å sympatisere med sin overgriper. Moren min ble forlatt. Og 3 måneder etter var det hun som forlot.

Oppdatering 25. juni 2021. Kreftlegen Ryke Geerd Hammer. Han mener traumer fører til endringer i hjernen, som igjen kan føre til sykdom som kreft. Han opplevde å miste sin sønn i en bilulykke. Etterpå fikk han selv kreft. Han mener at det var en sammenheng mellom traumet han opplevde som følge av tapet, og sykdommen han selv ble rammet av under ett år senere. Han begynte å studere hendelsen og kom frem til at traumer kan sette spor i hjernen som kan sees på hjernescan. Hammer grunnla New German Medicine, var kontroversiell, levde siste del av sitt liv i Norge. Moren min ble forlatt dagen etter min fødsel. Og fikk lungekreft og døde 8 år senere.

barndomstraumer-og-dopamin-03-gran-aarringer-20210209_161705

Oppdatering 30. juni 2021. Idag hørte jeg på et foredrag med Nicole Avena på advancedantiaging summit. Hun forsker på avhengighet. Det ble nevnt at avhengighet er forskjellig fra person til person og bestemt blant annet av gener. Avhengighet er gjerne et resultat av at hjernen produserer dopamin ved bestemte stimuli. Det er 5 forskjellige dopamin reseptorer (D1-D5) og en av dem, DRD2 (Dopamin Receptor D2), tror man spiller en rolle for avhengighet. Bestemte variasjoner her (phenotypes) kan gjøre en person mer utsatt for avhengighet. Jeg ønsket å kunne si noe om min versjon av denne reseptoren. Et gen ANKK1 påvirker DRD2 reseptoren, og spesielt ved posisjonen rs1800497. Sjekket mine 23andme rådata. Jeg har:

  • rs1800497, 11, 113270828, GG. Altså G/G varianten.
barndomstraumer-og-dopamin-04-drd2-dopamin-reseptor-taql-a-variant-ankk1-gene-snp
Variasjoner i ANKK1 genet, spesielt ved rs1800497 posisjonen, påvirker dopamin reseptoren D2. Jeg har den “vanlige” varianten her, GG. Det er derfor ingenting her som tilsier at jeg er utsatt for avhengigheter. Det stemmer med virkeligheten – jeg har aldri hatt bestemte avhengigheter. barndomstraumer-og-dopamin-04-drd2-dopamin-reseptor-taql-a-variant-ankk1-gene-snp

To områder i hjernen, Substantia Nigra og Ventra Tegmental Area produserer dopamin. Substantia Nigra er i “brainstem” altså reptilhjernen som befinner seg rett på toppen av ryggraden, nederst i hjernen. Parkinson pasienter opplever at antall neuroner i substantia nigra reduseres.

barndomstraumer-og-dopamin-06-substantia-nigra-black-matter-dopamin-sort-substans
barndomstraumer-og-dopamin-06-substantia-nigra-black-matter-dopamin-sort-substans

Vi ser at Substantia Nigra er et område som forbinder reptilhjernen (sult, kulde) med hundehjernen (glede, sorg – og avhengighet?) ved at dopamin produseres i reptilhjernen og transporteres til områder i hundehjernen via kanaler. Kanskje går det dopamin til thalamus området?

Oppdatering 2. juli 2021. Dr. Aimie Apigian snakker mye om barndomstraumer og hvordan de påvirker en person i voksen alder. Mitt tilfelle, som var i tiden fra jeg ble født til jeg var 1 år, er et tilfelle av tidlig barndomstraume. Jeg husker jo ingenting fra denne tiden selv. Bare registrerer at jeg får fysisk, diffus sykdom i voksen alder. Som stemmer med det man vet barndomstraumer kan føre til.

Aimie Apigian: How cultural conditioning paves a pathway to the freeze response. Hun skriver om hvordan mødre i dyrerikt instinktivt vet hva de skal gjøre under fødsel og oppfostring av sine små. Og at vi mennesker også besitter disse instinktene men kompliserer det ved all støyen. Små barn påpeker og korrigere utrygghet og mangler ved gråt. Foreldrene setter barn opp for traumer dersom de ikke tar opp barnet når det gråter.

