Nå som Staten har stjålet strømmen vår må vi fyre med ved for å holde varmen om vinteren. I ulendt terreng må veden bæres ut av skogen manuelt. Slik vi gjorde i gamle dager. Da behøver man en vedmeis. Hjemmelaget av materialer mange allerede har. Opprinnelig hadde jeg tenkt å lage meisen i metall. Og sveise. Med et 1000kr apparat fra finn.no. Min kompis og småbruker mentor Øyvind foreslo designen jeg endte med.
Jeg hugget og bar ved også ifjor. Den veden er god å ha nå. Her på småbruket er det 3 etasjer. Nederst en kald kjeller. I første etasje er det en god vedovn. Den holder hele etasjen varm. Jeg har ikke varmet huset med strøm i det hele tatt iår. Jeg hadde noe kjøpeved fra en gård inærheten. Resten var hjemmehugget. Den hjemmehuggete er bra fordi det er så digre kubber. De varer i 3 timer. Så det er mindre jobb med å fylle på i ovnen. Det er bra med en miks av store og små kubber. En god kubbe i ovnen på kvelden på glør varer ofte hele natten så man kan fyre opp uten fyrstikker neste morgen. Før de hadde fyrstikker måtte de sikkert gjøre det på denne måten.
Ifjor tok jeg veden på huggplassen i 40 liters småsekk fra Espegard. Og bar sekken på ryggen gjennom skogen og hjem. Det fungerte ok. Sekkene er laget nylon eller plastfiber. Etter noen runder begynte sekkefibrene å flise opp. Det var vanskelig å få kubbene ned i sekken. Litt fiber havnet i naturen noe jeg ikke liker. Så jeg ønsket en bedre måte å bære veden på iår.
Vedmeisen skal bæres på ryggen. Det er en høy ryggplate. Og en mindre horisontal plate der veden stables. En låsestropp holder veden på plass. To låsestropper fungerer som bæreremmer på meisen. Som på en ryggsekk.
Kanskje kan man ringe en skogeier og spørre om man kan hugge sin egen ved av nedfallstrær. Blir mye billigere enn å kjøpe. Så kan man bære veden ut til bil med tilhenger med denne meisen.
Meisen gjorde jobben. Veden holdt seg på plass og det var mulig å bære lasset hjem. En bedre måte å bære på enn å ta veden i sekker som man så tar på ryggen. Når meisen var god og full med ved var den tung. Men det gikk akkurat.
Jeg lager ofte enkle versjoner av ting først. Slik at innsatsen i form av tid og penger er liten. Og så tester jeg versjonen og lærer da hva som fungerer og hva som bør endres. Første versjon av vedmeisen var uten den horisontale platen. Jeg trodde en enkelt stropp ville holde veden på plass. Det stemte overhodet ikke. Alt ramlet av nesten med en gang.
Den vertikale platen hadde riktige proporsjoner. Bæreremmene var festet i riktig høyde for meg slik at nedre del av platen var nede ved rumpa. Når jeg bar veden så var det ikke overvekt hverken den ene eller andre veien. Den vertikale høyden var 100cm. Avstanden mellom de to nederste tversover bordene var 35cm. Se tegning lenger ned.
Den vertikale og horisontale platen er festet sammen med to helt enkle metallvinkler. Overskudd fra en ikea hylle. Denne innfestingen fungerte. Den gikk ikke istykker selv om jeg bar fullt lass med ved.
Det fungerte å bruke to låsestropper som bæreremmer.
På den horisontale platen er det et tversoverbord vedstroppen går rundt. Det var veldig bra at dette bordet var trukket litt inn og ikke var skrudd fast helt ytterst på de to bordene den er festet til. Fordi da kan man stable veden lengre ut enn tversoverbordet. Da strammer stroppen bedre om veden og holder den bedre fast når man bærer.
Den vertikale platen har tre bord på tvers. Ytterst på disse er det laget en innsenkning der de festets til de to ytre vertikalbordene. Dette gjør at det blir en vertikal kant kortsiden av vedkubbene kan butte mot når de stables. Dette var veldig gunstig fordi det hindrer at veden sklir ut av meisen når man bærer. Istedenfor å skli ut vil veden butte mot denne kanten. Jeg tenkte egentlig ikke på dette da jeg designet meisen. Så her var jeg heldig.