Aimie Apigian: How your attachment style affects the 3 states of your nervous system. Under svangerskapet er barnet knyttet fysisk til moren på så mange måter. Blant annet er barnet omsvøpt av morens nervesystem i magen. Vi vet at mennesker har 2 (eller flere) hjerner, inkludert i magen. Kanskje har denne hjernen som sentral oppgave å påvirke fosterets utvikling ved elektriske felt. Når barnet fødes er nervesystemet delvis lagt ned fysisk (hardware). De neste årene installeres nervesystemets software. Barnet så langt har kun hatt en påvirkning, moren. Så barnets nervesystem er innstilt på morens frekvenser og hormoner. Barnets beste overlevelsesmulighet er å bygge videre på forbindelsen til moren. Hennes tilstedeværelse og oppmerksomhet, “attachment”, er helt sentral. Vi vet at man deler bakterier og andre mikrober med de man bor sammen med. Kanskje deler man også elektriske felt fra hjerte, hjerne og andre organer.

Both external or internal stress will increase the amount of relational regulation needed to develop a secure attachment. Jeg er muligens å anse som adoptert. Early life experiences affect receptors, neurotransmitter levels, brain structure, epigenetics, the microbiome, immune system and homeostasis maintenance. (Opendak et al, 2016; Andersen & Teicher, 2008; Bale, 2015; Blakemore & Mills, 2014).

Oppdatering 23. juli 2021. De siste dagene har jeg hørt på biologyoftrauma summit med Aimie Apigian. Idag var det et intervju med Tricia Nelson om forholdet mellom mat og dopaminrespons: Addiction to dopamin hit with emotional eating. Så bra. Jeg er ikke så plaget av følelsesspising (emotional eating). Men mange er, spesielt kvinner. Det å ta utgangspunkt i et relativt enkelt forståelig fenomen belyser også andre mer komplekse dopamin fenomener.

Intervjuet begynner med at Tricia forteller at hun ble seksuelt misbrukt fra hun var rundt 5 år til rundt 10. Av et kvinnelig familiemedlem. Som også selv hadde vært seksuelt misbrukt som liten. (Så her presenteres en omfattende problemstilling bare det første innledningsminuttet). Dette førte til omfattende problemer med mat:

  • Hun var lei seg. Og spiste for å føle seg bedre. Mat, og gjerne usunn mat med mye karbohydrater, gir en dopamin respons.
  • Som barn opplevde hun seksuell oppmerksomhet. Hun spiste for å bli tykk og mindre attraktiv for å slippe dette.
  • Hvis hun mente hun fortjente belønning spiste hun.

Forløpet gjorde henne hyperseksuell. I tenårene brukte hun mye tid på å masturbere og spise. Hun visste det ikke var riktig men klarte ikke la vær.

Etterhvert snakkes det om morsmelk. Denne maten, samt samværet med moren, er dopaminstimulerende hos barnet. Det føles godt på alle måter. Denne perioden med morsmelk utvikler dopaminsystemet hos barnet. Hvis man ikke får morsmelk og mors nærhet utvikles dopaminsystemet ikke optimalt. Kanskje kan det arte seg som positive følelser på stimuli de fleste opplever som negativ. Og derfor unngår. Jeg tror dette er tilfelle for meg.

Mitt avvik: jeg opplever ofte en følelse av “overwhelm” og opplever det som en også positiv følelse. Jeg trives med å ha mye å gjøre, og jobbe hele dagen. Jeg opplever overwhelm når jeg rett og slett synes at det er for mye å gjøre og forstår at jeg ikke rekker alt. Responderer min hjerne med dopamin da? Isåfall forklarer det hvorfor jeg ofte gjør det.

Hvorfor kan overwhelm utløse dopamin? Et lite barn som ikke gis nok oppmerksomhet havner typisk i overwhelm ofte. Eksempelvis hvis barnet gråter og ingen tar det opp. Gråten er barnets eneste mulighet til å hjelpe seg selv. Når ingenting skjer er ungen hjelpeløs og opplever overwhelm. Når dette skjer ofte styrkes denne følelsen i hjernen. Og den vil lettere og lettere utløses. Ikke usannsynlig av dette var situasjonen for meg. Overwhelm er en vanlig følelse blant de med barndomstraumer.

Hvorfor opplever jeg lett overwhelm?

  • Jeg påtar meg mye. Spesielt trives jeg med å skulle gjøre alt selv. Jeg skal male huset, bygge bad, reparere bilen selv, lære meg Windows Server og kanskje også ett nytt dataspråk, lage min egen backup, drive eget firma, dyrke egen mat osv. Tilogmed opplever jeg en runde i jordskifteretten som positivt. Jeg opplever dette positivt fordi da har jeg muligheten til å lære nye ting. Og jeg opplever mestring. Også utenforstående påpeker at jeg har “masse å gjøre”.
  • Har jeg et feilfungerende dopaminsystem som gir belønning på feil stimuli? I min barndom hadde jeg ikke ett eller to år med morsmelk og ammetid. En periode som utvikler dopaminsystemet. Så det er sannsynlig at mitt dopaminsystem ikke er riktig utviklet. Jeg opplever behag der andre kanskje opplever ubehag. Eksempelvis av overwhelm. Andre unngår derfor å sette seg i slike situasjoner. Men ikke jeg.
  • Opplever jeg overwhelm ved mindre belastning enn andre? Jeg fikk sannsynligvis lite oppmerksomhet i mitt første leveår. Fordi jeg hadde ikke en primær omsorgsperson. Kanskje ble jeg ikke tatt opp av vognen når jeg gråt. Da blir overwhelm kretsene i hjernen styrket og man havner lettere i overwhelm.
  • Noen ganger dukker det opp ganske uforutsette hindringer på veien som bidrar til følelsen. Eksempelvis mus i huset som er vanskelig å få ut. Det forstyrrer søvnen, noe som igjen forplanter seg til arbeidsdagen. Er det noe ved meg som gjør at slike ting dukker opp? Noe med min “omgivelsesgenetikk” eller “aura”? Samtidig – kanskje skjer det egentlig for meg og ikke mot meg. Jeg vet ikke.

Mitt åpenbare traume var at far forlot min mor rett etter jeg ble født. Og min mor forlot meg da jeg var 3 måneder fordi hun skulle jobbe i en annen by. Dette første året av mitt liv fikk jeg ikke tilstrekkelig morsmelk eller nærhet til en primær omsorgsperson. Jeg mistenker at dette førte til et feilfungerende dopaminsystem, og gjentatte episoder med overwhelm.

Ett annet åpenbart karaktertrekk jeg har som voksen er at jeg trives godt alene. Jeg kan godt bo alene på et småbruk på landet uten å se folk på ukevis. Tiden går med jobb, lese bøker, jobbe fysisk utendørs etc. Jeg er litt ensom, men ikke så mye. Jeg tror mange andre hadde blitt ganske gale av en så ensom tilværelse. Hvorfor takler jeg dette bedre enn andre? Helt sikkert fordi jeg var ensom som helt liten. Det å være ensom føles bra for meg, det føles ikke kjipt. Jeg har et dopaminsystem som kanskje gjør at jeg føler meg bra når jeg er ensom.

Så hvordan kommer jeg ut av en situasjon der jeg har for mange oppgaver og løse tråder (overwhelm) og bor mutters alene på landet (ensom)? Mitt instinkt er å gjøre det på egenhånd, ved å ha gode arbeidsdager. Jobbe meg ut av situasjonen. Men kanskje er ikke dette riktig. Kanskje blir det feil å tro at jeg løser mangel på menneskelig kontakt alene. Kanskje er mer menneskelig kontakt en nødvendig del av løsningen.

ADVARSEL: DENNE FILMEN HAR ET SKREMMENDE OVERRASKELSESMOMENT: Hvordan traumer former barnehjernen. Dag Ø. Nordanger, rstsvest. Filmen har en overraskende sjokkeffekt etter 1min og 11 sek med bilde og høy skremmende lyd. Nordanger sier dette demonstrerer fight-flight. Feil, det demonstrerer freeze. Effektens natur, overraskelsesmomentet og den korte tiden gjør at kroppen ikke engang rekker å produsere adrenalin og kortisol. Dette er en video mange traumatiserte ser og det er uprofesjonelt å ha med sekvensen. Samtidig som den tolkes feil. Norske helsevesen er et usedvanlig dårlig sted å gå dersom man vil bli frisk.

barndomstraumer-og-dopamin-02-kubber-gran-spredt-20210209_161622

Oppdatering 23. juli 2021. Jeg snakket med KEAC laboratorium på telefonen for noen uker siden. De kan se på min oat test at moren min ikke hadde hatt et enkelt liv. Noe jeg også begynner å lure på.