Når vedmeisen er fullastet er den tung. Dersom meisen sto på bakken når jeg lastet den med ved var den altfor tung til å få opp på ryggen. Jeg måtte plassere vedmeisen på noe i passe høyde før jeg lastet den opp. Da klarte jeg med muskelkraft og teknikk å vippe den opp på ryggen.
Den første turen med vedmeisen var vanskelig. Etterhvert gikk det lettere. Det er en læringssak å gjøre dette riktig.
Det var usedvanlig glatt føre denne dagen. Se bildene. Hålke. Første turen presterte jeg å gå på rumpa med full vedmeis på ryggen. Ikke å anbefalle.
Når jeg var fremme ved tørkeplassen var det tid for å få vedmeisen av ryggen. Det gikk ved å sette seg ned så langt ned man kom, i riktig stilling, slik at man kunne la seg falle bakover de siste centimetrene og vedmeisen lande riktig og rolig. De siste turene fikk jeg til dette fint.
Det er viktig å pakke vedmeisen riktig når man legger på kubbene. Innerst mot ryggen bør det være kubber som er akkurat litt kortere enn avstanden mellom de to vertikale kantene. Slik at de butter mot kantene dersom de er iferd med å skli av når man bærer. Og viktig at låsestroppen rundt vedlasset er stram. Det viste seg at det var enklest å ikke stramme stroppen med låsemekanismen men heller fylle på med ved slik at den ble stram på den måten. Denne stroppen justerte jeg ved første vedlasset men deretter rørte jeg den ikke i det hele tatt resten av arbeidsøkten.
Man sier at veden varmer flere ganger. Det stemmer.
Å bære ved er bra fysisk trening. Samtidig gjør man nytte for seg. Vinn-vinn. Og bra for det psykiske også.
Veden i bildene er fra to nedfallstrær. Det ene var et digert tre som hadde knekket midt på. Det måtte felles på vanlig vis ved å lage en kile (appelsinbåt) inn i stammen for å få det til å falle riktig retning. Jeg har lest om hvordan det skal gjøres og sett videoer. Men første gang jeg gjorde det selv. Treet falt akkurat der det skulle. Det er en fordel å være ingeniør når man feller trær fordi man har statikk og dynamikk i ryggmargen.
Tørrgran
Oppdatering 12. mars 2022. Idag fant jeg en tørrgran. Altså en gran som ikke var falt ned men som sto som et vanlig tre. Men man så den var død fordi grenene var visne, barken nesten falt av, og mye grått. Felte den med motorsaga og laget ved av den. Den var helt tørr inni, helt ned til rota. Den kunne gå rett i ovnen uten den vanlige minst 1 år lange tørkeperioden. Så slipper man opp for ved i disse tider går det an å finne noen slike og så er man berget resten av vinteren.
Oppdatering 3. april 2022. Har tatt noen tørrgran bilder. Fikk høre av naboen igår at tørrgraner blir ofte tørre på grunn av insektangrep. De bør derfor kuttes ned og fjernes fra skogen så fort som mulig. Så ikke billene sprer seg til andre trær. Noen trær blir tørre også uten billeangrep. Bjørk blir vissnok ikke tørr på denne måten.
Oppdatering 25. april 2022. Jeg har brukt vedmeisen flittig denne våren.
- Tversoverbordet på den horisontale platen veden stables på har hatt en tendens til å løsne og falle av. Dette er fordi den belastes med stor kraft fra både vedens tyngde den ene veien og den blå stroppen. Og fordi jeg rett og slett ikke hadde festet den med en kraftig nok skrue.
- Det har ikke vært noe problem å bruke strammeremmene som ryggsekkremmer. Det gjør ikke spesielt vondt over skuldren, eller liknende. Og det har vært meget gunstig at remmene enkelt kan justeres i lengden. Fordi noen ganger har man behov for å løse de opp når man skal ha meisen opp på ryggen, og så stramme de når man så skal gå.
- Det er en kombinasjon av teknikk og styrke som må til for å få meisen opp på ryggen etter at den er stablet.
- Teknikk og styrke må til også når meisen skal av.
- Meisen må ikke stå høyt opp fra bakken når den stables. At den står på tre gode kubber som ligger på bakken (ikke står) holder.
- Tyngden på børen varierer mye med hva slags ved det er. Tørrgran er lett. Kubber som har ligget ute i skogen siden ifjor og er gjennomvåte er tunge. Bjerk er tyngre enn gran.
Når jeg gjør kunsten med å få fullastet meis opp på ryggen føler jeg meg som Torkel Ravndal. Norges sterkeste mann og et tidlig barndomsminne.