Oppdatering 27. juli 2021. Jeg har alltid vært litt selvplager. Har alltid vært disiplinert når det gjelder trening og skole. Jeg spilte utallige fotballtimer alene for å bli god til å skyte osv. Og gjort endel andre ting som ikke mange oppfatter som lystbetont. Men jeg trekkes automatisk mot slik aktivitet. Jeg var plaget i helt tidlig barndom da jeg ble forlatt. Og nå oppsøker jeg slike situasjoner fordi det gir meg en dopamin stimuli. Litt skummelt, egentlig. Konsekvensen på lang sikt er at man blir sliten. Kanskje havner man nervemessig i en kronisk “freeze” respons (dorsal vagal).

Oppdatering 25. august 2021. Thor gruppen på fb 23. juli 2021. Kan barndomstraumer føre til overvekt? Isåfall hva er mekanismen?
C-kvinne: Barndomstraumer fører til at man i voksen alder har blant annet kan få problemer med stressregulering, som i mitt tilfelle med diagnosen kompleks PTSD. Når jeg står i situasjoner med stress eller opplever angst, som trigger samme hormoner, blir jeg fort overveldet, og veksler mellom frys-fluktmodus, og utskillelse av stresshormoner fører igjen til svært svingende insulin fordi kroppen skal kompensere for en “farlig situasjon”, som i sin tur trigger sult eller søthunger. Slik har jeg forstått det værtfall, og jeg har selv vært i kategorien overspiser, mat for trøst, belønning, sorg, glede osv… mat ble flukt.
PS: Ja. Stress fører til at kroppen danner blodsukker (fra leveren) slik at man har energi til å løpe e.l. Også hormonet kortisol øker, det øker også energinivået. Økt blodsukker fører til økt insulin. Mye stress og man blir mer utsatt for diabetes, og også andre sykdommer der inflammasjon er en årsak. Yoga er bra. Og å lære seg helt enkle pusteteknikker man tar når stresset kommer. En god innpust, og så utpust som varer lengre enn innpusten, gjør at man kommer i parasympatetisk og ut av stress.
PS: I linken står det også at amming beskytter mot overvekt. Pga gir bedre tarmflora. I videoen jeg linket til under Anette sitt svar ovenfor snakker de om hvordan amming utvikler dopaminsystemet i hjernen. Så hvis man ikke ammer får man ikke riktig utviklet dopaminsystem. Konsekvensen er at man får “kick”, altså en dopamin sprut, av feil ting. Eksempelvis av usunn mat. Eller som i mitt vedkommende av “overwhelm” situasjoner. Der du har for mye å gjøre og mange løse tråder. De fleste opplever det som ubehagelig og unngår det.

I terapi 3

Ved kronisk sykdom er det ofte mange rotårsaker. Ofte ender man med at de viktigste er på det psykologiske området. Jeg er igang med å se på hvilke slike faktorer som har påvirket mitt sykdomsforløp, og hva jeg kan gjøre for å behandle det.

Som det står mye om på denne bloggen opplevde jeg uventet helseproblemer i voksen alder. Noe er av åpenbart nevrologisk art – søvnproblemer og elektrosensitiv. Jeg har også hatt mye problemer med fordøyelse. Årsaken her kan også gjerne være nevrologisk. Det er kjent at autister, en kognitiv, nevrologisk lidelse, også har problemer i magen.

Jeg tror det er et sett av årsaker til at det hele utviklet seg for min del. Men en hovedårsak tror jeg ligger i et traumatisk første leveår. Barneårene er de viktigste formative årene og jo tidligere, jo viktigere. Mine far forlot min mor da hun var på sykhuset rett etter fødselen. (Hvem gjør noe slikt?) Man må kunne lure på om hvordan de foregående 9 månedene hadde vært for de, moren min, og meg spesielt. Faren min har brutt all kontakt med egen familie, og moren min døde da jeg var 8, så jeg har dessverre ikke god informasjon om denne tiden. Etter fødselen flyttet vi til familiegården i Bærum, der vi bodde hos mine besteforeldre og tantefamilie. Moren min er jurist og da jeg var 3 måneder begynte hun i ny jobb i Tønsberg, som dommerfulmektig. Hun ukependlet mellom Oslo og Tønsberg – var bare hjemme hos meg i helgene. I ukedagene var jeg hos hennes to søstre – hos den ene på dagtid og den andre på kveldstid. Dette varte i 1 år.

Jeg tror at dette fraværet av mor i første leveår er en viktig rotårsak til mine helseplager i voksen alder. Dette er noe jeg har blitt klar over de siste par årene, siden omtrent 2018. Nervesystemet utvikles på stimuli, litt på samme måte som en muskel. Bare at her er ikke stimulien vektløfting, men sensorisk (visuelt, lyd, berøring, lukt, smak etc). Når små barn ikke har en primær omsorgsperson å forholde seg til opplever de utrygghet. Dette gjør at nervesystemet utvikles på en ikkeoptimal måte.

Nervesystemet er helt sentralt for alle kroppslige funksjoner fordi dette er et styresystem for organer og annet. Informasjon og tilbakemeldinger går over nervesystemet. Hvis et organ ikke fungerer optimalt behøver det ikke være organet som er defekt. Istedet kan det være feil i nervene som kontrollerer organet. Hvis en bil ikke starter kan det være noe galt med startmotoren – eller det kan være startmotoren er ok men at den ikke får riktige strømsignaler. Ved lavt stoffskifte er man rask med å si at skjoldbruskkjertelen ikke fungerer. Kanskje er den ok men nervesignalene ikke gode. Feil i nervesystemet kan dermed føre til varierte plager. Jeg ble for alvor klar over dette etter å ha lest boken “Body keeps the score” av Bessel van der Kolk. Det er også gjort en stor undersøkelse, ACE studien (Adverse Childhood Event) der det dokumenteres at man er mer utsatt for sykdom i voksen alder dersom man har opplevd traumer i barndommen. Mange mener det er en sammenheng mellom barndomstraumer og positiv kryptopyroluria (HPU – Hemopyrolaktam-uria) jeg har testet positivt på dette.

Jeg har skrevet mer om dette andre steder på bloggen. Når dette skrives, mars 2021, er jeg midt i en prosess der jeg hele tiden lærer mer om disse problemstillingene. En viktig faktor her er – hva gjør man for å bli bedre? Rett og slett få bedre helse og bedre funksjon. Terapilandskapet ser litt ut som – det er mange mulige terapier men ingen fasit på hva som vil fungere. Man må rett og slett prøve seg litt frem.

Et problem med å behandle traumer fra de første leveårene er at man ikke husker noe fra denne tiden. Man må eksempelvis høre med andre som var tilstede og eldre for å få klarhet i hendelsesforløp.

Når man har diffuse lidelser og går til legen ender det ofte med at legen ikke forstår så mye og anbefaller deg å ta kontakt med en psykolog. Denne beskjeden fikk jeg flere ganger da min helsereise begynte, i årene rundt 2010. Tilslutt tenkte jeg at ok la meg teste psykolog og se hvordan det fungerer. I 2012 gikk jeg til terapi hos to forskjellige psykologer: Anne Brit Sylvareik, som er noen år eldre enn meg. Og Per Frick Høydal som er enda noen år eldre. (Disse to løpene er terapi 1 og 2, mens dette blogginnlegget er altså om tredje terapiforsøk). Jeg likte begge to godt og jeg likte å gå til dem. Men ingen av dem var istand til å løse mine problemer. Det var hyggelige og interessante møter men heller ikke så mye mer.

Hos begge var mye basert på samtaleterapi. Sylvareik hadde også fysiske øvelser. Når man ikke bare prater men er over på det mer fysiske hos psykologen kalles det ofte somatisk behandling. Sentralt er mindfullness øvelser. Og i dette tilfellet også TRE – Trauma Release Exercise. Jeg liker alt dette. Men følte at det ikke løste mine problemer. Nå i etterkant, når dette skrives, tror jeg somatisk behandling har noe for seg for meg. Men det er en komplisert behandlingsform som må gjøres riktig for at det skal fungere. Det har lav risiko.

Jeg har også gått til kraniosakral terapi, hos Trine Hamnvik. Dette hadde en merkbar effekt etter hver behandling, men ikke permanente endringer.

Jeg vet jeg har et underskudd på kroppskontakt. Rett og slett hudkontakt. Jeg er ikke så flink til å ta eller bli tatt på, bortsett når jeg er i et kjærlighetsforhold. Da liker jeg blant annet hudkontakt hele natten igjennom når man sover. Jeg vet at jeg kan massere meg selv på punkter i hodet, spesielt pannen, og det føles bra. Så summasumarum lurer jeg på om en form for berøringskontakt er verdt å prøve. Jeg leste litt på nettet om “neuroaffektiv touch”. En terapiform utviklet av Aline LaPierre og Lawrence Edwards.

Rett før jul ringte jeg Sylvareik og fortalte om de nye tingene jeg hadde oppdaget rundt første leveår. Og spurte hva hun syntes om nevroaffektiv touch. Hun ba meg kontakte Cecilie Jørner. Hun hadde dessverre ikke tid og ba meg kontakte Therese Clemetsen. Som satte meg opp på en time. Therese jobber med neuroaffektiv touch og somatisk experiencing.

Den første timen gikk vi gjennom det viktigste i min helsehistorie. Deretter prøvde vi neuroaffektiv touch. Jeg lå på en benk og hun berørte hodet og deler av kroppen med hendene. Jeg merker med en gang at berøring i hoderegionen er veldig behagelig og muligens fundamentalt. Så dette var veldig spennende.

To uker senere hadde vi en ny time.

Dessverre var det brukt antibac i rommet av han som brukte rommet før oss. Jeg er sensitiv for kjemikalier og merket det med en gang. Tror ikke Therese har så mye erfaring med slike sensitiviteter så vi brukte litt tid på å snakke rundt det. Hun syntes det var bra jeg sa ifra fordi det har med grensesetting å gjøre.

Vi gjorde en enkel test av nervesystemet, der hun berørte mine håndflater med sine håndflater. Jeg merker at berøring i håndflater, sannsynligvis også under føttene, og i hoderegionen, har en sterk effekt på meg. Jeg har ofte en “dirrende”, “knitrende” følelse i håndflater og under føttene og disse flatene føles som flater for å gi og motta energi.

Deretter snakket vi litt rundt sinne. Jeg har opplevd tidligere, og opplever fortsatt, at bestemte situasjoner kan trigge sinne.

  • Før ble det trigget av både kjente og ukjente, uten noen annen grunn enn at vi var i en samtale.
  • Jeg følte jeg ble sviktet av et familiemedlem i forbindelse med et arveoppgjør i 2007. Nærvær av denne personen kan trigge sinne. Tanker rundt disse tingene kan også trigge sinne men det forsøker jeg å unngå. Jeg opplevde dette senest høsten 2020 på en familiemiddag og det kom ganske overraskende.

Dette med sinne er veldig konkret for meg og jeg tror muligens det har med tidlig barndom å gjøre. Så det er noe å ta tak i.

Tilslutt gjorde vi neuroaffektiv touch. Jeg synes det er veldig digg å bli berørt i hoderegionen. Men ikke like godt å bli berørt på andre steder av kroppen. Noe er ok, noe ikke. Hun forsøkte å holde meg under ryggen litt som en mor holder et barn og det føltes helt feil. Totalt en meget interessant og bra time.

Vi avtalte ny time. Noen dager før ny time fikk jeg email om at hun kansellerte timen og ikke ønsket å fortsette behandlingen. Det kom helt overraskende på meg. Hun er selvsagt fri til å velge sine klienter. Men når man først har begynt så forplikter det til en viss grad. Fordi som pasient forteller man om helt private ting. Og de som kommer som pasienter har altså ting de ønsker hjelp med og er ofte i en sårbar situasjon. Da er denne type avslutning av behandlingen ikke ok fordi det føles som et svik. Det kan tilogmed føre til retraumatisering. Jeg hadde gledet meg og sett frem til timen og ble lettere sjokkert da jeg fikk emailen. Så brukte jeg 3-4 dager på å føle litt på det hele, tenke litt på det hele, og legge det bak meg. Andre er kanskje ikke like bevisste. Det er terapi å skrive om det!

Det beste hadde vært å gått til Therese minst 5 eller 6 ganger fordi da får man ofte gjort et mer fullstendig arbeide. Men uansett var de 2 gangene nyttige og ga innsikt i hva slags terapi som kan fungere for meg.

Den siste uken har jeg sett Bodyelectricsummit2 med Christine Schaffner. Dag2 var det foredrag om Esogetics ved Peter Mandel og en terapeut Rosemary Bourne. De snakket om traumer, berøringspunkter i hodet og annen helbredende nervesystemstimuli. Kanskje dette blir neste skritt for meg. På hjemmesiden var det en video om en “veteran”, altså en tidligere soldat som hadde vært i krigssituasjoner og nå var tilbake i sivilit liv. Han led av PTSD hadde høy TSH hormonnivå. Akkurat samme som jeg har hatt mange ganger. Han opplevde også ukontrollert sinne – også som meg. De sa det var på grunn av ubalanse i hypothalamus-pituitary aksen. Med høy TSH sier leger at man har lavt stoffskifte og setter en gjerne på livslang hormonbehandling. Det begynner å bli klarere og klarere at det ikke er riktig for meg. Kanskje er det en ubalanse i hypothalamus eller noe annet i hjernen – ikke på grunn av krigstraumer men fra barndomstraumer. Rosemary Bourne ønsker et bilde av tungen som en begynnelse. Det er kjent at tungen kan brukes for diagnostisering av kroppen.

i-terapi-3-02-portrett-20210226_094131

Leste akkurat boken Disconnected Kids av Robert Melillo. Den er om autiske og andre kognitive lidelser hos barn (ADHD etc). Han skriver at de to hjernehalvdelene ikke utvikler seg samtidig men i etapper, hver for seg. Når man opplever traume, i form av vaksine, bortfall av omsorgsperson, dødsfall eller noe annet, fører det til at den utviklingen som er igang stopper opp. Og man får en ubalanse i hjernen. Høyre hjernehalvdel er “big picture” mens venstre er “detalj forståelse”. Hvis traumet inntreffer i en periode høyre hjernehalvdel vokser tror jeg man typisk får autist symptomer der man er opptatt av detaljer men ikke helt forstår mer overordnete sammehenger. Nå etter jeg har satt meg litt inn i disse tingene ser jeg på meg selv som 10% autist, pga det jeg opplevde. Jeg har alltid vært detaljfokusert. Flink på skolen men ikke så flink i livet.

Autister har ofte problemer med magen. Hvorfor? For meg virker det rimelig at det ikke er magen i seg selv som er problemet, men noe som har med nervesystemet å gjøre.

  • Det er kjent at det er nevroner (altså hjerneceller) også i magen. Kanskje utvikels disse også, i tillegg til de i hjernen, suboptimalt når traumer inntreffer? Og fører til mageproblemer.
  • Feil i sentralnervesystemet kan føre til feil signaler i det perifere nervesystemet og dermed til feilfunksjon i organer og andre steder. Feilen kan ligge i styresystemet og ikke i selve organet.

Det er også kjent at det er nevroner i hjertet. Så kanskje fører traumer til underutvikling i disse nevronene også.

Oppdatering 5. mars 2021. Childhood trauma perhaps leads to a nonoptimal development of the brain, or you can call it brain imbalance. Which in turn can lead to physical symptoms like hormone imbalances – some hormones too high and too low. And it can maybe also lead to nonoptimal nerve signaling for instance to the gut which shows up as IBS and other physical symptoms. Autistic children, a nevrologic condition, very often also have problems with their gut. For instance they are constipated. Or the opposite. Or both. There are neurons in the gut too so maybe those neurons also develop nonoptimally and that is the reason for gut problems, I do not konw.

En eks kjæreste opplevde seksuelle overgrep som barn. Faren var gjerningspersonen. Det startet da hun var 6 år og sluttet da hun var 12. Hun hadde Chrons sykdom i voksen alder. En tarmsykdom, som kan være alvorlig. Ingen vet helt årsak og mekanismene i Chrons. For meg virker det sannsynlig at barndomstraumene er årsaken.

Hun reddet forresten livet mitt. To ganger. Først fordi uten henne hadde jeg ikke forstått at jeg var elektrosensitiv og hadde sikkert blitt boende i leiligheten på Majorstua. Og ett par år senere da jeg hadde vondt i magen og hun på telefon fikk meg til å dra til legen. Et par timer senere sprakk blindtarmen.